Det finnes handlingsrom i EØS-avtalen
Graden av handlingsrom avklares gjennom en løpende prosess som er en blanding av jus, økonomi og politikk.
Tidligere ambassadør og statssekretær Morten Wetland har viktig erfaring og kompetanse som bakgrunn for sitt innlegg 19. august om «NAV-skandalen» som nå er gjenstand for gransking.
Uten å gå inn på den saken, vil jeg kommentere Wetlands viktigste utsagn, det om den generelle mangelen på handlingsrom i EØS-avtalen. Han skriver at 'regjeringsadvokaten og politikere opp gjennom årene har prøvd å selge et «handlingsrom» i EØS som egentlig er forsvinnende lite'.
I de siste tre årene har jeg jobbet med EØS-avtalens potensielt viktigste samfunnspåvirkende regel: statsstøtteregelen (artikkel 61). Og jeg har en mer oppløftende melding å gi fra dette området enn det Wetland formidler.
EU/EØS-retten er ofte upresis
Det sentrale å merke seg her, er at hyppig forekommende juridisk forståelse overser én eller flere av følgende momenter: At EU-EØS-retten ofte er upresis, at den endres over tid, at den har innebygde motsigelser, at regler har unntak, og at regelanvendelsen i viktige saker kan avveies mot tungtveiende nasjonale hensyn.
Dertil kommer at faktagrunnlaget, som skal være en avgjørende premiss for saker for både forvaltnings- og rettsinstanser, ofte er mangelfullt og kan korrigeres av dem som er oppmerksomme og har interesser å ivareta.
Dette er ikke kritikk av EU-EØS, men kan snarere forstås som utslag av at det ikke er så enkelt å praktisere et bredt, felles regelverk på 30 svært ulike land.
Hovedhensikten er, som Wetland skriver, å fremme et felles marked. Men i den anstrengelsen er det tusenvis av avveininger å gjøre mellom hensynet til fri økonomisk sirkulasjon og andre samfunnsformål. Graden av handlingsrom avklares gjennom en løpende prosess som er en blanding av jus, økonomi og politikk.
Jeg har 12 års erfaring fra Statsministerens kontor. Jeg må si noe om Nav-skandalen. | Morten Wetland
Detaljdirigering av kommuner
At kritisk vurdering av handlingsrom er viktig, illustreres av Hjelmeng-utvalgets rapport. (Jeg var medlem av utvalget og hadde en omtale av rapporten i tidsskriftet Samfunnsøkonomen 3/ 2018.) Et flertall i utvalget mente å ha sterke juridiske begrunnelser for at Norge i praksis skulle gå lenger enn noe annet EØS- land i retning av å detaljdirigere kommuners organisering av tjenester.
Man ville trappe videre opp en allerede karikert bruk av en handelsregel (statsstøtteregelen, som opprinnelig var laget for å forebygge subsidiekappløp i industrien).
I Norge hadde den skeiet ut til blant annet å omfatte billettsalg og utleie i kommunale idrettshaller. Det hadde utviklet seg en overivrighet overfor offentlige tjenester også i EU på 2000-tallet, trolig mest av hensyn til statsgjeld i utsatte euroland. Men denne utskeielsen var for lengst snudd på det tidspunkt da utvalget ville gå enda lenger for Norges vedkommende.
Til tross for at konklusjonene fra flertallet egentlig, ut fra partiprogram, burde ha passet den daværende statsråd Torbjørn Røe Isaksen (H), ble de lagt til side som altfor kontroversielle i norsk politikk. Og så er de sendt på en utredningsreise som nå har vart i over to år for å dekke det faktagrunnlag som hyppig mangler i de juridiske prosessene: analyse av samfunnsvirkninger med tanke på handlingsrom.
