Debatt

Fire bøker som får muren mellom nazister og oss andre til å vakle | Bjørn Stærk

  • Bjørn Stærk, skribent og programmerer

Bjørn Stærk er programmerer, blogger, samfunnsdebattant og forfatter. Foto: Thomas Sirland

Vi må ikke gjøre alt svart hvitt, og når vi river ned muren mellom godt og ondt, flyter noe av det hvite over i det svarte. Monstrene blir mennesker. Men det svarte flyter også over i det hvite, slik at ingen er helt uskyldige.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I mars 1958 skrev Anders Lange et innlegg i Folk og Land, avisen for tidligere NS-medlemmer og østfrontsoldater, hvor han ba dem slutte å sutre over hvordan de ble behandlet etter krigen.

«Dere NS-folk,» skrev han, «tapte i en borgerkrig. Vi jøssinger vant den. Vi holdt med England, dere holdt med Tyskland. En masse av oss ville [hjulpet englenderne] om de hadde kommet først og mektigst. Men så var vi de lureste, allikevel. [..] Hva ventet dere, når dere tapte?»

Fra NS-avisen Folk og Land lørdag 1. mars 1958 Foto: Stiftelsen Norsk okkupasjonshistorie

Folk og Lands lederartikkel kommenterte Anders Langes innlegg samme dag. Den kan ha vært skrevet av Anders langes bror. Foto: Stiftelsen Norsk okkupasjonshistorie


I lederkommentaren i samme utgave, muligens skrevet av Anders' bror Alexander, protesterte redaksjonen mot denne«historieforfalskningen».

«Nasjonal Samling har aldri deltatt i noen borgerkrig i Norge. Våre unge menn har tvertimot med våpen i hånd på østfronten kjempet den kamp for Norge og for Europa som er målet for hele vårt forsvar i dag. Deres ulykke, som partiets ulykke, var det at vi så lenger og klarere enn alle de andre [..]»

Med andre ord, NS' store forbrytelse var at de hadde startet kampen mot kommunismen noen år for tidlig.

Folk og Land og Lange

Utvekslingen var en del av en lang diskusjon mellom Lange og Folk og Land på 1950- og 60-tallet. Lange var kritisk til oppgjøret med landssvikerne etter krigen.

I et innlegg i 1951 skrev han at det bare var de som hadde bistått tyskerne med ondsinnede gjerninger som burde vært straffet, ikke tusenvis av vanlige NS-medlemmer.
Og hvorfor slapp alle andre som hadde samarbeidet med tyskerne unna, så som dommere og tjenestemenn i departementene? Lange forstod hvorfor NS-veteranene var bitre.

Men han mente de gjorde det vanskelig for seg selv ved å benekte jødeutryddelsen og andre nazistforbrytelser, og at de forsøke å rettferdiggjøre hver eneste handling de utførte mellom 1940 og 1945. De burde innrømme sine feil og akseptere at de tapte krigen, og så ville de lettere få gehør for kritikken mot landssvikoppgjøret.

Sympati for Mussolini

Det virker som om Lange ønsket å bygge bro mellom fiendene fra krigsårene.

Øyvind Strømmens biografi om Lange, utgitt i fjor høst, forklarer hvorfor han følte denne knytningen til NS-veteranene. Ikke bare var broren Alexander NS-medlem og frontkjemper. Han hadde selv vært fascist på 1930-tallet.

Det er Lange selv som sier dette. I 1965 forsvarte han seg mot de som kalte ham nazist. Det hadde han aldri vært, svarte han, men hadde de anklaget ham for å være fascist, måtte han gi dem rett, for han hadde en gang hatt stor sympati for Mussolini.

Lange hadde vært aktiv i Fedrelandslaget, en antikommunistisk, demokratiskeptisk, nasjonalistisk massebevegelse som på det meste hadde 100.000 medlemmer, og som på 1930-tallet flørtet åpenlyst med fascistiske ideer.

De forsøkte å ta i bruk gråskjorter som uniform, før politisk uniformering ble forbudt i Norge. I 1934 innførte Fedrelandslagets ungdomsfylking, hvor Lange en tid var leder, førerprinsippet. Lange advarte mot raseblanding. I en kort periode var han jødehater.
Også dette i følge ham selv.

Ikke så forskjellige

Men Lange forlot fascismen og oppfordret Norge til å ruste opp forsvaret før tyskerne fant på å invadere. Han forsøkte å hjelpe norske jøder som ville flykte til USA. Under okkupasjonen endte han opp i motstandsbevegelsen.

