Debatt

Kort sagt, mandag 11. oktober

  • Debattredaksjonen
Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg.

Filmanmeldelser og Kirken som lokallag av SV. Her er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Nedlatende ironisering av James Bond

Er den siste James Bond-filmen verdt et kinobesøk? Det bør være formålet med en filmanmeldelse. Filmnettstedet Rotten Tomatoes forteller at av 163 anmeldelser er 82 prosent positive.

Anmelder Kjetil Lismoen bruker mesteparten av spalteplassen på en nedlatende ironisering av et filmkonsept som han erkjenner at han alltid har opplevd som en «tidtrøyte vi bare må gjennom». Lismoen informerer oss om at «Det er nesten bare duppedittene igjen, samt drinkene og superskurkene».

«Forsøket på å tilføre Bond en mer kompleks bakgrunn (...) bærer frukter», får vi vite. Men da er det jo ikke noe forsøk lenger. Det som er positivt, omtales gjennomgående på en nedlatende måte. For eksempel får vi synspunkter på hva som er «en unnskyldning for å skape medrivende action», som i grunnen bare er «rørende» å se på.

Aldeles merkelig blir det når Lismoen forteller om den «utvaskingen» av forfatteren Ian Flemings «utdaterte» spion som finner sted i filmen. Tvert imot er Bond i denne filmen nærmere den til dels deprimerte og alkoholiserte Bond som Flemming skapte i sine bøker.

Og som et hint det er vanskelig ikke å se: Den pensjonerte Bond har i filmen nå bosatt seg på den samme øya som også Flemming bodde som pensjonist.

Når en filmanmelder generelt ikke liker den typen film han anmelder, så blir det lite informativt for leseren hvis han lar anmeldelsen være basert på det.

Jostein Bakke, Nesodden


Er kirken blitt et «SV med sakramenter»?

Aftenpostens leseverdige kommentator Frank Rossavik spør i avisens spalter hvor de kristne lederne i vår tid er, og hvem de er. Den norske kirke blir beskrevet som et «SV med sakramenter». Det synes jeg er en meget god beskrivelse av kirken.

Over tid har vi sett en kirke som i økende grad tar partipolitiske standpunkter i vanskelige og komplekse spørsmål. Det gjelder biskopers kamp mot oljeboring i nord, kirkens kritikk av regjeringens asyl- og flyktningpolitikk og ikke minst kirkens engasjement i klima- og miljøspørsmål.

Så sent som for noen dager siden kom Mellomkirkelig råd i Den norske kirke med en klar oppfordring til regjeringen om snarest mulig å avslutte letingen etter olje.

Med dette som bakgrunn skjønner jeg godt at stortingsrepresentant Sveinung Stensland fra Høyre spør: «Er det plass til meg som høyremann i Den norske kirke?»

Etter 30 år i kirken føler også jeg meg fremmedgjort og ubekvem i en kirke som stadig oftere opptrer som et lokallag av SV.

Oppslutningen om Den norske kirke har sunket dramatisk de siste tiårene. Er det å gjøre Kirken mer partipolitisk og rødgrønn veien å gå for å gjenreise tilliten og troverdigheten? Jeg betviler det sterkt.

Professor Terje Tvedt sier ganske tankevekkende i boken Det internasjonale gjennombruddet at Mellomkirkelig råd i Den norske har vært mer opptatt av politikk enn teologi, eller mer opptatt av multikulturalisme enn treenigheten. Med andre ord: Kirkens teologiske og verdimessige engasjement er blitt redusert til rødgrønne politiske slagord.

Professor i teologi Øyvind Norderval beskrev for en god del år siden datidens bispekollegium som det «mest uinteressante og fargeløse i manns minne». «Kollegiets teologiske kompetanse er ikke imponerende, og man får ikke øye på visjonære personligheter som kan vekke interesse eller initiere engasjement», skrev Norderval.

Det samme kan man dessverre si om dagens ledere i Den norske kirke.

Einar Gelius, prest og forfatter

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Filmanmeldelse
  3. Den norske kirke