Da rasisten åpnet munnen sin på T-banen var det så mye jeg skulle sagt, men ikke sa | Tegnehanne

Heldigvis finnes noen som tør.

Nylig var jeg så uheldig at en ubrukelig hudsekk av et menneske beveget seg inn i mitt synsfelt. Utseendemessig lignet han på en som har en vegg full av katana-sverd, en egen skuff til alle fedora-hattene, og en jevn strøm av høyrepropaganda i newsfeeden.

Han så også ut som han hadde drukket hjemmebrent rett ut av en halvannenliters flaske, men det er bare min antagelse.

Det eneste som er sikkert, er at han ødela dagen til samtlige av oss som måtte dele T-banevogn sammen med ham denne dagen.

Det begynte med at han åpnet spisehullet for å formulere en av de tåpelige tankene sine, til alles frustrasjon.

Et kollektivt «uuuugh, skjer dette virkelig?»-blikk ble utvekslet mellom alle oss som var fanget inni hans umiddelbare radius. Han var ikke ferdig.

For meg var det å se en rasist utenfor sitt naturlige habitat (internett), som å se en svær enhjørning midt ute i offentligheten. En enhjørning laget av søppel som dreper all glede på sin vei, vel å merke. Noen måtte stoppe den, men jeg tror vi alle håpet at den bare skulle forsvinne i løse luften.

Vi var alle pingler, før en sann helt tok ansvar. Jeg har valgt å kalle ham «Barnevognmannen».

Det virket et øyeblikk som at Barnevognmannen hadde klart å sette ham ut av spill. Han så ut slik hamsteren min ser ut når han hører en ny lyd – ekstremt konsentrert, og samtidig fullstendig fraværende mentalt.

Den gang ei.

Kvinnen med hijab hadde gått over i en annen vogn, så ingen av oss orket å bry oss lenger, ikke engang mitt nye forbilde Barnevognmannen. Dette gjorde rasisten forvirret, og han bestemte seg for å la det gå ut over det mest forsvarsløse mennesket i hele T-banevognen: Barnevognmannens baby.

På dette tidspunktet var jeg i ferd med å kortslutte totalt av alt sinnet som kulminerte inni meg. Men som det konfliktsky mennesket jeg er, kom det bare til uttrykk gjennom et overbærende smil i Barnevognmannens generelle retning. Nå var vi kommet til mitt stopp, så jeg fikk heller ikke med meg hvordan det endte.

For min del endte det i alle fall med en hel kveld hvor alt jeg tenkte på var ting jeg burde sagt eller gjort. Her er et utvalg:

Eller noe annet, noe bedre. Egentlig skulle jeg bare ønske jeg sa noe som helst. Heldigvis finnes folk som Barnevognmannen. ​

Twitter: @tegnehanne

Få med deg flere tegneserier og debattinnlegg – følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter