Kort sagt, mandag 21. september

Barnevernet og masterutdanning. Lærebøker. Veiprising. Rasisme-paragrafen. Nav. Sykling i motvind. Velferdsstaten. Covid-19-smitte. Her er dagens kortinnlegg.

Ja, vi ønsker høy kompetanse i tjenester for utsatte barn!

I sitt tilsvar setter psykologspesialist Heidi Svendsen Tessand som premiss at avansert kunnskap blant ansatte i barnevernet er urealistisk, fordi tjenesten har dårlige rammevilkår. Når ble det slik at man må velge mellom kvalitet i utdanningen og forsvarlig ressurstilgang i tjenestene? Høy kompetanse øker gjennomslagskraft både når det gjelder arbeidsbetingelser og faglige vurderinger. Dette er viktige faktorer for gode tjenester.

Tessand skriver at fagfolk på «gølvet» i barnevernet først trenger hjelp til å puste. Vi bør ha større ambisjoner for tjenesten. Og krav om masterutdanning har høy oppslutning blant barnevernsansatte. Om timingen er feil, er det fordi denne satsingen burde ha vært gjennomført for lenge siden. Kompetansen i barnevernet har, gjennom flere tiår, vært tema i en rekke offentlige utredninger. Disse har vist at barnevernet trenger et kraftig løft. Masterutdanninger vil ikke løse barnevernstjenestens problemer alene, men er et av flere viktig grep i målet om mer kunnskap – bedre barnevern.

Vi er enige med Tessand. Barnevernsbarn, som andre barn, skal møtes med varme, uavhengig av profesjonene de møter når de trenger hjelp. Vi har vansker med å følge Tessands logikk om at en mastergrad skulle sette dette i fare. Det å bli møtt med høy fagkompetanse, forsvarlig ressurstilgang og varme, må være ambisjonsnivået i tjenester for utsatte barn.

Stine Lehmann, sykologspesialist, førsteamanuensis ved masterprogrammet i barnevern, Det psykologiske fakultet, Universitetet i Bergen

Ragnhild Bjørknes, barnevernspedagog, professor ved masterprogrammet i barnevern, Det psykologiske fakultet, Universitetet i Bergen

Et uprofesjonelt syn på læreboken

I en kronikk i Aftenposten 16. september kommer Lene Hayden Taraldsen og Linda Moen Rebni med et forvrengt syn på bruken av lærebok i skolen. De dømmer læreboken og lærerne nord og ned og setter digitale læremidler på pidestall. Det er svært unyansert. Hvor god boken eller nettressursen er, ligger ikke i mediet, men i innholdet.

Halvparten av elevene i videregående skole vil helst ha lærebøkene på papir, viser en undersøkelse fra Utdanningsdirektoratet. Å ha kvalitetssikret fagstoff samlet i en bok som er valgt ut av lærere, er ikke bakstreversk, det er pedagogisk smart, både for læreren og elevene.

Den «shoppingen» av fagstoff som kronikkforfatterne forfekter, kan virke forlokkende, men erfarne shoppere vet at kvalitet koster og tar tid å finne. Med den enorme basen av gode og elendige opplegg som ligger til fri bruk på internett, er jeg redd shoppingturen fort kan ende med å kjøpe katta i sekken.

Jeg mener det er galt å anta at enhver teknisk nyvinning har en ensidig virkning. Det er ikke enten-eller, men heller et både-og. Vi kommer ikke lenger om vi fortsetter å sette «bok» opp mot «data».

I tillegg gjør kronikkforfatterne elever og lærere en stor bjørnetjeneste når de tegner et så karikert syn av norske lærere. Det stemmer rett og slett ikke.

Thom Jambak, sentralstyret, Utdanningsforbundet

Mangel på argumenter om Israel

Arne Willy Dahl avslører 16. september igjen sin mangel på argumenter angående Israel og folkeretten. Han tyr til tankespinn i stedet for å motbevise noe av det jeg har fremholdt.

Israel kjempet heltemodig for sin eksistens i 1948 og berget så vidt en liten del av det landområdet de var lovt i San Remo. Mot alle odds. De mistet midlertidig Vestbredden til en ulovlig okkupant, Jordan.

