Deeyah Khans anklage

  • Synne Skouen
Jeg innser også at jeg har gått glipp av den viktigste møteplassen i år - konferansen World Woman, som Deeyah Khan (bildet) har opprettet i Oslo og som hun tenker skal bli en årlig affære, skriver Synne Skouen.

Den sitter godt, og den svir, anklagen Deeyah Khan kommer med i siste nummer av bladet Musikkultur.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Egentlig er det ikke bare én anklage, det er flere.

«Når vi snakker om kunstneres rettigheter i Vesten, snakker vi som regel om royalties. Selvsagt er det viktig, men det er en luksusrett. Vi glemmer at friheten til å skape ikke er en selvfølge. Hva gjør vi med solidariteten til mennesker som dør for denne retten?», spør hun.

Synne Skouen.

Og her kunne det saktens ha passet å skrive om initiativet «Friby-musiker» fra samme blad, men det får bli en annen gang, for Khan har også annet skyts.

Flyttet fra trusler og sjikane

I dag er hun musikk— og filmprodusent, Emmy-vinner og aktivist, men vi husker henne dessuten som popmusikeren Deepika fra Oslo, som til slutt flyttet fra trusler og sjikane til London.

Én ting var reaksjonene fra det pakistanske miljøet, en annen var erfaringene med å være kvinne i popbransjen. Ikke at London er noe fristed på noen måte, men Khan har brukt tiden godt.

Når hun nå har vært tilbake i Oslo i spissen for konferansen World Woman, med navn som nobelprisvinneren Shirin Ebadi i panelet, har hun stilt spørsmål som man skulle trodd ga gjallende gjenlyd. Det har vært talende taust. Men OK, det meste er kommet i skyggen av Charlie Hebdo.

17-åringen Deepika innså at ingen kom til å stå opp for henne, at kontrollen var for sterk i det norsk-pakistanske miljøet og at frykten for å bli stemplet som rasist var for stor blant mange nordmenn.

Men det største sviket – hun kaller det dét – som kvinner i minoritetsmiljøer opplever, er «den manglende støtten fra sine hvite søstre».

Det er ikke likestilling hvis man bare vil ha den for seg selv, sier hun. Det er rasisme å være så nobel og full av kulturell respekt at man ikke griper inn mot undertrykking og lemlesting av «kvinner som ser ut som meg». Og det er akkurat det Deeyah Khan anklager oss for å bidra til, her hjemme.

Problemstillingen er hverken ukjent eller ny. Men her har den en usedvanlig treffsikker avsender.

Jeg ser meg om og leter etter mulige møteplasser mellom 8. mars-togene for en ordentlig måte å ta hansken opp på. Jeg spør døtrene mine. Hvor er kvinnenettverkene som gjelder nå? Jeg leter opp tidsskriftet Fett, og ser at de har et opplag på et par-tre tusen og kommer fire ganger i året.

Jeg antar at noen snart vil komme løpende og peke på seg selv og sitt parti eller organisasjon og ramse gode tiltak opp på alle fingre.

Av med skautet

Men som én som følger rimelig godt med i offentlige ordskifter kjenner jeg meg både truffet og berørt. Og jeg kan ikke huske når saken sist ble debattert som noe annet enn at en Venstre-leder ble hjemme fordi hun ikke ville ta på seg skautet på en offisiell reise til Iran.

For min del tar jeg skautet av for Deeyah Khan. Jeg innser også at jeg har gått glipp av den viktigste møteplassen i år, den som Khan har opprettet i Oslo og som hun tenker skal bli en årlig affære.

Neste gang er vi der.

Flere meninger? Les hva debattredaktøren anbefaler.

Les også:

Intervju:

Les også

Deeyah Khan:«Jeg vet hvordan det føles å stå alene, å være ingen...»

Nyhetssak: