Debatt

Kort sagt, torsdag 3. august

Dette er dagens kortinnlegg: Frværsgrensen, giftig pedagogikk, tips-tull, Bygde-Norge og bistandspolitikk.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Fraværsgrensen virker

Elevene i videregående skole er mye mindre borte enn før. Derfor var det både riktig og viktig å innføre en fraværsgrense.
Årsaken til at vi innførte fraværsgrensen var at altfor mange elever ikke var til stede i timene. Det gikk ut over dem selv, men også medelever og lærere. Halvfulle klasserom er uinspirerende og gjør det vanskelig å skape en kultur for læring hvor alle elever legger ned den innsatsen som trengs.

Pedagogikkprofessorene Glenn-Egil Torgersen og Herner Sæverot mener imidlertid at dette er «giftig pedagogikk» der målet er å «kue» elevene. Hvorfor? Jo, fordi de ikke finner noen pedagogisk teori som støtter opp om en idé som fraværsgrensen, som for øvrig var et helt vanlig virkemiddel på mange norske skoler helt til de rødgrønne satte foten ned. Problemet er ifølge professorene altså ikke empirien – at fraværet har gått kraftig ned nevnes ikke i kronikken – men teorien. At kronikkforfatterne også ser helt bort ifra at fraværsgrensen har stor støtte blant lærerne i videregående skole, er også mildt sagt pussig.

Torgersen og Sæverot hevder dessuten at fraværsregelen ikke har noen fordeler med tanke på arbeidslivet. «Ansvar, fleksibilitet og nytenkning» er ferdighetene arbeidslivet ser etter, skriver de to. Det kan man jo være enig i. Men i de aller fleste jobber må du først møte opp for å kunne vise disse egenskapene. De to professorene er eksperter på pedagogikk, men tydeligvis også større eksperter på arbeidslivet enn for eksempel NHO, som klart og tydelig har ønsket en fraværsgrense.

Torbjørn Røe Isaksen, utdanningsminister (H)


Giftig pedagogikk

Det er giftig pedagogikk å la elevene avgjøre om de er motivert for å gå på skolen og å støtte dem i at plikter er overgrep.
Pedagogikk-professorene Torgersen og Sæverot mener fraværsreglene lar elevene ankomme arbeidslivet ferdig kuet fremfor dannet og sammenligner med 1800-talls pedagogikk. De unnlater å skrive at reglene ikke gjelder for eksempel sykdomsfravær, tannlegetime eller helsesøstersamtale.

Fraværsgrensen kom etter at læringsfellesskapet i klasserommet gjennom flere år var svekket, fordi stadig flere kom og gikk som det passet dem. Elever valgte ferie, kjøretimer og jobb foran skolen – som ikke hadde sanksjonsmuligheter.

Opplæringens formål er at elevene utvikler kunnskap, ferdigheter og holdninger for å kunne mestre livet og delta i arbeid og fellesskap. Vi svikter om elevene lærer at det er greit å bli hjemme. Det er dårlig omsorg ikke å sørge for at elever som sliter får oppfølging på skolen. Læring og sosialt samvær skjer i klasserommet. Å lære elevene at livet også har plikter er en viktig del av dannelsesoppdraget.

Rita Helgesen, leder, Norsk Lektorlag


Et ønsket forsøk

Professorene i pedagogikk, Torgersen og Sæverot, skriver om fraværsgrensen i Aftenposten mandag 31. juli. De glemmer at flertallet av lærere og ledere i videregående skole ønsket et forsøk med fraværsgrense. Å si at det ikke er pedagoger som står bak grensen er derfor ikke riktig. Tilbakemeldingen fra tillitsvalgte er, så langt, positive.
Vi ser heller ikke at professorene kommer med forslag til løsninger på det vi opplever som hovedproblemet; at både elever og foreldre i for stor grad mener det er greit å være borte fra undervisningen.

Men vi er enige i kronikkforfatternes kritikk av politikernes innblanding i skolens faglige- og pedagogiske virke som sådan. Å bruke fraværsgrensen til politisk vinning er bare leit.

Skal pedagogikk utøves, er det en forutsetning at elevene møter opp på skolen. Og til fremtidige rockere: det er fremdeles rom til å være borte et par dager for å spille rockekonsert. Men noen ganger er det fraværet selv som er giften.