Det gjorde mange andre fra Fedrelandslaget også. Gamle fiender fra ytre høyre og ytre venstre fant vennskap i sin motstand mot nazistene.

Andre fra Fedrelandslaget gikk over til Nasjonal Samling. Det var dem Lange forsøkte å snakke fornuft til gjennom innleggene i Folk og Land. Han så på dem som mennesker som en gang ikke hadde vært så forskjellige fra ham selv.

Lange la aldri rasismen helt bak seg. Han støttet apartheid-systemet i Sør-Afrika til sin død. Men hvis etterkrigstiden bygget en mur mellom gode og onde nordmenn under fascismens storhetstid, er Lange den løse stenen som, når du trekker den ut, får muren til å vakle.

Bestefar og SS-ideolog

La oss trekke ut et par steiner til.

I boken Morfar, Hitler og jeg, fra 2014, gjør Ida Jackson to ubehagelige oppdagelser. Den første er at morfaren hun var så glad i som barn, Per Pedersen Tjøstland, ikke bare «havnet på feil side» under krigen, men var en av de mest fanatiske SS-ideologene i Norge.

Han var også en kjærlig bestefar. Men ingen av de vanlige unnskyldningene duger på ham, oppdager hun. Han var frontkjemper fra dag én, og vervet seg før han visste at det var kommunister han skulle kjempe mot. Han deltok i den blodigste delen av folkemordet på jødene. Da han kom hjem ble han redaktør for den norske SS-avdelingens ukeavis, Germaneren.

Etter krigen slo han seg til ro som far og bonde. Men han beholdt livssynet, i en innadvendt form.

Nådeløst ærlig

Den andre oppdagelsen hun gjør, er hvor kort avstand det er mellom ham og henne. Hun er nådeløst ærlig om alt som knytter dem sammen, fra koselige sanger og fraser hun hørte i oppveksten som viser seg å stamme fra SS, til hatet mot arbeiderpartifolk og frimurere hun tok med seg hjemmefra.

Hun ser likhetene mellom morfars høyreekstremisme og hennes egen tid som venstreekstremist. Ikke fordi tenåringskommunister som deler ut løpesedler er like farlige som nazister, men fordi de har intensiteten og den totalitære overbevisningen til felles.

Det som treffer meg selv nærmest, er Tjøstlands tro på at Gud har gitt alle mennesker et sted på jorden som er deres, og at det er deres oppgave å forlate det stedet i bedre stand enn da de kom dit. Jeg kunne sagt noe lignende. Men han sa det først - i Germaneren.

Ekte norsk nazist

Norge hadde få ekte nazister, men Tjøstland var likevel en ekte norsk nazist. Han fikk med seg jødehatet og fascistsympatiene fra bedehuset på Grefsen - hvor talere vervet frivillige til Franco i den spanske borgerkrigen.

Pan-germanismen han bygget på, troen på at nordmenn og tyskere var grener av samme stamme, var en populær idé i Norge. Den ble støttet av Bjørnstjerne Bjørnson, som mente at «den germanniske Stammefølelse» stod i konflikt med «den slaviske Aand».

Himmler var enig, og sendte nordmenn til østfronten - ikke fordi Tyskland trengte soldater, men for å foredle det ariske råmaterialet vi satt på. Etter krigen ville Norge trenge en elite som hadde blitt herdet i kamp. En elite av folk som Tjøstland.

Den villfarne nazisten

Boken er en kamp for å gjøre plass til to motstridende bilder av Jacksons bestefar: Som et menneske hun er glad i - og som krigsforbryter i ondskapens tjeneste.

Det er lettere å velge ett av bildene. Mange som har en nazist i slekten vil ha det til at han var en av de som ikke var så slemme, som bare var litt villfarne, og var veldig imot kommunister.

Vi møter disse unnskyldningene i radiodokumentaren Fra Quisling til Kvænangen. Programmet handler om NS-medlemmet Hans Eng som etter krigen ble lege i Kvænangen i Troms.

Ikke bare barnebarnet, men alle som kjente ham i bygda, snakker pent om ham. Til tross for at han aldri angret. Til tross for at han nektet å behandle jøder som var på vei til konsentrasjonsleiren, og til tross for at han tipset politiet om en motstandsaksjon slik at tre menn ble henrettet.

Nylig ønsket innbyggerne i kommunen å hedre jobben han hadde gjort der som lege - uten å nevne fortiden hans.

Joda, han var litt sta av seg, sier barnebarnet om at han aldri angret.

