Stortinget bør fastsette rammene for smittevernreglene
Det er ingen grunn til å la innføringen av koronasertifikat gå på bekostning av demokratiet.
Hvorfor er det så viktig for regjeringen å holde Stortinget utenfor smittevernreguleringen? Hvorfor godtar Stortinget det?
Regjeringen foreslår nå at Stortinget skal gi helsedepartementet en generell fullmakt til å gi forskrifter for hele eller deler av landet om bruk av koronasertifikat som dokumentasjon på vaksinasjonsstatus. Koronasertifikat skal være eneste aksepterte dokumentasjon for dette. Stortinget skal ikke blandes inn i reglene om hva et koronasertifikat skal brukes til, hvilke rettigheter det skal gi, og hva de som ikke har et slikt sertifikat, skal utelukkes fra.
Forslaget føyer seg inn i et mønster som regjeringen har fulgt helt siden pandemien slo inn over oss. Før pandemien var det slik at dersom regler fastsatt av forvaltningen etter krisefullmakter skulle gjelde i mer enn 30 dager, skulle de fremmes for Stortinget til behandling og eventuelt vedtak der. Disse demokratiske prosedyrene gjelder tydeligvis ikke lenger.
Behov for raske tilpasninger
Regjeringen har fått fullmakter til å bestemme omfattende og prinsipielt innhold for innføring og betingelser for smittekarantene og krav om opphold i karantenehotell for den som kommer inn i landet. Og nå skal det samme gjelde ordningen med koronasertifikat.
Begrunnelsen er at man ikke kan involvere Stortinget i å fastsette smittevernregler når det er behov for raske tilpasninger til forandringer i smittesituasjonen, basert på utpreget faglige vurderinger.
Disse argumentene er holdbare så langt de rekker. Men det er ingen som mener at Stortinget skal overta oppgaven til helsemyndighetene. Likevel bør Stortinget fastsette rammene som smittevernreglene skal holde seg innenfor. Eksempler på dette er hvilke saksbehandlingsregler som skal gjelde for beslutninger om hvem som må oppholde seg i karantenehotell, hvem som skal betale for oppholdet, og så videre.
Det samme er tilfelle med ordningen rundt koronasertifikat.
- Hva skal regnes som dagligdagse og nødvendige funksjoner som man ikke kan utelukke folk fra, fordi de ikke har et slikt sertifikat?
- Hva skal kriteriene være for å skille mellom arrangementer der man kan kreve sertifikat, og der man ikke kan kreve sertifikat for å delta?
- For hva slags type tjenester må også vaksinerte forholde seg til smitteverntiltak, for at tiltakene ikke skal bli for inngripende for befolkningen for øvrig?
Dette er viktige spørsmål som regjeringen selv peker på i proposisjonen om koronapass, og som ikke dreier seg om smittevern, men om politikk og rettssikkerhet.
Likevel er det departementet, og ikke Stortinget, som skal gi de endelige svarene.
Bekymringsfullt og underlig
Mer problematisk blir det når vi vet at endringer i covid-19-forskriften fastsettes uten vanlige høringsprosesser.
Mye av det som fastsettes i denne forskriften, er av overordnet og prinsipiell karakter. De kan utmerket godt vedtas uavhengig av en konkret og akutt situasjon. Et nylig eksempel på dette er endringene i reglene om karantenehotell.
Koronasertifikat kan være både et rettferdig og nyttig bidrag i gjenåpningen av samfunnet. Derfor er det både bekymringsfullt og underlig at regjeringen insisterer på å innføre det gjennom å bryte med våre vanlige demokratiske prosedyrer.
Nå er det på tide at Stortinget handler for å vise at det er mer enn smittevern som står på spill.
Det er ingen grunn til å la innføringen av koronasertifikat gå på bekostning av demokratiet. Pandemien er en trussel mot samfunnet. Men det er også en forvaltning og regjering som ikke vil underlegge seg parlamentarisk styring og kontroll i en krise.