Mandatrettighetene oppheves ikke av en angripende makt. De gjaldt fortsatt. Makt er ikke rett. Israel kunne etter folkeretten ta tilbake området når som helst, uavhengig av om det i mellomtiden var etablert en ulovlig palestinsk stat der.

Israels rett til Vestbredden ble altså ikke annullert, selv om området ble ulovlig «overtaken by events». Har Dahl fremdeles ikke fått med seg at våpenstillstand ikke definerer grenselinjer? Han påstår at Israels grenser ble fastlagt ved våpenhvilen. Det er direkte feil. Grensene mellom Israel og Jordan ble folkerett i 1994. Punktum.

Det tilligger generaladvokaten å påvise om jeg tar feil her. Han har ikke maktet det hittil.

Reidar Holtet, sivilingeniør

Falsk informasjon

16. september fortsetter pensjonert generaladvokat Arne Willy Dahl sin desinformasjon om folkeretten. Han finner på en ny tanke i folkeretten, nemlig at Palestina-mandatet fra 1922 ble «overtaken by events», det vil si krigen 1947-48, og at våpenhvilelinjene senere er bekreftet i fredsavtaler. Dette er falsk informasjon. Israel har inngått fredsavtaler med Egypt og Jordan. Ingen av disse bekrefter at linjene skal være grenser. De nevnes ikke i avtalen med Egypt, og avtalen med Jordan sier at den ikke omhandler spørsmålet.

Så gjør Dahl et merkelig tankeeksperiment: «Jødene kunne hatt mer hell i 1948 og sikret seg et større landområde. Det ville i dag ha vært akseptert som israelsk territorium.» Israel hadde mer hell allerede i 1967 da de erobret Judea, Samaria og Golan-høydene. Der har de nå hatt kontroll i 53 år. Tar vi Dahls tankeeksperiment på alvor, er alt dette i dag israelsk territorium, og han aksepterer anneksjonen av Golan-høydene.

Jan Benj. Rødner, advokat

Derfor vil Frp parkere veiprising

Aftenposten fremfører på lederplass (14. september) en ukritisk hyllest av veiprising som finansieringsmåte og kritikk av oss i Frp for ikke å omfavne nok en avgift som skal pålegges bilistene. Frp er imot bruk av bompenger, og veiprising er bare en annen form for innkreving av bompengene. Forskjellen er at bompengeordningen her utvides til å gjelde hele veinettet, slik at absolutt alle bilister må betale bompenger.

Vi frykter at veiprising blir en enkel måte for avgiftshungrige politikere til å øke skattebyrden på for bilistene. Frp vil ha bilavgiftene betydelig ned. Løsningen er ikke da å lage et system som kan bidra til å gjøre avgiftsbyrden tyngre for samtlige norske bilister.

Det er bemerkelsesverdig at Aftenposten ikke også ser personvernproblemene av å skulle etablere en ordning med full overvåking av alle kjøretøy for å skaffe staten avgiftsinntekter. Det er liten tvil om at en plikt til å ha GPS-brikke i bilen vil være et solid inngrep i den personlige frihet.

Vi mener at veiprisingsmodellen bør avvises. Bompengene blir ikke bedre av at alle rammes.

Bård Hoksrud, samferdselspolitisk talsperson, Frp

Vi er lei av at Nav snakkes ned

Professor Lars Inge Terum skriver i Aftenposten 8. september at sosialhjelp bør bli statlig, og at kommunene bør ut av Nav. Dette er å undervurdere kommunene og uheldig for dem som trenger hjelp.

Nav-kontoret er eid av stat og kommune. I Øvre Eiker ser vi store fordeler for innbyggerne. Det er en drøy påstand fra Terum at kommunene bevisst skyver sosialhjelpsmottagere over på trygd for å spare. Tvert om: Nav og kommune samarbeider for at flest mulig skal forsørge seg selv og mestre hverdagen.

Staten er god på standarder. Kommunen er fleksibel og ser tiltak i sammenheng. I Øvre Eiker har vi flerfaglige team på tvers av tjenester. Vi har for eksempel et ressursteam for unge som står utenfor skole eller jobb. Integreringsteamet vårt jobber slik med flyktninger. Medarbeidere fra Nav er selvsagt med.

