Debatt

Kort sagt, onsdag 20. april

  • Debattredaksjonen
Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg.

Fornebubanen. Domstolsreformen. Aktiv dødshjelp. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Bedre alternativ for Fornebu

«Milliardbeløp på T-bane for å spare Fornebu-beboere for 5–10 minutter? Jeg blir faktisk flau», skrev Fornebu-beboer Lise Borchgrevink i et debattinnlegg i Aftenposten.

Jeg stiller meg like undrende til nytten av Fornebubanen. Skal den spise opp alle midler i Oslopakke 3 og sette andre mer presserende satsinger på infrastruktur i Stor-Oslo på vent, slik at vi skal spare noen få minutter til Majorstuen?

Vi som har bodd på Fornebu en stund, føler oss ført bak lyset av Bærum kommune.

Fornebubanen er blitt brukt som politisk og økonomisk kasteball for at utbyggere som for eksempel Obos, kan få fritt spillerom til å bygge tettere og høyere. Ved at utbyggerne har bidratt med en skarve milliard eller to til kommunens økonomiske bidrag inn i banen, er det blitt gitt tillatelse til mer enn et doblet antall boliger i forhold til den opprinnelig planen.

Når Fornebubanen nå opplyser om milliardsprekk etter bare to år, er det sannsynligvis ikke siste gang vi hører om slike sprekker. Vi frykter at viktig infrastruktur som ungdomsskole, videregående, idrettshaller og fritidsaktiviteter for alle aldre, vil bli satt enda lenger på vent for den stadig økende befolkningsveksten. At Fornebubanen nå også får to års forlenget byggetid, gir økt frustrasjon for en allerede krevende bosituasjon med byggearbeider midt i boligområder.

Vi har allerede et godt kollektivtilbud som tar oss til Oslo på 20 minutter. Men det har rom for forbedring. Vi har for eksempel anløp til passasjerferge. På 12 minutter tok båten oss inn til Aker brygge. Ruter valgte dessverre å legge ned dette svært effektive og miljøvennlige tilbudet etter kort tid. Beboere på Fornebu og pendlere til arbeidsplassene her fikk ikke tid til å etablere nye reisevaner. I tillegg setter jeg spørsmåltegn ved at busser i rushtid går tomme til og fra Oslo sentrum daglig.

Et løft for allerede etablerte kollektivtilbud koster ikke milliarder. Det virker å være et bedre alternativ for alle. Er Fornebubanen blitt et politisk prestisjeprosjekt snarere enn et fornuftig kollektivprosjekt?

Marte Andersen, Fornebu-beboer


Domstolsreformen: Ingen reversering, men forbedring

I regjeringens forslag signaliseres økt fleksibilitet, effektivitet og samarbeid på tvers av domstoler. Riksrevisjonens kritikk av domstolene imøtekommes. Debatten om domstolsstruktur handler ikke kun om hva slags domstoler vi skal ha, men om hva slags samfunnsutvikling vi skal ha.

Regjeringen gikk til valg på endring av domstolsstrukturen. Folket har ved valg sagt sitt. Da kan man spørre seg hvorfor «fagfolk» (for eksempel domstolsledere) ikke lojalt avfinner seg med det.

Det er merkelig at en struktur som ingen opprinnelig var for, nå skal fremstå som noe som sikrer for eksempel barns rettssikkerhet.

En opprettholdelse vil bane vei for videre nedleggelser på sikt. Derfor må kommunene få avgjøre strukturspørsmål like mye som en domstolsleder.

Det hadde vært verre om ikke kommunene var blitt hørt. Dette dreier seg om lokalisering – ikke bare saksstyring.

Størrelse er for øvrig ikke synonymt med kvalitet. Et faglig fellesskap mellom dommere som ikke sitter samlet, er ingen garanti for at utveksling av synspunkter blir spesielt fruktbart.

Det er videre ikke dokumentert tilstrekkelig at større domstoler kan avvikle saker mer «effektivt». I Søndre Østfold tingrett har det etter sammenslåingen vært en økning i saksbehandlingstiden for sivile saker.

Det viktigste argumentet mot opprettholdelse av dagens struktur er at domstoler ikke kan ledes av en domstolsleder som kun opptrer noen få ganger i året på det enkelte rettssted. Rettssteder må driftes som uavhengige enheter for å være effektive.

I diskusjonen om struktur er betydningen av faglig fellesskap og effektivitet betydelig overvurdert. Behovet for nærhet i ledelse og uavhengighet samt, ikke minst, faren for fullstendig sammenslåing på sikt er betydelig undervurdert.

Domstoler må ledes lokalt – nær folk og ansatte. Samtlige tingrettsdommere ved det rettssted jeg hører til, støtter regjeringens forslag til forbedring av domstolsstrukturen.

Tron Gundersen, tingrettsdommer, Søndre Østfold tingrett


Man bør slutte å bruke begrepet «aktiv dødshjelp»

I Aftenposten langfredag skriver prest Trond Enger at han er for aktiv dødshjelp på visse betingelser, betingelser som jeg ikke kan se han beskriver.

«Aktiv dødshjelp» er et begrep man bør slutte å bruke. Det man har kalt «passiv dødshjelp», omtales i lovgivning og veiledere som behandlingsbegrensning som innebærer at livsforlengende behandling velges bort av pasient og lege, og fokuset blir best mulig lindring. Legeforeningen endret 2021 paragrafen om dødshjelp i våre etiske regler etter omfattende høring i organisasjonen:

«Leger skal ikke utføre dødshjelp, det vil si eutanasi eller assistert selvmord, som begge er handlinger hvor legen med hensikt bidrar til å fremskynde dødstidspunktet. Begrensning av livsforlengende eller nytteløs behandling er ikke å regne som dødshjelp fordi pasienten da dør av sin underliggende sykdom. Det samme er tilfellet ved lindrende sedering i livets sluttfase, der hensikten er kontroll med symptomer som ikke lar seg lindre på annen måte.»

I diskusjonen om dødshjelp hevder noen at såkalt aktiv og passiv dødshjelp er to sider av samme sak. Etisk er dette, slik det fremgår av paragrafen ovenfor, to forskjellige ting. Helsepersonell skal hjelpe, lindre og trøste, aldri skade. Allerede i 1957 uttalte pave Pius XII at å avslutte eller ikke påbegynne nytteløs behandling var moralsk akseptabelt.

Jeg vet ikke noe land der innbyggerne kan kreve å få dødshjelp. Også i Nederland, der 4,5 prosent i 2021 døde som følge av dødshjelp, er retten begrenset.

I tillegg til utålelig lidelse må personen også være beslutningskompetent. Derfor vil personer med likt lidelsestrykk bli behandlet forskjellig, blant annet fordi det kreves beslutningskompetanse hos pasienten.

Slike dilemmaer bør dødshjelptilhengere ha gode svar på dersom man skal gå inn på dødshjelp. Det blir for enkelt å si at dødshjelp i alle tilfeller bare må gis innenfor et strengt rammeverk og en omfattende juridisk og medisinsk prosedyre.

Svein Aarseth, leder, Rådet for legeetikk

  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Nyhetsbrev Vil du ha tips om ukens beste debatter?

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Fornebu
  3. Ruter
  4. Domstol