Nasjonalmuseets avtale vil øke verdien på en privat samling | Ina Hagen og Ida Madsen Følling
Det bør Karin Hindsbo forholde seg til.
I sitt svar til vår kronikk i Aftenposten 28. juni forsøker Karin Hindsbo å rette opp i misforståelser. Det er bra, og tydeligere kommunikasjon rundt Fredriksen-samarbeidet er nødvendig. Men hun unnlater å forholde seg til kjernen i vår kritikk: At hun har inngått en avtale som vil øke verdien på en privat samling.
Hindsbo velger å fremholde det positive ved at museet får økt tilgang til å vise og å låne ut kunst fra et ellers utilgjengelig marked, noe hverken vi eller noen andre av hennes motdebattanter har problematisert.
Kunne opprettet stiftelse
Problemene direktøren aktivt flytter fokuset vekk fra, er at samlingen enn så lenge forblir i hendene på et privateid selskap. Til tross for at Hindsbo konsekvent refererer til sine samarbeidspartnere som søstrene Fredriksen, er det altså deres selskap, Fredriksen Family Art Company, registrert på Kypros, som er kontraktspart.
Dersom søstrene hadde opprettet en stiftelse, hadde denne saken sett fullstendig annerledes ut. Dette poenget fremgår også av Jonas Ekebergs replikk (Kunstkritikk.no 28. juni), der han hevder at avtalen potensielt bryter med det internasjonale museumsforbundet ICOMs regelverk.
Usikre og uforpliktende forsikringer
Hindsbo forsikrer om at Nasjonalmuseet ikke skal fungere som konsulentfirma når samlingen skal videreutvikles. Dette samsvarer dårlig med følgende ordlyd i et faktadokument om avtalen:
«Partene skal nedsette et arbeidsutvalg som skal lede arbeidet med å fastlegge strategi og profil på samlingen. Utvalget vil bestå av inntil fire representanter for Fredriksen Family Art Company og inntil fire fra Nasjonalmuseet. Innkjøp vil skje i samarbeid og på grunnlag av felles utformet strategi og profil.»
I gårsdagens Dagsnytt 18 bekreftet også kunstadvokat Hans Marius Graasvold, som har fått innsyn i avtalen i sin helhet, at den stiller en rekke uvanlige krav til Nasjonalmuseets bidrag ved innkjøp og profilering av verkene.
Hindsbo virker ikke å kunne gi så mye annet enn usikre og uforpliktende forsikringer om partenes intensjoner, all den tid den langsiktige verdien for museet forutsetter at de holder seg inne med Fredriksen Family Art Company.
Hverken vi, eller våre meningsfeller, ønsker å forhindre bidrag fra det private. Men vi frykter at formen på denne avtalen åpner opp for at de pengesterke får en uforholdsmessig stor definisjonsmakt i kulturlivet.
Dette er debatten:
