Debatt

Jeg har bedt til Gud om å bli kvitt min egen seksualitet | Ola Schrøder Røyset

  • Ola Schrøder Røyset
Mitt valg om å kjøpe seksuelle tjenester var ikke en lett avgjørelse. Dette var en avgjørelse jeg brukte over to år på å komme frem til, skriver Ola Schrøder Røyset.

Mine handlinger fordømmes av mange, men ingen vil diskutere alternative løsninger.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg vil først få berømme Laila Bakke for et glimrende tilskudd til debatten om funksjonshemning og seksualitet.

Men i motsetning til hva hun kanskje insinuerer, så var ikke mitt valg om å kjøpe seksuelle tjenester en lett avgjørelse. Dette var en avgjørelse jeg brukte over to år på å komme frem til.

Jeg har gjennom oppveksten bedt om medisinering, gått til psykolog og bedt til Gud for å bli kvitt min egen seksualitet. I boken Min fetter Ola og meg , som Arne Schrøder Kvalvik og jeg nå er ute med, forklares denne prosessen i detalj.

Hvis jeg var født i Danmark ...

Jeg mener ikke at det bør være unntak for funksjonshemmede når det kommer til kjøp av seksuelle tjenester. Vi er innbyggere på lik linje med alle andre, og vi må også forholde oss til norsk lov.

Men det som jeg ser på som regelrett absurd, er at hvis jeg var født i Danmark, da ville noen på et tidspunkt fortalt meg at det finnes muligheter. Jeg ville ha blitt introdusert for min egen seksualitet og gjort oppmerksom på at dette er en helt menneskelig egenskap.

Problemet er at når du trenger hjelp til alt, så vil også din egen seksualitet være noe du trenger hjelp til. Og det er nettopp dette jeg tar opp.

Problemet er at når du trenger hjelp til alt, så vil også din egen seksualitet være noe du trenger hjelp til

I Norge er dette såpass tabubelagt at ingen tør å diskutere dette offentlig. For meg ble løsningen Danmark.

Vi må debattere ulike løsninger

Det finnes kanskje andre løsninger der ute, men jeg fant ingen! Og det er nettopp derfor dette burde debatteres. En løsning altså, for et problem er det definitivt, for flere enn meg.

I Bakkes innlegg blir det presentert en påstand om at det finnes hjelpemidler. Ja, det finnes hjelpemidler, men hvis du trenger hjelp til bruken av dem, er du like langt – lovmessig.

Les A-magasinsaken om Ola Schrøder Røyset:

Les også

Drar til Danmark for å kjøpe sex – bryter loven i Norge

Altså, du kan skaffe deg så mange hjelpemidler du vil, men hva er vitsen dersom du ikke kan bruke dem?

I min søken på en løsning på spørsmålet om min seksualitet, leste jeg det som var å finne av akademisk stoff på området. Her vil jeg spesielt anbefale Aslak Syses – Rettssikkerhet og livskvalitet for utviklingshemmede .

Frykt for at det seksuelle skal bli mekanisk

Her drøftes blant annet problematikken rundt funksjonshemning og onani ut fra et juridisk synspunkt hvor konklusjonen blir at hjelp til dette vil være juridisk problematisk, med mindre det foreligger samtykke fra fylkesmannen.

Så hvis jeg noensinne møter en fjortenåring som tør søke om fritak fra norsk lovgivning til fylkesmannen for å få lov å onanere, så skal jeg ta av meg hatten i beundring.

Og ja, det kan være at jeg av og til ser på min egen kropp som en arbeidsplass. Men enda verre er at helsesystemet gjør det samme.

Ingen skal komme og si at en seksuell avgjørelse som må via fylkesmannen og involverer flere instanser, gjenspeiler gjensidig respekt for menneskers seksualitet.

