En rød klut | Synne Skouen
At Hadia Tajik er en fremtidig statsminister i Norge, har liksom ligget i kortene: Hva ellers skulle vår utvikling, med kvinnefrigjøring og fredsmegling og utvidet toleranse, føre til?
Det er ikke ofte det trykkes en lengre avisartikkel av en norsk politiker, som er verd å lese. Hadia Tajik er det befriende unntaket, her i Aftenposten.
Les Hadia Tajiks betraktninger etter Listhaug-saken: Det er en misforståelse at norsk politisk debatt må være anstendig. Det må den ikke.
Hun formulerer seg så å si som fra en floskelfri sone. Jonas Gahr Støre kan også kunsten, men da må det helst dreie seg om litteratur. Mens Tajik går rett inn i politikken og uttrykker seg nyansert og uten program-musikk, om liv og samfunn, så reflektert og troverdig at vi glemmer partipolitikeren.
I farten kan jeg ikke finne noen å sammenligne henne med. En slags krysning av Hanna Kvanmo og Astrid Nøklebye Heiberg, kanskje? Motet og menneskeligheten.
Gro Harlem Brundtland gjenkjente mye av seg selv i henne i et VG-intervju før påske, og ser henne på sikt som et klart statsministeremne.
Vaskeekte
Det fikk meg til å tenke på hva som kjennes litt annerledes akkurat nå, i Fridtjof Nansens hjemland. At Tajik er en fremtidig statsminister i Norge, har liksom ligget i kortene: Hva ellers skulle vår historie og utvikling etter siste verdenskrig, med kvinnefrigjøring og fredsmegling og utvidet toleranse føre til? Og ble ikke Obama president i USA?
Tajik kom hit gjennom innvandring, men hun fremstår også som en vaskeekte rogalending. Og – viser det seg – som en rød klut.
Ikke at det er «noe nytt». Det begynner å bli en stund siden Shabana Rehman Gaarder trengte livvakt, og Deeyah Khan måtte utvandre til England.
Behovet for livvakt
Det nye er erkjennelsen av at troll ikke sprekker når de kommer ut i solen. Tvert imot, de formerer seg og nett-trives og har ryggdekning langt inn i Regjeringen. Det nye er også at en Obama skulle bli etterfulgt av en Trump.
Hva gjør det med oss når sogar kritikere av Sylvi Listhaug trenger livvakt? Når Lan Marie Nguyen Berg ikke kan bruke sykkelen sin? Når en slugger i regjeringsposisjon må gå av, og partilederen hennes tror at denne «seieren» for opposisjonen bare vil sette ytterligere fart i politikerkarrièren?
Må vi ta innover oss at en Listhaug er mer sannsynlig som fremtidig statsminister i Norge, enn en Tajik?
Fornærmelsen
«Her er så underlig», for å si det med sistnevntes hjemstavnsdikter Obstfelder. Det er den store uroen som følger av en formering av forvokste poder i verdensledende posisjoner, og den nære uroen i møte med en trassig jentunge som går ned fra talerstolen i Stortinget og sier at siden alle andre oppfører seg som i en barnehage, så får hun selv ta på seg å være voksen.
Jeg er enig med ham som på vegne av førskolelærerne mente at dette var den største fornærmelse.
Men hva gjør vi, for å demme opp og snu? Bort fra fremmedfrykten, «æreskulturen» og den reinspikka rasismen? Her snakker vi ikke partipolitikk. Vettuge folk finnes overalt, på tvers av partilinjer og nasjonsgrenser. Det er noen felles verdier der, og vi behøver ikke nødvendigvis å kalle dem «norske».
La oss nøye oss med å kalle dem felles og globale.
