Debatt

Kronikk: Hvordan kunne det gå slik? Hva gikk galt?| Bjørn Tore Godal

  • Bjørn Tore Godal, Leder i Afghanistanutvalget
Dette bildet illustrerer forsiden av Afghanistanutvalgets rapport som ble fremlagt kl. 11.00 i dag, mandag 6. juni.

Afghanistanrapporten er levert. Utvalgets leder oppsummerer: Norge har vært en god alliert, oppdraget har vært vanskelig og situasjonen i Afghanistan er nedslående.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Etter terrorangrepene i USA den 11. september 2001 sto verden samlet mot terrorens opphav: al-Qaida, med Taliban som vertskap i Afghanistan. Det folkerettslige grunnlaget var klart og Norge sluttet seg til.

Kamp mot et internasjonalt onde

Det var en felles kamp mot et internasjonalt onde og et forsvar av norsk sikkerhet. Jakten på terrorister utviklet seg raskt til et storstilt engasjement for å bygge en ny, demokratisk afghansk stat.

Bjørn Tore Godal, Afghanistanutvalgets leder

Etter mange års internasjonal innsats er situasjonen i Afghanistan nedslående.

Militante islamistgrupper har fortsatt fotfeste i landet, og Taliban står sterkere enn noen gang siden 2001.

Krigshandlinger og korrupsjon undergraver økonomisk og sosial utvikling, truer oppnådde resultater og svekker mulighetene for å bygge en stabil, fungerende stat på demokratisk grunnlag.

  • Antallet drepte afghanere kan være over 90.000.
  • 12 norske liv er tapt.
  • 3500 internasjonale soldater er døde.

Hvordan kunne det gå slik? Hva gikk galt? Hva er oppnådd? Hva gjorde Norge?

I november 2014 satte regjeringen ned et utvalg for å evaluere og trekke lærdommer fra Norges militære og sivile innsats i Afghanistan i perioden 2001–2014. Etter 18 måneders arbeid legger utvalget nå frem sin rapport.

Samtaler med over 330 personer

Arbeidet har vært omfattende og inkludert høringer og samtaler med over 330 personer: politiske og militære ledere, deres embetsverk, tidligere utsendte på sivil og militær side, samt humanitære og bistandsorganisasjoner, forskere, pårørende og journalister.

Utvalget har besøkt Kabul, Washington D.C., New York, Brussel og London. Utvalget har også hatt tilgang til et omfattende arkivmateriale.

Tre hovedmål for det Norske engasjementet i Afghanistan:

Norske myndigheter satte tre hovedmål for engasjementet. Disse ble fremstilt som en kamp med USA og NATO, mot internasjonal terror og for et bedre Afghanistan.

Det første og viktigste målet i hele perioden var alliansedimensjonen; å støtte USA og bidra til å sikre NATOs relevans. Norge har etter utvalgets oppfatning vært en god alliert og i stor grad oppnådd dette målet.

Det andre målet var å bidra til å hindre at Afghanistan igjen ble et arnested for internasjonal terror. Målet er bare delvis nådd. Taliban har en nasjonal agenda, men afghanske grupper med tilknytning til al-Qaida og den såkalte islamske stat (IS) har internasjonale siktemål.

Det tredje hovedmålet var å bidra til å bygge en stabil og demokratisk afghansk stat gjennom sivil innsats og fredsdiplomati. Dette målet er ikke nådd.

En omfattende internasjonal og norsk bistand har gitt resultater på noen felt, som helse og utdanning. Kvinners rettigheter har vært en viktig norsk prioritering, med noe fremgang. Afghanistan er nå et av verdens mest bistandsavhengige land og bistanden har bidratt til omfattende korrupsjon.

20 milliarder fra Norge

Norge har brukt om lag 20 milliarder kroner i Afghanistan i årene 2001-14, hvorav 11,5 milliarder til militære formål og 8,4 milliarder til sivil innsats.

Det er mye penger, men likevel ikke mer enn 0,26 prosent av den totale internasjonale militære innsatsen og 2,3 prosent av den totale sivile. Norge var en liten aktør som først og fremst bidro. Utvalget mener at norsk militært og sivilt personell har gjort en god innsats, under vanskelige forhold.