I Bakkes innlegg kommer det frem en gjennomgående frykt for at det seksuelle skal bli for mekanisk. Det virker som om hun er redd for at det intime skal forsvinne og at det seksuelle skal bli redusert til en ren fysisk akt på samme måte som når jeg vasker håret. Vel, slik jeg ser det, så bidrar kun dagens system til denne «fellen».

Nekter å ta innover oss andre lands erfaringer

Dersom jeg hadde bodd i USA, eller for den saks skyld Israel, så har disse landene en lovgivning som åpner for at seksuelle tjenester kan være hensiktsmessig under gitte forutsetninger.

I USA er prostitusjon ulovlig å bedrive og å kjøpe i de fleste stater. Men seksuelle surrogater er lov. Altså, en kan gjennom en psykolog eller sexolog bli henvist til en seksuell surrogat fordi en anser dette for å være en måte å oppnå aksept for sin egen seksualitet på.

Så hvorfor skal vi i Norge da sitte på vårt moralske høysete og nekte å ta innover oss andre lands erfaringer? Må vi også på dette området finne opp kruttet på nytt?

Altså, det er ikke et ultimatum. Det er ikke slik at du enten betaler for seksuelle tjenester eller etterstreber et normalt forhold.

I kraft av å være meg, så både var og er jeg nok litt «skadet» når det kommer til intime relasjoner. Men jeg tror at veien til en eventuelt fremtidig relasjon, er lettere via Danmark.

Jeg trenger noen som gjør meg trygg

Å forvente at en fremtidig seksuell partner skal kunne vite mer om min kropp enn hva jeg gjør, er for meg ikke annet enn naivt.

Jeg trengte å bli vist hvordan min kropp fungerte på det seksuelle plan. Faktisk var jeg usikker på om det var fysisk mulig for meg å ha en seksuell relasjon. Men etter å ha vært i Danmark, vet jeg at dette er mulig.

Så selv om jeg risikerer å klientifisere min egen seksualitet, er jeg avhengig av at noen viser meg, gjør meg trygg på og lærer meg om min egen seksualitet.

Det er også særdeles viktig for sakens skyld at en er klar over at definisjonen funksjonshemmet ikke er et homogent begrep. Det er med andre ord som definisjon, like treffende som «europeer».

Feil å overlate vurderingen til den enkelte

Og det er her det er viktig at man skiller mellom sterkt og lett funksjonshemmede. Hadde jeg som fjortenåring «bare» manglet en fot eller to, så hadde ikke jeg ansett dette for å være et like stort hinder for min seksualitet.

Mens noe er mulig for noen, vil det samme være umulig for noen andre.

Jeg sier på ingen måte at det er lurt for alle funksjonshemmede å kjøpe seg seksuelle tjenester. Men for noen så er det kanskje hensiktsmessig.

Problemet er at i dagens Norge blir denne vurderingen overlatt til den enkelte. Dette mener jeg er feil. Her burde enten en sexolog eller en annen form for kompetent personell vært inne i bildet for å komme med sine anbefalinger.

Men i dag er dette ulovlig.

Ingen vil diskutere en alternativ løsning

ULOBA, Norges Handikapforbund og en rekke politikere fordømmer mine handlinger og sier det er brudd på norsk lov. Det har de rett i.

Men ingen, absolutt ingen er villig til å diskutere en alternativ løsning. For den finnes, også i land som har strengere lovgivning enn Norge.

Også Helse-Norge er taus. Men mange funksjonshemmede er ikke tause. Flere kontakter meg for å spørre om råd. De har heller ikke funnet noen løsning «der ute». Hva skal jeg svare? Ingen vil hjelpe deg, ingen vil snakke om dette temaet med deg, og dine egne trasker rundt i villrede mellom etikken, loven og realiteten.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

  1. Trygg nok til sex og nærhet | Laila Bakke

  2. Det er tid for å si at nok er nok | Jon Ole Whist om sexkjøpsloven

Les mer om

  1. Debatt
  2. Sexkjøpsloven