Med Nav har vi mulighet til å se virkemidler i sammenheng. Den «statlige» delen av Nav bidrar med virkemidler for arbeid, den «kommunale» delen av Nav støtter med kvalifisering, bolig og økonomi.

Professor Terum skriver at det kommunale folkestyret har lite innflytelse over sosialhjelp. Ja, staten detaljstyrer for mye, men det er lokalt handlingsrom. I Øvre Eiker har kommunestyret fattet flere viktige vedtak: økt startlån til bolig, senket terskel for sosialhjelp, og Nav-kontorets oppfølging av barnefamilier er styrket. Vi er lei av at Nav snakkes ned. Vi må forbedre Nav, men statlig overtagelse er ikke løsningen.

Kari Hesselberg, kommunalsjef, Hege Østvold Vagle, Nav-leder, Trude Andresen, kommunedirektør. Øvre Eiker kommune.

Styrk bruken av rasismeparagrafen

I en replikk 15. september tar Kjell Madsen til orde for å fjerne straffelovens paragraf 185. Han mener den er overflødig, også gitt min argumentasjon om å skille mellom krenkelse av menneskeverd og å såre følelser (Aftenposten 9. september). Han mener paragrafen rammer feil, nemlig nettopp det som provoserer, støter og sårer, ikke det som krenker menneskeverdet.

Det er feil. Det er tvert imot slik at paragraf 185 bør tolkes i lys av menneskerettighetsforpliktelsene Norge har til å beskytte utsatte gruppers menneskeverd. Det innebærer at ordlyden i paragrafen er å forstå slik at den rammer ytringer som krenker menneskeverdet, og ikke ytringer som bare er provoserende og støtende eller sårende. En slik tolkning, som også er foretatt av Høyesterett ved en del anledninger, bør praktiseres langt mer konsekvent av påtalemyndigheten når det gjelder vurdering av anmeldte rasistiske ytringer. Også fordi slike ytringer kan ses som en mer fundamental trussel mot demokratiet.

Om man i tillegg skal trekke inn paragrafer om trusler, er et mer spesialisert juridisk spørsmål som fagjurister bør ta stilling til. Grunnen er at trusler mot menneskeverdet innebærer et angrep på borgernes like rett til deltagelse på alle nivåer i samfunnet, inkludert i demokratiske prosesser. Derfor trenger vi både paragraf 185 og 263.

Lars Gule, førsteamanuensis

Vi sykler til tross for motvind

Stadig flere oppdager at sykling ofte er det enkleste, raskeste og triveligste fremkomstmiddelet. En sykkeltur skal foregå trygt og effektivt fra dør til dør. Dessverre er det ofte ikke sånn. Tilretteleggingen er stykkevis og delt, drift og vedlikehold varierer, og regelverket kan forvirre. Derfor jobber vi i Syklistenes Landsforening (SLF) med å påvirke politikere og myndigheter til reell sykkelsatsing.

Etter dommen mot Ivar Grøneng i Høyesterett spør mange hva som blir den nye hverdagen for syklister flest. Vil syklende være fritt vilt for brølende bilister og politiets forenklede forelegg?

Dommen vil neppe få praktisk betydning for deg som sykler. Tvil ikke: SLF er skuffet over utfallet – vi var tross alt partshjelp i saken. Men dommen er tydelig på at den gjelder den faktiske hendelsen og den aktuelle konteksten. Dommen skaper ikke en generell presedens.

I brev fra Samferdselsdepartementet (11. september) til en syklist som ønsker klargjøring av dommens praktiske betydning, påpekes det at «Ikke enhver forstyrrelse av den øvrige trafikken ved sykling i veibanen er unødig, og dermed forbudt. Hvorvidt dette er tilfellet, vil bero på en konkret vurdering av de aktuelle trafikkforholdene på stedet […]. Du skal med andre ord trygt kunne fortsette å sykle til jobben, forutsatt at du utviser den varsomhet og hensynsfullhet som loven foreskriver.»

