Transpersoner flokker ikke til private helsetilbud fordi det er festlig å se tusenlappene renne ut av kontoen | Karoline Skarstein

  • Karoline Skarstein
Det er helt klart et problem at mange transpersoner starter hormonbehandling i det private, for så å henvises til det offentlige når det blir snakk om operasjoner. Men det er en situasjon Rikshospitalet har satt seg selv i, skriver Karoline Skarstein.

Markedet er en konsekvens av et inkompetent offentlig system.
Ikke la Rikshospitalet leke med livene våre!

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.
Det er helt klart et problem at mange transpersoner starter hormonbehandling i det private, for så å henvises til det offentlige når det blir snakk om operasjoner. Men det er en situasjon Rikshospitalet har satt seg selv i, skriver Karoline Skarstein.

I begynnelsen av mars kom det første hintet. En ung transkvinne delte at legen hennes ikke kunne gi henne noe mer hjelp. Legen fryktet nemlig at det kunne føre til at denne unge kvinnen senere ble nektet videre hjelp av Rikshospitalet i Oslo.

I dag er situasjonen slik at Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) ved Rikshospitalet i Oslo er det offentlige helsetilbudet til transpersoner. Her henvises hundrevis av pasienter fra hele landet, hvert eneste år. Her utredes de, det kan gis hormoner og etter hvert kanskje også operasjoner.

Problemet er bare at 3 av 4 av dem som henvises kastes på gaten igjen, uten noe videre hjelp. De som faktisk får hjelp, må gjerne vente i mange år.

Endrer vilkårene

Ved siden av finnes det private tilbud. I tillegg til at enkelte spesialiserte, offentlige helsestasjoner og fastleger kan gi noe hjelp, som for eksempel hormoner. Det har ført til at mange, både de som føler køen er for lang og de som ikke får hjelp, tvinges til å finansiere hjelp hos private tilbydere.

Selv om for eksempel Helsestasjonen for lesbisk, homofil, bifil og transkjønnet ungdom er offentlig, er det kun Rikshospitalet som kan gi hormoner på blå resept. Som vil si at det koster. Mye. Men når gevinsten er livet, så punger man ut.

1. april i år tok Rikshospitalet grep, og endret vilkårene:

«På bakgrunn av dette har NBTS besluttet at vi som hovedregel må avslå henvisninger på pasienter som allerede har startet kjønnsbekreftende hormonell/kirurgisk behandling utenfor NBTS, og i tillegg må avslutte utredningsforløpet hvis denne type behandling blir påbegynt før pasienten er ferdig utredet.Ordningen iverksettes 01.04.18».

(For kort tid siden ble det imidlertid lagt til at NBTS har «bedt helsemyndighetene om en avgjørelse knyttet til situasjonen».)

Vilkårsendringen kan føre til at transpersoner som gjerne har fått hormoner av fastlegene sine i en årrekke allerede, plutselig mister retten til videre helsehjelp av et offentlig sykehus.

Pasienter straffes

Transpersoner flokker ikke til private helsetilbud fordi det er festlig å se tusenlappene renne ut av kontoen. Man har ikke noe annet alternativ. Det offentlige har allerede sviktet. Det har oppstått et privat marked som en ren konsekvens av et inkompetent offentlig system. Og nå blir transpersoner som er tvunget ut i det private av rikshospitalet, straffet for å kjempe for livene sine.

Det er som om ditt lokale sykehus skal nekte å ta imot deg om du blir alvorlig syk, bare fordi de har registrert at du en gang har vært innom privatsykehuset Volvat.

Rikshospitalet fremstår nærmest som en fornærmet fjortis.

Det er helt klart et problem at mange føler seg tvunget til å få hjelp i det private. Det er helt klart et problem at mange starter med hormoner i det private, for så å henvises til Rikshospitalet når det begynner å bli snakk om operasjoner. Men det er en problemstilling Rikshospitalet har satt seg selv i, ved å underbehandle og neglisjere pasientgruppen sin i en årrekke.

Helsehjelp = Liv

De private helsetilbudene er blitt en ressurs, ingen hemsko, de redder liv. Rikshospitalet må slutte å tro de sitter på noe helt unik kunnskap som ingen andre leger, sexologer eller psykologer har. Når pasientgruppen er så liten – den er voksende, men likevel marginal – så må man evne å dele kunnskap mellom fagmiljøer.

Rikshospitalet taper ikke bare mot private, de taper mot offentlige helsetilbud i land vi liker å sammenligne oss selv med. Og de viser gang på gang en ekstremt liten vilje til faktisk å lære av andre, av andre nasjoners fagmiljøer, som beviselig klarer å drive bedre enn Rikshospitalet gjør.

Man snakker ofte om frykten for overbehandling. Hva om vedkommende angrer?

De private som gir hjelpen riksen nekter å gi, forteller om unge transpersoner som har fått livsgnist. Som har sluttet å planlegge døden. Som ser lyst på fremtiden. Rikshospitalet er bare mørkt.

Ligningen er ganske enkel: Helsehjelp = Liv.