Debatt

Hamsun drev litterær aktivisme på ytterste høyre fløy

  • Ståle Dingstad
    Ståle Dingstad
    Professor i nordisk litteratur, Universitetet i Oslo
Knut Hamsun ankommer Fornebu flyplass i juni 1943 etter et besøk i Tyskland og blir møtt av Reichskommisar Josef Terboven .

Hamsun fremmet alt det vi i vårt moderne demokrati er imot, men det er ikke det inntrykket vi får når vi leser norske litteraturhistorier.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I Aftenposten 17. april har Ingunn Økland en kommentar til min bok Knut Hamsun og det norske holocaust. Der skriver jeg om rasismen og antisemittismen i Hamsuns forfatterskap, men også om den posisjonen Hamsun opparbeidet seg i norsk offentlighet. Selv kalte han det «Litteraturens makt over sinnene», og den var og er åpenbart fortsatt stor.

Økland avskriver mitt bidrag og vil heller la seg fryde over de følelsene Hamsuns poetiske språkbruk skaper. Det er hennes valg, men det vitner om en grunnleggende mangel på historisk tilnærming. Uten den får man ikke øynene opp for Hamsuns bidrag til den største politiske forbrytelsen i landet – deportasjonen av jødene i Norge.

Les også

Hvorfor feirer vi ikke Hamsun? | Frode Saugestad

Fordomsfull og stereotyp

Når man skal dokumentere antisemittismen i sin fulle bredde, blir det mye om tekster man skulle ønske ikke fantes. Overfor en Hamsun-forskning som lenge avviste tanken på at Hamsun støttet den antisemittiske bevegelsen, var dokumentasjonen nødvendig. Noen lystig lesning er det ikke, men Økland som opplever fremstillingen som monoton, tar for lett på dokumentasjonen.

Øklands forgjenger i Aftenposten, Lars Roar Langslet, tok i sin tid på seg jobben å undersøke alle forekomster av ordet jøde i Hamsuns forfatterskap. Han kom frem til tallet 50. Blant disse forekomstene fant han bare én som kunne føles ubehagelig. Resten var nøytralt eller positivt. Dermed var saken avgjort.

Da jeg bestemte meg for å telle alle unike forekomster på nytt, viste tallet seg å være 200. Og konteksten for bruken av ordet var i det vesentlige fordomsfull og stereotyp.

Alle kjente til «jøden på torget»

Økland skriver videre om forbindelsen mellom Israel Sachnowitz og Hamsun at jeg fabulerer. Manuskriptene til Markens Grøde har vi ikke tilgang til. Privatarkivene etter familien Sachnowitz ble ødelagt under krigen.

Mine kilder er Ole Karlsen Dales erindringer. Han var den som leide ut uthuset sitt på Nanset der Hamsun satt og skrev. Han vitner om Hamsuns arbeidsrutiner og bruken av lapper langs veggene som var en innarbeidet del av arbeidsprosessen. Så viser folketellingen fra Hedrum kommune at Hamsuns nærmeste naboer på Nanset var ekteparet Selmer og familien Sachnowitz.

Alle i byen kjente til «jøden på torget» som han ble kalt. Han drev forretning på samme adresse som Hamsuns bokhandler Johan Dyring.

Hvis Hamsun ikke har notert seg den eneste jødiske handelsmannen i byen, så var han blind og døv 30 år før han fikk diagnosen «varig svekkede sjelsevner». Med Hamsuns årvåkne blikk er det mer nærliggende å tenke at han så det han ville se.

Hamsun som skrekkeksempel

Mange har sett bort fra den historiske konteksten for Hamsuns romaner. Fra 1912 skrev han om en pest og for en pests skyld, dvs. om alt det moderne som nå invaderte Norge, og som han mislikte så sterkt.

Økland holder fast ved en modell som innebærer to tanker i hodet på én gang: en stor dikter og en mislykket politiker. Om mitt forslag skriver hun: «Hamsun blir et skrekkeksempel».

Det kan godt være, men ikke bare som følge av rasismen. Hamsun drev en litterær aktivisme på ytterste høyre fløy. Han fremmet nasjonalismen, latterliggjorde kvinnefrigjøringen, motarbeidet arbeiderbevegelsen, undergravde rettsstaten, utleverte demokratiet og parlamentarismen og ville kvitte seg med urfolk og nasjonale minoriteter.

Øklands frydefulle følelser

Hamsun fremmet alt det vi i vårt moderne demokrati er imot, men det er ikke det inntrykket vi får når vi leser norske litteraturhistorier. Der handler det stort sett om de frydefulle følelsene Økland foretrekker.

Georg Johannesen bemerket i 1975 at ingen norske litteraturhistorikere til da hadde tatt inn over seg Auschwitz. De skrev nemlig fortsatt om blomsterdiktene til alle våre store forfattere. Nærmere 50 år etter har lite forandret seg.

Herman Sachnowitz’ bok Det angår også deg er ikke nevnt med ett ord i de norske litteraturhistoriene mine studenter leser. Men det er ingen skjønn og god litteratur Herman formidler, og det er åpenbart det som fortsatt gjelder.

Når vi leser Hamsun neste gang, bør vi i det minste koste på oss spørsmålet: For hvem var dette stor og god litteratur?

Les også

  1. Hvorfor feires ikke Hamsun mer i Norge? Svaret er Hamsuns politiske rolle og standpunkt. | Alvhild Dvergsdal

  2. Årets markeringer er kun en trivialisering av Hamsuns litteratur | Frode Saugestad

  3. Joda, Hamsun er verdt å markere! | Alvhild Dvergsdal

  4. «Markens grøde» har fått fornyet aktualitet med rasismedebatten | Ingunn Økland

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Knut Hamsun
  2. Litteratur
  3. Andre verdenskrig