Hvor mange arbeidsplasser er vi villige til å ofre? | Henrik Hillestad Løvold
Skal vi ofre kronekursen, børsen, statsbudsjettet og en betydelig del av oljefondet for å hindre spredningen av koronaviruset?
Norge står oppi en krise ulik noen annen. Myndighetene har innført mer inngripende tiltak enn vi noen gang har hatt i fredstid. Selvfølgelig skal vi verne om befolkningen. Men hvor mye skal det koste?
Dette kalde, kyniske spørsmålet fortjener også å bli stilt.
La meg først begynne med å si at jeg er en amatør. Professor i biologi, Kristian Gundersen, omtalte både seg selv og forsker Gunhild Alvik Nyborg som amatører i Dagbladet den 19. mars.
Hvis disse er amatører, er jeg definitivt det. Jeg har ikke noen som helst forutsetning for å uttale meg om det biologiske eller medisinske rundt krisen vi står i. Men som samfunnsborger har jeg likevel en rett til å stille spørsmål rundt det som nå skjer.
Enorme økonomiske konsekvenser
Nylig meldte NRK at Nav mottok 113.500 søknader om dagpenger sist uke. 105.000 av disse skyldes permitteringer som direkte følge av nedskjæringer i virksomheten til norske bedrifter.
Ifølge økonomiavisen E24 anslår Finansdepartementet at de økonomiske tiltakene mot koronaviruset vil koste staten 280 milliarder kroner.
Barn er hjemme fra skolene, de som fremdeles jobber, må jobbe ineffektivt hjemmefra, transportnæringen kutter ned. De siste døgnene har jeg tatt meg selv i å se opp på himmelen her over Oslo og stusse på hvor få fly som passerer gjennom vårt ellers så travle luftrom.
Hvor mye skal vi ofre?
Dette gir grunnlag for å stille det kanskje kaldeste, mest kyniske spørsmålet som ingen har lyst til å være den som løfter frem. Jeg skal ta en for landet og muligens bli forhatt hos mange nå. Hvor mye skal vi egentlig ofre?
For å svare på dette spørsmålet må man først se på målet for tiltakene som er iverksatt. Vi ønsker å redusere smitten mellom mennesker i befolkningen for å flate ut epidemikurven. Ved å gjøre dette, reduserer vi belastningen på helseberedskapen, fordi færre vil bli syke på samme tid. Samtidig sørger vi for å strekke dette ut i tid.
Om vi hadde hatt fullt frislipp og fortsatt alt som normalt, med åpne skoler, reiser som vanlig og konserter og kulturaktiviteter i full sving, hadde dette kanskje vært over på tre til fire uker. Det ville også ført til et stort antall dødsfall, mye på grunn av at syke ikke ville fått plass i et allerede overbelastet helsevesen.
Det handler om kost og nytte
NRK meldte den 18. mars at snittalderen på døde i Norge så langt er 89 år. Forventet levealder i Norge i dag er 82,5 år, altså syv år lavere enn denne snittalderen. I Italia har dette viruset tatt livet av betydelig mange flere enn andre steder. Aftenposten kunne 19. mars melde at 99 prosent av alle som er døde av koronaviruset i Italia, er over 80 år.
For å snakke som en kald forretningsmann, så handler dette om kost og nytte.
Skal vi ofre kronekursen, børsen, statsbudsjettet og en betydelig del av oljefondet?
Jeg er en amatør. Jeg skal ikke forsøke å besvare disse spørsmålene. Men som borger i Norge er jeg likevel berettiget å stille dem.
Jeg sier på ingen måte at vi skal ofre bestefaren din for å redde økonomien. Hat meg gjerne, men før eller siden må noen stille disse spørsmålene, og da kan det like gjerne være meg.