Thom Jambak og Tormod Korpås

Sentralstyremedlemmer for videregående opplæring og skoleledere, Utdanningsforbundet


Provoserende dårlig service

Min nevø var nylig på besøk i Oslo og lurte på hvor mye man tipset i Norge. «Ingenting», svarte jeg.

Der jeg handler sko, får jeg den selvfølgelige hjelp og service til å finne det riktige par. Det samme når jeg handler klær. Servitøren, eller betjeningen som det kalles i konfeksjonsbransjen, kan mange ganger bruke mye tid med å lete sko eller justere bukser så skredderen kan legge dem opp.

Så hvorfor skal en kaffebaransatt eller en servitør ha tips for en jobb som er en ren selvfølge? Det siste tilskuddet her hjemme er at flere og flere serveringssteder nå opererer med betalingsterminaler hvor jeg som kunde må taste inn totalbeløp før kode og ok. Dette er ikke annet enn provoserende dårlig service og et forsøk på å snike til seg noe som ikke hører hjemme i Norge; tips.

Roy Hansen


Vær så snill, la bygda og småbøndene leve!

Jeg har nettopp kommet hjem fra mitt barndoms sommerparadis, Ornes i Sogn. Fjorden der kan være blikk stille og er så sjøgrønn at fargen sjøgrønn endelig kommer til sin rett. De lokale bøndene selger jordbær, bringebær, moreller og selbuvotter.

Vennene mine og jeg tok også den fantastiske båtturen fra Kaupanger til Gudvangen, inn Nærøyfjorden som står på Unescos verdensarv liste. I Gudvangen kunne vi kjøpe pannekaker, kaffe og saft m.m.
I Aurland var vi på det mest fantastiske bakeri du kan tenke deg. Alle disse gode ferieopplevelsene kunne vi ikke ha fått om ikke alle de små og mellomstore bøndene hadde klamret seg fast i Bygde-Norge. Vær så snill politikere, ta dere tid til å lytte til ordene i Aasmund Nordstogas kronikk i Aftenposten sist uke. La bøndene få lønn til å leve av, oppretthold sykehus og politi i distriktene.

Bygde-Norge kan være et fantastisk sted å leve og feriere, la det forbli slik!

Anne Kjølstad, Oslo


Ta praten på kammerset, Brende!

Fremfor å kritisere to gamle nestorer i norsk bistand, Per Ø. Grimstad og Tom Vraalsen, burde utenriksminister Børge Brende ta en prat på kammerset med sin egen regjeringskollega, Sylvi Listhaug. Det er det åpenbart behov for.

De gode nyhetene om alle resultatene som er oppnådd i norsk bistand, både når det gjelder utdanning, kampen mot barnedødelighet og bedre helsetjenester burde ikke bare vies spalteplass, men være kjent for alle ved regjeringens bord. Der er det imidlertid ingen minister for utvikling og bistand. Da får også kampen mot fattigdom lavere prioritet.
I KrF er vi ikke enige i alt de to gamle bistandsveteranene foreslår. Men i motsetning til hva som er tilfelle med Brendes regjeringspartner FrP, er intensjonen med deres kritikk å styrke bistanden og å gjøre den bedre.

Grimstad og Vraalsen har imidlertid ikke fått med seg alt som har skjedd det siste året. Nettopp fordi vi ikke var fornøyd med tingenes tilstand, presenterte KrF i fjor høst en egen omfattende alternativ «utviklingsmelding» der vi foreslo viktige reformer. Vi fikk flertall for en rekke tiltak på Stortinget som vil gjøre bistanden mer fattigdomsrettet, forutsigbar og langsiktig. Her er nemlig kritikken berettiget. Bistanden skal ikke være noen godtepose for markeringshungrige politikere.
Så hører det også med til historien at KrF har nedkjempet store kutt i bistandsinnsatsen fra den blåblå regjeringen. Her har 1-prosentmålet vært viktig. Stortinget har nå vedtatt dette målet: Av 100 kroner vi får i inntekter, skal vi bruke 1 krone på verdens fattige. Det er bra. Men det var altså mot Høyres og FrPs stemmer.

Hilde Frafjord Johnsen, generalsekretær i Krf og tidligere bistandsminister


Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Europa