Debatt

Den livsfarlige stillheten

  • Birger Emanuelsen
    Forfatter

Noen av vennene dine har kjent på lysten til å dø. Det er ikke farlig å spørre dem om det. Det bør du gjøre, skriver Birger Emanuelsen. Foto: Paal Audestad

Vi må slutte å si at vi ikke forstår hvorfor noen tar sitt eget liv.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det har gått mer enn 20 år siden vi fikk fri fra skolen for å gå i begravelsen til en ung gutt som gikk i klassen over oss. Han tok sitt eget liv.

For noen år siden døde en av hans jevnaldrende. Denne uken møttes vi igjen, ved den samme kirken, for å ta farvel med enda en som ikke ville leve lenger.

De tre døde guttene var alle fra den samme, lille øya. De gikk på den samme ungdomsskolen, alle tre i samme klassetrinn. De kjente hverandre, slik mange av oss kjente dem. De er heller ikke de eneste.

Det de har til felles

I klassetrinnene over og under finnes det andre historier. Ingen av dem er like, noen av dem har knapt noe til felles, men de deler i alle fall det at de døde altfor tidlig, altfor brått, og helt unødig. Derfor deler de også noe annet.

De deler det at vi som sitter igjen, og tenker på all den varmen og gleden de brakte inn i verden, i noen stikkende sekunder ikke klarer å puste.

De deler det at noen av oss bebreider oss selv. Vi angrer på de gangene vi ikke ringte, ikke tok kontakt, ikke insisterte på å møtes. Mange av oss tenker nok, så lenge vi holder det ut, på hvor ensomme de må ha vært da døden kom.

Sulten etter døden

Når noe slikt skjer, når en som ikke må dø, likevel velger å dø, sier vi gjerne at det er uforståelig. Vi sa det da gutten i klassen over oss døde, da mennene i 30-årene døde, da pappaen som akkurat hadde hatt fødselsdag valgte å dø. Vi forstår det ikke.

Det er uforståelig, sier vi. Jeg tror vi må slutte å si det.

Jeg tror heller ikke det er sant. Noen av oss forstår. Vi forstår kanskje ikke hvorfor akkurat vår venn valgte å ta livet sitt, men vi forstår at det er mulig. Vi forstår at det går an å kjenne på lysten. Ikke bare som et streif, men som en sult. Og vi forstår selvsagt at det vil skje igjen.

Etter at hodet slutter å ringe av sorg, vil noen vi kjenner høre sine egne tanker begynne å kreve det alle andre nettopp har erklært uforståelig. For de fleste vil det ikke føre til noe. Heldigvis. Vi vil leve livet vårt som best vi kan. Men for andre vil ikke tankene gi seg.

De grådige tankene vil fortsette å ete og ete. De blir ikke forsynt før alt stilner.

Færre dør når flere spør

Kanskje skjer det ikke akkurat her, for her har vi snart ikke flere å ta av. Men på et eller annet lite sted i Norge vil noen, akkurat som vi, måtte møtes igjen, utenfor kirken.

I de lavmælte samtalene etter denne nye gravferden vil det bli gjentatt enda en gang hvor uforståelig dette selvmordet var.

Og et eller annet sted på den kirkevollen, i en av disse samtalene, står det enda en gutt, enda en ung mann, enda en far som akkurat har feiret bursdag. Og alt han hører, er at de tankene han selv har om å ta sitt eget liv, den lysten han holder tettest inntil brystet, er noe vi andre uansett aldri vil forstå. Derfor sier han ingenting.

Det er uforståelig, sier vi. Jeg tror vi må slutte å si det.

Ingen sier noe. Ingen spør, ikke i dag, ikke neste gang de møtes, om hvordan det egentlig går. Om han noen gang har tenkt på å ta livet sitt. Alle er livsfarlig stille.

Det er stadig mye jeg ikke forstår når folk velger å ta livet sitt. Men jeg har sluttet å trøste meg selv med å si at jeg ikke skjønner noen ting. For noen ting forstår jeg. Og nå som jeg har sagt det, forstår du det også: Noen av vennene dine har kjent på lysten til å dø. Det er ikke farlig å spørre dem om det. Det bør du gjøre.

For selv om det høres ut som et latterlig slagord, er det bare skrevet slik så du skal huske det: Færre dør når flere spør.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
  1. Les også

    A-magasinet: De rakk ikke å bli voksne: Vilde (14) ville slippe å føle smerte. Tankene til Mathias (17) ble mørkere da Norge stengte. Det siste Carl (19) gjorde, var å tegne et hjerte.

  2. Les også

    Maud Angelica ba på sine knær om at de som sliter, skal søke hjelp. Da må den hjelpen eksistere.

  3. Les også

    I flere år kjempet de for at datteren skulle få hjelp. I januar 2018 mistet de henne.

Les mer om

  1. Selvmord
  2. Psykisk helse
  3. Birger Emanuelsen