Jødeaksjonen var annerledes enn andre massearrestasjoner | Ole Kristian Grimnes
Flukt var ikke et alternativ for alle.
Debatten om Marte Michelets bok fortsetter. Irene Levin hevder (Aftenposten 12. desember) at jeg anklager Michelet for «sneversyn» siden hun ikke har tatt hjemmefrontens perspektiv. Det er riktig at jeg anklager henne for sneversyn.
Det mener jeg følger av Michelets moraliserende form for historieskriving. Derimot har jeg ikke anklaget henne for at hun ikke har tatt hjemmefrontens perspektiv, hva nå Levin mener med det.
Levin hevder videre at jeg ikke vil forholde meg til «Michelets sentrale poeng: Kunnskapen om at alle jøder … var i akutt livsfare, nådde frem til både utefronten og hjemmefronten, men ble ikke effektivt spredt til dem det gjaldt. Denne faktiske informasjonen avfeier han som «moralisme».»
Trekker «blaming the victim»-kortet
Jo, jeg forholder meg svært så tydelig til dette sentrale poeng: Det var i samtiden ingen entydig kunnskap om at jødene var i akutt livsfare. Det er ettertidens kunnskap. I samtiden var situasjonen i det informasjonsfattige samfunn mer innfløkt enn som så. «Denne faktiske informasjonen» er ikke faktisk informasjon, men en ensidig fremstilling av situasjonen slik den en gang var.
Levin trekker raskt ut «blaming the victim»-kortet: Den som peker på at mange jøder var i villrede om hva de skulle gjøre og derfor ble tatt, blir anklaget for å gi jødene skylden for sin egen deportasjon. Trekker man det kortet, utelukker man enhver fornuftig diskusjon om årsakene til holocaust i Norge. Det må være åpenbart at kunnskap og holdninger på jødisk side hører hjemme i en årsaksdebatt likeså vel som det tilsvarende på tysk side, NS-siden og på hjemmefronten.
Les Irene Levins innlegg: Mangler kunnskap om jødene under krigen
Flere lot seg arrestere
Levin spør hvorfor jeg ikke stiller de samme spørsmålene til andre grupper som ble arrestert som jeg gjør til jødene. Det har jeg gjort annetsteds («Norge under andre verdenskrig», utkommet i høst), men la meg kort nevne noen massearrestasjoner.
I mars 1942 ble 1100 lærere arrestert, men i løpet av året sluppet fri. I august ble 1100 offiserer og 500 politifolk arrestert, og alle offiserene og halvparten av politifolkene ble sendt til Tyskland, der de fikk bedre behandling enn vanlige politiske fanger. Ikke i noen av disse tilfellene ble flukt betraktet som et alternativ. Man lot seg simpelthen arrestere.
En massearrestasjon hvor flukt var et alternativ, var derimot jødeaksjonen. Flere årsaker til forskjellen kan trekkes inn her, men den viktigste var nok at lærere, offiserer og politifolk ikke behøvde å frykte den fascistiske antisemittismen. Det hadde jødene all grunn til å gjøre.
Den massearrestasjonen som hadde en viss likhet med jødeaksjonen, var arrestasjonen av studentene høsten 1943. Da var varslingsproblematikken noe av den samme. Mange studenter trodde ikke på varslene om en kommende arrestasjon og ble av den grunn tatt. Andre kom seg unna og flyktet til Sverige. Den flukten var lettere enn den hadde vært for jødene. For dem fantes i begynnelsen bare begrensede muligheter for organisert flukt. Året etter var eksportapparatet bedre utbygd og kunne ta langt flere flyktninger enn tidligere.
Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
