Debatt

Jeg hadde tegnet profeten Muhammed, hadde noen spurt | Tegnehanne

  • Hanne Sigbjørnsen
    Hanne Sigbjørnsen
    Tegnehanne

Foto: Hanne Sigbjørnsen

For å unngå verdens tristeste situasjon, å sitte alene på utstilling, lovet jeg å tegne unike ønsketegninger til alle som kom på signeringen min.​

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Før jeg ga ut bøker selv, var forfattere på signering noe av det tristeste jeg kunne tenke meg.

Jeg forbandt det med gamle menn som satt på utstilling utenfor en eller annen Norli på et kjøpesenter i Distrikts-Norge, tvunget ut av sine trygge skrivehuler for å selge bøker. De ble plassert i samme sympatikategori som et forlatt dyr.

Foto: Hanne Sigbjørnsen

Foto: Hanne Sigbjørnsen

Dette ble også bekreftet av folk som jobbet i bokhandler. De kunne fortelle meg at til og med kjente forfattere ble sittende alene.

En hadde bare signert én bok, og det var ikke engang hans egen. En annen pleide å ta med seg strikketøy for å ha noe å gjøre. Forventningene mine kunne ikke vært lavere.

For å unngå verdens tristeste situasjon, å sitte alene på utstilling, lovet jeg derfor å tegne unike ønsketegninger til alle som kom på signeringen min. Dette var i utgangspunktet en veldig god idé.

Foto: Hanne Sigbjørnsen

Men jeg hadde nå satt meg selv i en situasjon der jeg måtte improvisere tegninger basert på en setning eller to om mottageren.

Dette kunne gått fint med de rette faktorene til stede, som god tid, en følelse av kreativt overskudd og at jeg kjenner litt til mottageren og hva vedkommende forventer. Signerings-situasjonene hadde ingen av disse faktorene.

Foto: Hanne Sigbjørnsen

Foto: Hanne Sigbjørnsen

Foto: Hanne Sigbjørnsen

Foto: Hanne Sigbjørnsen

I denne signeringsboblen var jeg ikke meg selv. Jeg tegnet hva som helst for å tilfredsstille dem som kom. Jeg er sikker på at jeg hadde tegnet profeten Muhammed, hadde noen spurt.

Jeg innså derfor ikke alltid hva jeg hadde gjort før lenge etterpå, når øyeblikkene kom tilbake til meg som flashbacks fra et undertrykt, traumatisk minne.

Foto: Hanne Sigbjørnsen

Foto: Hanne Sigbjørnsen

Problemet var at stresset over å ta unna køen gjorde at jeg ikke tenkte klart. Ting som egentlig var helt åpenbart galt å tegne, var ikke det under signeringene.

Improvisering, når det funker, er fantastisk, og var det i kanskje 80 prosent av tilfellene. I de resterende 20 prosentene hvor jeg bommet, skapte det veldig dårlig stemning.

Foto: Hanne Sigbjørnsen

Foto: Hanne Sigbjørnsen

En gang prøvde jeg meg på en annen strategi for å trekke folk: En svær kake. Alle elsker jo kake. Hva kunne gå galt?
Jeg glemte at ting som er gratis, får frem det verste i folk.

Foto: Hanne Sigbjørnsen

Foto: Hanne Sigbjørnsen

Jeg har fortsatt ikke knekket koden for signeringer, men prøver hvert år, og straks går jeg i gang med en ny runde. Så hvis du oppsøker meg for signering nå i vinter, ha litt medfølelse når jeg fornærmer deg grovt i et forsøk på å være morsom. ​

På Twitter: @tegnehanne

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Tegnehanne
  2. Litteratur
  3. Tegneserie

Flere artikler

  1. A-MAGASINET
    Publisert:

    Dette mener forfattere egentlig om boksigneringer

  2. KULTUR
    Publisert:

    Janicke Ebbing har et elsk-hat-forhold til arbeidsprosessen

  3. DEBATT
    Publisert:

    Er det uanstendig å male døden?

  4. DEBATT
    Publisert:

    Det norske kulturlivet har ikke svenske tilstander. Heldigvis.

  5. DEBATT
    Publisert:

    «Man bør lære seg å telle før man slår på den litteraturpolitiske stortrommen».

  6. A-MAGASINET
    Publisert:

    – Jeg tenkte: «Jeg skal faen meg vise dem»