Alene på julaften

Jeg velger en julaften uten jul. Og det føles helt all right. Tro meg!

Jeg skal være alene julaften.

For meg er denne dagen og kvelden nå avslappet, stressfri og uten sentimentalitet. Jeg gjør det samme som på en annen hverdag. Spiser vanlig mat, ser på TV, leser en avis eller bok og har det bra i min egen leilighet.

Det er ikke synd på meg.

Hvor mange som gjør det samme, vet jeg ikke. Men det er sikkert flere. Det er bare så inderlig vanskelig å snakke om det uten at andre blir målløse eller vantro eller skal komme med forslag eller innbydelser, for ingen ønsker å sitte alene en julaften!

Jo da, det er noen av oss som velger det. Dette er andre gang for meg.

Ønsker meg aksept til jul

I en alder av 72 år, nå uten foreldre, er dette mitt ønske for julaften – i hvert fall foreløpig. Hva jeg ønsker meg i julegave? Ingenting annet enn aksept og respekt for et slikt valg jeg og andre tar.

Årsakene våre er selvsagt mange og ulike. Selv er jeg glad i første juledag. Da møtes vi, store og små i familien, jeg som grandtante. Mye god mat, prat og latter og hyggelige timer med alle dem jeg setter pris på.

Jeg er så heldig å være venn med samtlige. Ikke alle familier kan møtes på den måten. Dessuten er jeg så stolt av alle grandtantebarna som klarer seg så bra i livet, og som er slike flotte personer.

Livet ble annerledes

Selv lever jeg uten barn og barnebarn. Så hvorfor velger jeg ikke julaften sammen med noen av gjengen? Jeg er jo alltid velkommen til den ene eller den andre familien. Sånn sett er jeg privilegert. Men min julestemning er borte. Og jeg har pr. dags dato ingen ønsker om at den skal komme tilbake.

Som barn opplevde jeg fantastiske juler med familien min, med besteforeldre som kom langveisfra med en koffert full av gaver og godteri i små poser. Det var rett og slett supre høytider som vi gledet oss til. Jeg er så glad for at jeg fikk oppleve det.

Jeg har også opplevd mange julaftener med ett, så to, så tre og etter hvert mange flere grandtantebarn med gavedryss og julenissebesøk og hjemmelaget karamellpudding.

Denne høsten har jeg våget å granske mitt livsregnskap, som jeg vil kalle det.

Å akseptere at livet ble annerledes enn jeg håpet, på flere områder, er både sårt og til tider skremmende. Men jeg er tilhenger av å ta imot både vonde og gode tanker og følelser, altså å møte meg selv.

For eksempel var det å ha rollen som enslig grandtante julaften ikke min drøm for livet, hverken for 20-30-40 år siden eller nå. Og det er en hovedårsak til at julestemningen langsomt er blitt visket ut. Men at følelsene knyttet til selve høytiden ikke kommer, det gjør meg ingenting. Vi er ikke like ellers i året, så hvorfor skal vi være like akkurat i julen?

Dessuten har jeg gode minner. Noen mennesker får aldri det.

Det føles helt all right

For noen år siden kjøpte jeg Unicef-gaver til alle grandtantebarna, og deretter annonserte jeg at jeg sluttet med tradisjonelle julegaver (de fikk likevel absolutt mange nok hver jul). Men jeg fortsetter selvsagt med gaver til bursdager og konfirmasjoner.

Med krig, klimakrise og usikker økonomi som bakteppe tror jeg mange unge har tatt initiativ til å endre deler av julefeiringen i år. Og en del foreldre har gjort det samme etter ønske og/eller nødvendighet. Kanskje vil det føre til at julen får flere varianter i fremtiden.

Min variant er altså å velge en julaften uten jul. Og det føles, for å stjele litt av en kjent sang: helt all right! Tro meg!