Det påpekes at aktsomhet ikke kun gjelder syklister, men alle trafikanter. Vi er enige: Alle må ta hensyn og søke samspill i trafikken.

Norges mål for økt sykling er høye. Og det skal ikke stå på oss. Til tross for manglende tilrettelegging og nederlag i Høyesterett er sykkelen uovertruffen – selv i motvind. Mer sykling bidrar til et bedre samfunn, som vist i regjeringens handlingsplan for fysisk aktivitet.
Nå stiger sykkeltrafikken igjen etter to tiår med lave tall. Denne høsten har det vært rekordmange syklister på veiene. Vi bruker Sykkelens dag 22. september til å vise at sykkelen er fremtiden!

Morgan Andersson, generalsekretær, Syklistenes Landsforening

Velferdsstaten under angrep. Hva betyr det for deg?

Høyres programkomité foreslår fortsatte kutt i statlige budsjetter, noe de startet med i 2015.

Kuttene har store negative konsekvenser for innbyggernes rettssikkerhet, velferd og trygghet. Samfunnsoppdraget de statsansatte har, blir vanskeligere å utføre.

Resultatet er lang saksbehandlingstid, kø i domstolene og svekket beredskap. Et utilgjengelig politi når folk trenger hjelp og svekket forebygging. Allerede før koronakrisen tilsvarer kuttene 500 årsverk bare i Nav. I kriminalomsorgen er bemanningen så lav at tilbudet om rehabilitering av innsatte nesten ikke eksisterer. Innsatte som etter soning skal bli min og din nabo. Når Arbeidstilsynet og Skatteetaten svekkes gjennom kutt, legges det til rette for skatteunndragelser og arbeidslivskriminalitet.

Mindre ressurser ser ut til å være Høyres svar på de fleste spørsmål som gjelder offentlig sektor. Unntaket er hvis de offentlige aktører søker løsninger på det private markedet fremfor å utvikle egne løsninger. Da henger milliardene løst. Aftenposten avslørte nylig at Direktoratet for e-helse har gitt konsulentfirmaet PwC en av kontraktene i gigantprosjektet på 22 milliarder kroner. Når en deleier i PwC har stått sentralt i planlegging og utvikling, blir det som bukken og havresekken.

Hvor stor makt skal private særinteresser ha over utviklingen i det norske samfunnet og vår felles velferdsstat? Er ikke våre folkevalgtes oppgave å verne midlene i felleskassen mot utnyttelse, ikke å sette dette i system for private sugerør?

Koronakrisen har vist oss hvor viktig det er å ha en sterk velferdsstat, for bedrifter og folk. Staten og velferdsordningene må fremdeles være bærebjelken i samfunnet. Uten dette får du dårligere velferdstilbud, økte forskjeller, svekket rettssikkerhet og flere midlertidige jobber.

Arild Kjempekjenn, distriktssekretær, LO Stat

Smitte og sykdom

I Aftenposten 9. september har barnelege Dag Bratlid noen betraktninger om betegnelsene «smittet» og «sykdom» som krever en kommentar. Han fastslår bastant: «Er man smittet, er man altså syk.» Videre skriver han: «Leger bruker derfor ikke begrepet «smittet» om dem som ikke er syke, slik myndighetene gjør.»

Ingen av disse påstandene er korrekte. En person som er smittet med en mikrobe, er ikke nødvendigvis syk. I infeksjonsmedisinen har vi tallrike eksempler på at et individ er smittet og smittsomt til tross for at infeksjonen er symptomfri. Vil Bratlid hevde at en hiv-pasient, som ofte er symptomfri i årevis, men likevel smitteførende, ikke er smittet? Dette er elementær infeksjonsmedisin som preger legenes språkbruk, ikke bare myndighetenes, som Bratlid hevder. Når han hevder at det ikke har noen interesse å rapportere hvor mange som har fått påvist covid-19, avslører det manglende innsikt i epidemibekjempelse.

Når Bratlid, basert på sine feilaktige premisser om «smitte» og «sykdom», skriver at «covid-19 derfor (er) et lite «smittsomt» virus», er det også galt. Viruset er mer smittsomt enn influensavirus.

Stig S. Frøland, professor i medisin, spesialist i infeksjonssykdommer