Hva tror du ytringsfrihet er, Anna Jevsejeva?
Noen bestemmer hva dere skal tro på. Av innlegget ditt ser vi at det fungerer helt etter hensikten.
Da du sendte dette innlegget (Aftenposten, 10. mai) til meg privat for noen uker siden, tenkte jeg det var såpass pussig at jeg lot det ligge ukommentert. Når du nå har fått en versjon av innlegget på trykk i avisen, forteller det meg to, kanskje tre, ting:
1. Du vet ikke hva ytringsfrihet er, 2. Du mangler informasjon, og/eller 3. Du er en del av Putins propagandamaskin og et godt eksempel på hva som er problemet i Russland.
Må undertrykke sin mening
Som jeg antydet i den kronikken du henviser til (Aftenposten 7. april), er jeg opptatt av russisk og sovjetisk historie. Og når det gjelder det sovjetiske eksperimentet, kan man kort si at en stor og forførende idé om fellesskap ble til et samfunn hvor individuell frihet og ytringsfrihet ble svært begrenset.
Mange bøker, teaterstykker og filmer ble forbudt eller kunne aldri lages. Staten definerte hva som var nyttig og viktig kunst og kultur, og hva som ikke var det.
Hvis man mente noe annet enn det staten ønsket, var man nødt til å undertrykke sin mening eller ta konsekvensen og selv bli undertrykt.
Millioner ble sendt i arbeidsleirer over hele landet. Mange kom aldri tilbake.
Det å søke etter sannhet ble en livsfarlig aktivitet. Mediene var helt kontrollert av staten.
Det staten ikke ville at innbyggerne skulle få vite, det fikk de ikke vite. Dette er svært godt dokumentert, men jeg har ikke inntrykk av at dagens Russland forteller den oppvoksende generasjonen om det. Blant talløse kilder kan jeg nevne Anne Applebaums «Gulag» og «Rød sult», Orlando Figes’ «The Whisperers» og Simon Sebag Montefiores «Stalin».
Det er som kjent vanskelig å komme seg videre her i livet hvis man ikke er i stand til å se seg selv i speilet
Det fortelles ikke om arbeidsleirene. Det fortelles ikke om utrenskningene på 30-tallet. Heller ikke om utrenskningene som foregikk i den røde armé kort tid før nazistene angrep Sovjetunionen, og som hvis de ikke hadde skjedd, muligens ville ha gjort landet i stand til å stoppe angrepet mer effektivt, tidligere og med mindre katastrofale konsekvenser for soldater og sivile.
Russland i dag fremstår som et land som ikke vil vedkjenne seg de siste 100 årene sine. Men det er som kjent vanskelig å komme seg videre her i livet hvis man ikke er i stand til å se seg selv i speilet.
Seieren i 1945 sikret fred, men la også grunnlaget for en heltemyte og en nasjonal patriotisme som vi ser resultatet av i dag, hvor det igjen er slik at ytringsfrihet er noe uønsket og farlig for russiske myndigheter.
Vi kan si og skrive det vi vil
Det er mye å si om Norge og om Vesten. Det finnes absolutt dobbeltmoral her. Som medlem av Nato har for eksempel Norge vært med å godkjenne kriger og angrep som vi ikke burde ha godkjent og deltatt i.
For eksempel har vår krigsdeltagelse i Libya vært gjenstand for omfattende debatt og offentlig utredning. Vi pumper opp olje og lever godt av den, samtidig som vi liker å se på oss selv som en miljøbevisst og naturelskende nasjon.
Men vi velger våre ledere, og vi sier og skriver det vi vil. Hvis jeg har behov for å si at kongehuset er en meningsløs institusjon, så gjør jeg det uten fare for liv eller frihet.
Hvis jeg vil skrive at statsministeren er en idiot, vil det heller ikke skje meg noe.
Et fritt samfunn er en kontinuerlig dialog mellom folket og makten. Fortiden gjøres opp og diskuteres hver eneste dag. Det er vanskelig i det lange løp å slippe unna med noe man ikke burde slippe unna med.
Ukraina vil ikke bli «reddet»
Dere blir løyet for. Selvfølgelig blir dere det. Og er blitt det i lang tid. Noen bestemmer hva dere skal tro på, og av innlegget ditt ser vi at det fungerer helt etter hensikten.
Når et krigsskip senkes av fienden, er propagandamaskinen raskt ute med fantasifulle alternative forklaringer. For feil kan ikke innrømmes, ydmykelser kan ikke innrømmes, ei heller svakhet.
Man kan som kjent mislede deler av en befolkning deler av tiden, men ikke hele befolkningen hele tiden, selv om Putin nå er kommet langt i sitt forsøk på å gjøre nettopp det.
Dere blir løyet for. Selvfølgelig blir dere det. Og er blitt det i lang tid.
Jeg vil veldig gjerne forstå russisk tankegang. Men uansett hvordan dere tenker, så har Ukraina i over 30 år vært et selvstendig land, og det begynner å bli ganske tydelig nå at ukrainerne ikke har behov for å bli «reddet» eller «befridd» av russere.
Mange i Ukraina er skeptiske til Russland, delvis fordi russisk og sovjetisk imperialisme har vært massivt ødeleggende for befolkningen de siste 100 årene, og det er grunn til å tro at den skepsisen ikke er blitt noe mindre de siste månedene.
Noen ukrainere så på nazistene som en redning fra den sovjetiske undertrykkelsen. Det kan man like eller ikke like, men det er en kjensgjerning. Og hva ukrainske byer ønsker å kalle gatene sine, har ikke Russland noe med, selv om det oppfattes som provoserende. Det er det som er ytringsfrihet.
Det finnes lange historiske linjer som forteller oss at russere og ukrainere er broderfolk. Men når den ene broren ikke ønsker å bli påtvunget den andres omsorg, så er det begrenset hvor vakker den historien er.
Når så man sist et europeisk land i strid med folkeretten angripe et annet i denne skalaen, ødelegge infrastruktur og til og med begå tortur og voldtekt av sivilbefolkningen? Nemlig. Akkurat.
