Debatt

«Kall meg Boris»

  • Ben McPherson
    Ben McPherson
    Forfatter
Boris maskerer sine ambisjoner godt, skriver Ben McPherson, som kjente Johnson (bildet) i studietiden.

Kanskje må man ha møtt Boris Johnson for å skjønne det som nå skjer.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Boris Johnson etterforskes for å ha dratt på fest mens resten av Storbritannia var i lockdown. Smitteverntiltakene hadde Boris selv bestemt. Hvordan kunne det skje? Kanskje man må ha møtt ham for å skjønne det.

Jeg kjente Johnson litt. På universitetet på 1980-tallet hadde vi et miljø som overlappet. Han begeistret alle, uavhengig av politisk overbevisning.

Ingen på venstresiden likte egentlig konservative studenter på 1980-tallet. Boris' medstudenter kjempet for retten til å sparke gruvearbeidere og kriminalisere skoleundervisning om lhbt-rettigheter. Ekstreme medlemmer sto på barrikadene for å få Nelson Mandela hengt.

Boris var ikke sånn.

Når du møtte ham, smilte han unnskyldende hvis dere var uenige. Ja, han var hvit, «posh» og privilegert, men sosialt var han liberal. Han likte å feste med kunstnere og forfattere, og han lot ikke politikken komme i veien for å ha en «jolly good time».

I møter har Boris en egen, uanstrengt evne til, med den største selvfølgelighet, å få andre til å føle at han er den mest intelligente personen i rommet – samtidig som du den neste halvtimen vil være hans beste venn.

Han lytter ettertenksomt til det du har å si. Han smiler skjevt. «Å, vær så snill», sier han. «Kall meg Boris.» Er det karisma eller sjarm? Eller det vi briter kaller for «it»?

Kaste stein

Boris snakket seg til en jobb som Brussel-korrespondent for Daily Telegraph. Avisen var fanatisk imot EU. Boris var, som venstrevendte New Statesman påpeker, en briljant satiriker: «Snegler er fisk, sier EU»; «Trussel mot britiske pølser».

Mens resten av oss lo, tok kjernevelgerne imot disse artiklene som sannheter. Artiklenes suksess overrasket ham. Han fortalte BBC at han:

« ... bare kastet disse steinene over hagegjerdet mens jeg lyttet til et utrolig brak fra drivhuset til naboen i England. Alt jeg skrev fra Brussel, hadde en vanvittig eksplosiv effekt på Tory-partiet – og det ga meg på en måte en rar følelse av makt ...»

I 2004 skulle jeg lage en dokumentar om Boris. Jeg var produsent i BBC, og han var blitt redaktør for det konservative magasinet Spectator, som opprinnelig var et frittenkende satirisk magasin. Strålende idé, mente han! Verden trengte å høre alt om det!

Jeg observerte Boris fra bakerste benk på politiske møter mens jeg ventet på å prate med ham om filmen vår. Han kunne levere et innlegg om en eller annen dørgende kjedelig samferdselspolicy, uten notater, og hans publikum ble bergtatt.

For meg var han morsom. For dem var han en gud.

Makt er sin egen belønning

Allerede i 1998 tok Boris en kaffe med en som nå beskriver seg som en eksvenn: «Tony Blair hadde nylig kommet til makten. Boris lurte på hvorfor jeg trodde han var så vilt populær ... Burde Boris være mer som Blair? Det var en overraskende ærlig samtale.»

Boris maskerer sine ambisjoner godt. Han gir inntrykk av å være uforberedt. Han kler seg shabby, men med dyre klær. Håret ser ugredd og uvasket ut. Alle vet at han med vilje rufser til håret backstage. Dette er «svakheter» han byr på som en fordekningsteknikk.

Den engelske juristen og forfatteren Sadakat Kadri mener det er en felles spøk om makt: «Han reiste til Kina i 2008 mens han var ordfører i London, og pressen rapporterer at kineserne er forundret over utseendet og oppførselen hans. Jeg aner ikke om det er sant – sikkert ikke – men britene suger det til seg. De elsker tanken om at andre ikke skjønner Boris. Det gir en følelse av å ta del i noe, være en del av en indre krets og at de som ikke er med på spøken, rett og slett ikke kan forstå den.»

To spesifikke egenskaper

Når vi var alene, demonstrerte han to spesifikke egenskaper. Han overbeviste meg (og jeg overbeviste sjefene mine i BBC) om at vi var i nærheten av en avtale (og så gøy vi skulle ha det mens vi lagde vår film sammen), samtidig som han ikke forpliktet seg til noen spesifikk avtale.

Og så har vi brexit, der han lot alt ligge til siste minutt «for å presse EU til å lage en god avtale». Det kom aldri noen god brexit-avtale på bordet. Boris er dessverre ingen «dealmaker», selv om han er en meget god pratmaker.

Nå har han selvsagt et nådeløst politisk maskineri til å holde seg flytende. Opponenter i parlamentet hevder at de holdes i sjakk med trusler og utpressing. Men hvis maskineriet beslutter at han ikke lenger er nyttig, at festene og «it»-egenskapene ikke lenger gir stemmer, så vil det vende seg mot ham så han ryker ut.

Panikken er tydelig i Boris’ øyne når han ber om tilgivelse. Og selv om han ga landet mitt på båten, synes jeg nesten synd på ham. Han har mange eksvenner nå.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Boris Johnson
  2. Britisk politikk
  3. Storbritannia