Tre sentrale norske områder:

Innenfor det samlede internasjonale engasjementet har Norge hatt et visst handlingsrom. Tre områder fremstår som sentrale.

I Faryab-provinsen hadde Norge sitt største og mest synlige engasjement.

Den norske innsatsen var liten sett opp mot størrelsen på provinsen, og endret ikke den overordnede utviklingen. Norge valgte et klart skille mellom sivil og militær innsats. Det var bistandsfaglig godt begrunnet, men kom i strid med ISAFs strategi for militært-sivilt samarbeid, som Norge også var med på å vedta.

Dernest kommer det kombinerte bidraget til spesialstyrkene og etterretningstjenesten.

Innsatsen i Kabul fra 2007 var av særlig betydning. Oppgaven var å bidra til å sikre den afghanske hovedstaden og å bygge opp en beredskapsstyrke i det afghanske politiet. Styrken, CRU 222, er i dag ett av få varige resultater av det norske militære engasjementet.

Norge førte et aktivt fredsdiplomati, som til nå har vært lite kjent.

Mange allierte erkjente etter hvert at en politisk løsning på striden med Taliban var nødvendig. Norge var i fremste rekke fra 2007 og formidlet kontakt mellom partene. Norge arbeidet aktivt for å påvirke interne prosesser i Washington, D.C., fram til 2011, da USA for første gang tok til orde for forhandlinger med Taliban. Hverken norske eller andre forsøk på å oppnå en forhandlingsløsning lyktes.

Ujevn måloppnåelse

Mål og virkemidler i Afghanistan-engasjementet har til dels vært i konflikt med hverandre og endret seg underveis. Det bidrar til å forklare hvorfor måloppnåelsen har vært så ujevn.

Militære hensyn la avgjørende føringer for statsbygging og bistand. Den internasjonale koalisjonens strategi for terror- og opprørsbekjempelse prioriterte kortsiktige sikkerhetsmål og alliansebygging. Dette bygget opp under lokale krigsherrer, maktmisbruk og korrupsjon.

Den massive innsatsen har i liten grad vært basert på kunnskap om Afghanistan og lokale forhold, kultur, historie og konfliktlinjer.

Statsbygging styrt utenfra, bygd på storstilt militær innsats, store pengeoverføringer og svake afghanske institusjoner har vist seg å være meget krevende. I Afghanistan, et samfunn preget av 23 år med krig, var det innenfor gitte rammer umulig.

Det har ikke vært utvalgets mandat å vurdere fremtidsutsiktene. Det vi vet sikkert er at de er usikre.

De afghanske sikkerhetsinstitusjonene er skjøre, og styrings- og forvaltningsorganene er sårbare. Samtidig synes det som flere utviklingsprosjekter med lokal forankring lever videre. Utvalget gjennomførte våren 2016 en undersøkelse av norskfinansierte skoler i Faryab. Av 117 skoler ligger 40 i områder som er for usikre til å besøke. Av de gjenværende 77 skolene er 68 fortsatt i drift.

Utvalgets mandat

Ingen internasjonale konflikter er like. Det har vært utvalgets mandat og privilegium å se bakover. Men alle framtidige beslutninger om internasjonale operasjoner i konfliktområder vil bli truffet i en tidsaktuell ramme.

Det betyr beslutninger bygd på informasjonen som er tilgjengelig der og da, slik det var i Afghanistan i årene 2001–2014. Hver enkelt beslutning kan være riktig, eller iallfall ikke så gal, når den fattes. Over tid kan det likevel være slik at summen av beslutningene ikke fører til mål.

Læring

Utvalget drøfter derfor konkrete læringspunkter, som forhåpentligvis kan være til nytte både for norske myndigheter og i den offentlige debatten.

Et av de viktigste er at norske myndigheter tydeligere må redegjøre for mål, midler og forventede resultater av norsk innsats. En måte å oppnå dette på, er en mer systematisk rapporteringsplikt overfor Stortinget enn det som er vanlig i dag.

Bjørn Tore Godal (Ap) var utenriksminister 1994–1997, og forsvarsminister 2000–2001.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Lyst til å skrive? Les denne først: Seks tips til en Aftenposten-debattant

Les mer om

  1. Afghanistan
  2. Utenrikspolitikk