Regjeringens nye strømstøtte støtter de rike best
Strømstøtten gir svake incentiver til å spare på strømmen.
Regjeringen har kommet med forslag om en ny strømstøtteordning for husholdningene. Forslaget innebærer at 90 prosent av strømprisen (spotprisen) over 70 øre/kWh skal dekkes av staten. Dette er en endring fra den nåværende støtten på 80 prosent. Den gjelder i første omgang for månedene september – desember dette året.
Familier med høy forbruk får langt mer støtte
Problemet med denne ordningen er at den gir svake incentiver til å spare på strømmen. Et annet problem er fordelingsvirkningene. En familie med et høyt forbruk får samme tilskudd pr. kWh som en familie med et nøkternt strømforbruk. Familien med et høyt forbruk får derfor langt mer støtte.
En bedre strømstøtteordning er en ordning hvor hver person får likt støttebeløp fra staten. En slik støtte kan utformes slik at forbrukerne i første omgang møter den aktuelle høye markedsprisen på strøm. Dette motiverer for å spare på strømmen.
I neste omgang mottar de strømstøtte som avhenger av hvor mye strøm som er brukt i området de bor, og hvor støtten er lik pr. person. Den faktiske prisen som betales for strømmen, blir derfor lavere enn den opprinnelige prisen. Fordi strømprisene varierer svært mye i landet, betyr det samtidig at virkningen av en slik ordning avhenger av hvor du bor.
I Midt-Norge og nordover (prisområde NO3 og NO4) er det i dag ikke grunnlag for å etablere en slik ordning. Så forslaget gjelder utelukkende for de sørlige deler av landet (prisområdene NO1, NO2 og NO5).
To konkrete eksempler
La oss nå se mer i detalj på hvordan dette vil fungere. Jeg kommer til å illustrere med noen enkle talleksempler. Anta først at vi har en familie på tre med en månedlig nettoinntekt på 40.000 kroner. Strømforbruket den måneden vi ser på, var 2000 kWh. Jeg skal videre anta at gjennomsnittsprisen var 150 øre/kWh denne måneden.
Dette betyr at strømregningen uten støtte var på 3000 kroner. Den utgjorde dermed i underkant av 8 prosent av familieinntekten denne måneden. Anta så en langt mer velstående familie på tre personer og med nettoinntekt på 100.000 kroner, og hvor strømforbruket den aktuelle måneden var 4000 kWh. Dette ga en strømregning på 6000 kroner uten støtte, noe som utgjorde 6 prosent av månedsinntekten til familien.
Så til refusjonen. Jeg antar først at tilbakeføringen er 100 øre/kWh. Jeg antar videre at befolkningsmengden og strømforbruket i området denne måneden var slik at det svarte til et gjennomsnittlige strømforbruk på 700 kWh pr. person.
Med en lik tilbakebetaling pr. person betyr det at begge familiene på tre får det samme månedlige refusjonsbeløpet på 2100 kroner. Dette betyr at familien med lavest inntekt får en faktisk strømregning på 900 kroner (3000 – 2100) denne måneden. Med forbruket på 2000 kWh svarer til 45 øre/kWh.
Den andre familien med en langt høyere inntekt og forbruk får en faktisk strømregning på 3900 kroner (6000 – 2100). Med månedsforbruket på 4000 kWh gir dette en faktisk strømpris på litt under 1 krone/kWh.
Forurensere og bilister får lik tilbakebetaling
Denne støtteordningen som jeg foreslår her, har sterke likhetspunkter med den såkalte karbonavgift til fordeling (KAF) mekanismen. KAF er en ordning som opprinnelig ble foreslått av klimaforskeren James Hansen for å kompensere personer og husholdninger for økte utgifter som følge av avgifter på bensin og drivstoff for å bremse klimagassutslipp. Hele avgiften skulle tilbakebetales forurenserne og hvor hver bilist og forurenser skulle få lik tilbakebetaling.
Støre-regjeringen velger en strømstøtteordning som favoriserer de velstående, og som samtidig gir svak motivasjon for å spare på strømmen.
I støtteordningen som er foreslått her, får hver person det samme støttebeløpet basert på et gjennomsnittsforbruk av strøm i prisområdet. Dermed inkluderes fordelingshensyn, samtidig som metoden motiverer for sparing av strøm. Men metoden løser ikke det grunnleggende problem bak strømpriskrisen i Norge, nemlig utenlandskabler og et uregulert strømforsyningssystem.
