Debatt

Karl Ove Knausgårds spekulative krimplott | Kjersti Aarstein

  • Kjersti Aarstein
    førstelektor, Universitetet i Bergen

Jeg formulerer en tolkningsmulighet som finnes i Knausgårds (bildet) roman. Økland kaller denne tolkningsmuligheten grotesk, og det er den virkelig, men ikke fordi jeg kommenterer den, skriver Kjersti Aarstein. Foto: Tom A. Kolstad

Jeg hevder på ingen måte å ha avdekket «reell kriminalitet», slik Ingunn Økland påstår.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I Aftenposten 18. november kritiserer kommentator og hovedanmelder, Ingunn Økland, avhandlingen min, Vold og visjoner i sjette bind av Karl Ove Knausgårds Min kamp (Universitetet i Bergen, 2018). Hun kaller den «tvilsom», «esoterisk» og «lumsk».

Økland fordømmer hele avhandlingen, men hun kommenterer bare åtte sider av den, der jeg kritiserer Knausgård for å bruke sjette bind av Min kamp til å dyrke frem en mistanke om at en slektning av ham skal ha begått et mord.

Kjersti Aarstein er førstelektor ved Universitetet i Bergen.

Øklands perspektiv bør trolig forstås i lys av debatten om Vigdis Hjorths Arv og miljø, som hun selv satte i gang, høsten 2016. På dette tidspunktet offentliggjorde Økland informasjon om Hjorths familie som ellers ikke var tilgjengelig for en hvilken som helst leser. Det gjorde hun muligens rett i, men flere kritikere mente at hun dermed satte fyr på et materiale som i utgangspunktet ikke var særlig brennbart.

Når Økland leser avhandlingen Vold og visjoner, forsøker hun å sende den samme kritikken videre ved å hevde at jeg «tenner fyr på et bål det knapt nok var glør i hos Karl Ove Knausgård».

Romanen påkaller tolkningen

Det er mulig å diskutere hvor meningsfullt det er å tenne fyr på et bål, siden et bål pr. definisjon består av et materiale som allerede brenner. Problemet er ikke at Økland snubler i metaforene, men metaforikken viser at hun tar feil:

Jeg tolker ikke sjette bind av Min kamp ved hjelp av ny, tekstekstern informasjon. Jeg formulerer en tolkningsmulighet som finnes i Knausgårds roman. Økland kaller denne tolkningsmuligheten grotesk, og det er den virkelig, men ikke fordi jeg kommenterer den.

Det groteske er at romanen påkaller denne fortolkningen, og da ikke som en del av en fiksjonsfortelling, men i et verk som insisterer på å være en etterrettelig fremstilling av forfatterens opplevelser.

Med andre ord hevder jeg på ingen måte å ha avdekket «reell kriminalitet», slik Økland påstår. Tvert imot viser jeg at de passasjene romanen inviterer oss til å tolke som indisier, i realiteten inngår i Knausgårds spekulative krimplott.

Fortolkningen er fortsatt holdbar

Omtrent midtveis i kronikken penser Økland kritikken over på universitetsfaget allmenn litteraturvitenskap, som hun aldri blir lei av å latterliggjøre. Hun raljerer over at jeg som litteraturviter ikke har bestemt meg for om jeg vil kommentere teksten eller virkeligheten.

Jeg hevder på ingen måte å ha avdekket «reell kriminalitet», slik Ingunn Økland (bildet) påstår, skriver Kjersti Aarstein.

Det jeg gjør i avhandlingen, er imidlertid å spørre hva det innebærer for en lesning av sjette bind av Min kamp at Knausgård bruker romanformen til å mistenkeliggjøre et virkelig menneske – altså at han bruker litterære virkemidler til dette dypt problematiske formålet.

Med det sier jeg ingenting om hva som har hendt i den virkeligheten Knausgård foregir å skildre. Jeg reflekterer over hvordan romanen forsøker å gripe inn i et virkelig menneskes liv.

Jeg har lenge vurdert å utelate de åtte sidene fra avhandlingen, mest fordi jeg var redd for at følsomme poenger skulle nappes ut av sin sammenheng og forvrenges i mediene. Når dette nå slår til, blir jeg stadig mindre sikker på at det var riktig å la disse sidene bli stående.

Men fortolkningen min av romanen er fremdeles holdbar. Dessverre.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Virkelighetslitteratur
  2. Karl Ove Knausgård