Vi må ikke gjøre alt svart hvitt, sier en som ble venn med ham i Kvænangen.

Norsk jødehat

Nei, vi må ikke gjøre alt svart hvitt, og når vi river ned muren mellom godt og ondt, flyter noe av det hvite over i det svarte. Monstrene blir mennesker. Men det svarte flyter også over i det hvite, slik at ingen er helt uskyldige.

Marte Michelet skriver i Den største forbrytelsen, utgitt i 2014, om det utbredte jødehatet i Norge på 1920- og 30-tallet. Riktignok fantes det knapt jøder i Norge, men man overvurderte antallet, og dessuten fantes det kommunister, som jødene ble beskyldt for å stå bak.

Jødehatet var spesielt utbredt blant jurister. Høyeresterettsadvokaten Stian Bech skrev etter revolusjonen i Russland at «de fremmede nasjonaliteters verste kloakkslam» nå hadde tatt makten i landet.

Aftenposten drev en kampanje mot jødisk innvandring og skrev i 1924 at «de kommer ind som en sildestime».

Grusomme jøder

På 1920-tallet samlet norsk offentlighet seg i en kampanje mot schächtning, den jødiske slaktemetoden. Kampanjen ble en kanal for rent jødehat.

«Det er en ubegripelig freidighet, at jødene .. kan vente og forlange, at landets borgere skal ta hensyn til deres grusomme og meningsløse slaktningsrituale» sa Johan Søhr fra Foreningen til dyrenes beskyttelse i 1927. «Vi vil klare os meget bedre her i landet om adskillige jødiske handels- og mellommænd skule finde at forlate os.»

Senere statsminister for Bondepartiet, Jens Hundseid, sa at «vi har ikke invitert jødene hit til landet, og vi har ingen forpliktelser til å skaffe jødene dyr til deres religiøse orgier.»
Forbudet ble innført, og gjelder fremdeles.

Den tyske okkupasjonsmakten ble da også gledelig overrasket over hvor langt norske politifolk var villige til å gå i å forfølge jøder. De kom til et land hvor jødehat og fascistsympati var langt mer utbredt enn mikropartiet NS.

Norsk Orwell

Problemet med muren mellom godt og ondt er ikke at ondskap ikke finnes, eller at det er umulig å se forskjell på svart og hvitt.

Ragnar Volds bøker om nazismen er nettopp blitt nyutgitt som Terror underveis blir terror ved veis ende. Som en norsk Orwell beskrev Vold nazismen bedre i 1934 enn de fleste andre har klart siden. Metoden hans var enkel: Han leste nazistenes egne tekster, og lot hatet og krigslysten deres snakke for seg selv.

Mens andre norske anti-fascister støttet Stalin, så Vold det nære slektskapet mellom kommunisme og nazisme.
Det var altså mulig å se forskjell på godt og ondt, også i 1934. Men fraværet av mur gjør det lett å vandre feil.

Og NS-veteranene i Folk og Land, som hvileløst besøkte krigsårene om igjen og om igjen som i et selvbygget helvete, hadde rett i én ting: De ble gjort til syndebukker for en forbrytelse som var mer komplisert og hadde flere medskyldige enn etterkrigsnorge ville innrømme.

På twitter: @BjoernStaerk

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger
    Facebook og Twitter

  • Stærk leses av mange. Her er et knippe av hans kronikker:
  1. Les også

    Kronikk: Hvor ble det av godstogene fra Sverige? | Bjørn Stærk

  2. Les også

    Eliter og idioter | Bjørn Stærk

  3. Les også

    Vitsingen om MDG er et forsøk på å løpe fra klimaangsten | Bjørn Stærk

  4. Les også

    Kronikk: Den norske klimakosen går mot slutten | Bjørn Stærk

Les mer om

  1. Krigsforbrytelser
  2. Nazisme
  3. Jødehat
  4. Høyreekstremisme

Relevante artikler

  1. LEDER

    Da Aftenposten sviktet

  2. KULTUR

    Ny bok tar kraftig oppgjør med jødehatet i Aftenposten og norsk presse - før, under og etter annen verdenskrig

  3. DEBATT

    Redd privatteatrene, Abid Raja!

  4. DEBATT

    Åtte lærdommer for årets 8. mai fra en fange som overlevde krigen

  5. PERSONALIA

    Hun var sykepleier i to kriger og overvintret på Svalbard. Les den utrolige nekrologen over Gerd Elisa Semb

  6. DEBATT

    Jo, vi er Quislings barn