Debatt

Vi må prøve å forstå fenomenet Trump. Det gjør vi ikke ved å stemple velgerne hans som dumme | Kristian Tonning Riise

  • Kristian Tonning Riise, leder i Unge Høyre og 1. kandidat på Hedmark Høyres stortingsliste

Vi kan bare håpe at Trump blir en annerledes president enn han har vært kandidat, skriver artikkelforfatteren. Foto: MIKE SEGAR / X90033

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor mange er sinte.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hvis du føler at det politiske systemet jobber for deg, vil du stemme på noen som kan forvalte vervet med heder og respekt. Hvis du derimot motiveres av en sterk avmaktsfølelse, gir det mer mening å stemme på en bølle. Det er det som skjedde valgnatten.

Det er vanskelig å beskrive skuffelsen jeg opplever i dag. Jeg er selv dobbelt statsborger, stemte på Hillary Clinton og har ikke lagt skjul på hva jeg synes om Donald Trumps fremferd underveis denne valgkampen, men det amerikanske folket har valgt noe annet. Det må vi prøve å forstå årsaken til.

Det er liten tvil om at dette er et politisk jordskjelv av dimensjoner, som vi kanskje bare har begynt å forstå.

Kristian Tonning Riise. Foto: Aleksander Andersen

Jeg mener dette valget er en alvorlig påminnelse om at en fornøyd middelklasse og tillit mellom styresmakter og borgere, er selve livsnerven i den liberaldemokratiske samfunnsorden.

Denne er etter hvert blitt ganske skjør og tynnslitt i store deler av USA, og det er vanskelig ikke å lese nattens valg som et resultat av dette.

Forståelig sinne

Vi forstår kanskje ikke hvordan sinnet som store deler av den amerikanske befolkningen opplever, kunne materialisere seg i støtte til en kandidat som Trump, men det er ikke vanskelig å forstå hvorfor mange er sinte.

De har opplevd at lønningene deres stagnerer, at flere og flere av jobbene forsvinner, at kjøpekraften deres reduseres og at helseutgiftene deres øker. Samtidig opplever de et politisk system som virker ute av stand til å gjøre noe med det. Da kan man forstå at reaksjonen er valg som for «oss fornøyde» virker irrasjonelle.

For å sitere det min tidligere kollega, Bård Larsen, i Civita skrev i en nylig artikkel i Minerva: «Hvis staten svikter, svikter oppslutningen om demokratene. Det er tilhørighetsmomentet som er populismens styrke. De taler på vegne av folket, mot alle som ikke vil dem vel, mot elitene.»

Å forstå dette sentimentet er avgjørende for å kunne forstå fenomenet Trump.

Mange av dem som stemte på Trump, har nok innerst inne syntes at hans uttalelser om kvinner, innvandrere, pressen, sine politiske motstandere, ja, hans oppførsel generelt, er akkurat like lite ærverdig som det jeg synes.

Det er også arrogant å tro at de ikke har lagt like godt merke til inkonsistensen og innholdsløsheten i mye av det politiske budskapet han har forfektet i valgkampen, som det vi har gjort her i Norge (til stor fornøyelse).

Sårbart demokrati

De bryr seg imidlertid ikke.

Hvis du har tillit til det politiske systemet, og føler at det – tross alt – tjener deg godt, så ønsker du å stemme på kandidater som kan forvalte vervet sitt med den heder, respekt og seriøsitet du mener at det fortjener.

Hvis du derimot først og fremst motiveres av en sterk avmaktsfølelse, gir det ingen mening å stemme på «systemets kandidat». Da gir det mer mening å stemme på en bølle.

At dette skulle skje i USA, er utvilsomt skummelt. Vi regner med at slikt kan skje i andre land fra tid til annen, men de fleste av oss har nok bare tatt for gitt at det ikke ville skje i «the shining city on a hill». Det har vært en naiv antagelse.

Både fordi det amerikanske systemet på mange måter er mer sårbart for denne typen protestkandidater enn de parlamentariske styringssystemene vi er vant med i Europa.

I Norge kan ikke en hvilken som helst person bare stille opp og be folket om støtte til å være statsministerkandidat for eksempelvis Høyre eller Arbeiderpartiet. Han eller hun må velges av partietablissementet først. I USA derimot kan i teorien hvem som helst gjøre nettopp det, og hvis vedkommende samler nok støtte, betyr det egentlig ingenting hva partiet ellers synes.

Aller viktigst er det imidlertid at det amerikanske demokratiet er like avhengig av folkelig tilslutning som alle andre.

Skumle holdninger

Jeg skal ærlig innrømme at jeg blir skremt av Trump.

Han har altfor mange likhetstrekk vi kjenner igjen fra en type statsleder vi har sett mye av i Latin-Amerika, med heller tragiske konsekvenser: Den tilfeldige omgangen med fakta, den bøllete retorikken, avvisningen av all kritikk som konspirasjoner og sammensvergelser og ideen om «den sterke mann» som skal komme og løse alle problemer.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg blir skremt av Trump

Dette er alle kjennetegn vi har rukket å bli godt kjent med i løpet av valgkampen.

Så tror ikke jeg at Trump kommer til å bli noen Hugo Chávez. Til det er de amerikanske politiske institusjonene altfor robuste. Men bare det at vi i det hele tatt har denne diskusjonen om det som snart er verdens mektigste mann, er urovekkende.

Avhengige av USA

Når det er sagt, skal vi likevel være forsiktig med å konkludere i dag.

Vi vet ikke hva slags president Trump kommer til å bli, men det er liten tvil om at Europa går en mer usikker og uforutsigbar tid i møte etter valget.

Trump har i løpet av valgkampen gitt uttrykk for sterke isolasjonistiske sympatier i utenrikspolitikken og sådd tvil om NATOs gjensidige forsvarsgaranti. Dette er skumle ideer som risikerer å sette hele den liberale USA-ledede verdensorden på spill.

Norge er et lite land i den store verden. Vi er helt avhengig av at de alliansene vi er en del av, holder og at båndene er sterke. Også med Trump som president vil Norge være helt avhengig av et godt og avklart forhold til USA.

Vi kan bare håpe at Trump blir en annerledes president enn han har vært kandidat.

På Twitter: @KristianRiise

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. USA-valget 2016
  2. USA
  3. Donald Trump