Xi har flyttet Kina i totalitær retning | Stein Ringen

Norge normaliserer forholdet til Kina. Hva slags regime er det vi nå skal ha normale forbindelser med?

Da Xi Jinping kom til makten i 2012 var det forventet at han ville modernisere økonomien. Men det håpet er blitt brutt. Xi har prioritert politisk styrking.

I sine første fem år har han formet den kinesiske staten på nytt, så radikalt at han har ført Folkerepublikken inn i sin tredje historiske fase, etter Maos ideologiske galskap og den økonomiske pragmatismen til Deng Xiaoping og hans meningsfeller.

For det første har han iverksatt en nådeløs konsentrasjon av makt: fra landet til Beijing, i Beijing til Partiet og i Partiet til seg selv.

For det andre har det skjedd en like nådeløs skjerping av undertrykkelse, hånd i hånd med intensivert partidisiplin, politisk skolering, massekampanjer, propaganda, meningspåvirkning og straffereaksjoner mot politiske, etniske og religiøse aktivister.

Ideologi er tilbake med full styrke i Xi Jinpings visjon om nasjonal storhet og slagordet «drømmen om Kina».

Mektigst siden Mao

Xi er den mektigste leder siden Mao. Riktignok tar han ikke systemet helt tilbake til enmannsstyre, men det heller i den retningen. Han soler seg i en aura av personkult og blir i statskontrollerte medier hyllet for høy moral og enestående visdom.

Kontroll og undertrykkelse har gjort det vanskeligere for menneskerettsadvokater å beskytte de forfulgte, for tenketanker og frivillige organisasjoner å operere uavhengig, for journalister å rapportere sannferdig, for feminister å arbeide for likestilling, for akademikere og lærere å undervise og forske objektivt og for de religiøse å dyrke sin tro i frihet.

Som et ekko fra Stalin blir forfattere og kunstnere innprentet at deres arbeider må «tjene folket».

Et nytt slags diktatur

Det kinesiske diktaturet er ulikt alt verden har kjent til nå, så smidig at det på mange måter ikke engang ser ut som et diktatur, langt på vei beroende på folks selvkontroll.

De fleste kinesere har nå mange friheter i sine daglige liv som ingen myndigheter motsetter seg – så lenge de ikke bruker sin frihet til å blande seg i Partiets saker eller til å organisere utenom partiapparatet.

Dette er et nytt slags diktatur. Det kontrollerer alt, uten å diktere det som ikke behøver å dikteres. Jeg kaller det et «kontrollokrati».

Propaganda for regimets sannheter

Regimet er like sofistikert med propaganda. Det er mye gammeldags skryt, men det egentlige arbeidet gjøres mer subtilt.

Skolebarn innprentes å elske Partiet, men den mer effektive påvirkningen skjer gjennom omhyggelig redigering av læremidler både i historie og andre fag, for å formidle regimets nasjonale sannheter.

To millioner «internett-meningsanalytikere» jobber ikke bare med å holde uønsket materiale ute, men også med å forme det som går inn. Selv mye av kritikken som sirkulerer på nettet, og som ser ut til å være fra private borgere, er under kontroll slik at den er av det rette slaget.

Så merkelig det kan høres ut i en befolkning på 1.4 milliard, er sannheten at Partiet hører alt, ser alt og vet alt. I en modig forsvarstale under en rettssak in 2014 trosset aktivisten Yang Maodong retten og sammenlignet dagens Kina «slag for slag» med George Orwells statsmareritt i boken 1984.

Fortellingen om nasjonal ære

Xi Jinpings konsentrasjon av makt er logisk. Partistaten trenger legitimitet. Under Dengs reformpolitikk kunne partiet stole på økonomisk vekst og sin evne til å spre belønninger i befolkningen. Nå er det mindre vekst i økonomien og høyere forventninger i befolkningen.

Lederne ser faren. De kan ikke lenger stole på sin evne til å kjøpe folks lojalitet.

Alltid engstelige for sitt grep om makten, vender de seg forebyggende mot tettere kontroll og nasjonalistisk ideologi.

«Drømmen om Kina», nå allestedsnærværende i Partiet og dets organer, er mer enn et vanlig, propagandistisk slagord.

Partiet, som hevder retten til å kontrollere alt, må kunne rettferdiggjøre seg. Revolusjon har ingen meningskraft i et kleptokrati der tjenestemenn beriker seg ved å plyndre staten og ulikhetene i inntekt og formue er mer ekstreme enn i de fleste kapitalistiske land. Den tilgjengelige fortellingen er den om nasjonal ære.

Det røde aristokratiet

Hva slags leder er Xi? Hvordan tenker han, hva tror han på, hvilke verdier har han?

Vi kan ikke vite med sikkerhet, men jeg for min del har nølende begynt å se Xi Jinping som en sann troende.

For meg ser han ut som en mann som virkelig tror på sin misjon, på det røde aristokratiets rett og plikt til å styre, og på Partiets storhet.

Regimets mål er å sikre sin egen fortsettelse. Det beror på disiplin i Partiet og kontroll i samfunnet. Xi oppfatter seg som mannen som kan levere dette og forhindre oppløsning i Kina av den type som rammet Sovjetunionen.

For ham og andre «kronprinser» (barn og barnebarn av Folkerepublikkens tidlige dignitærer) er vanlige folk hjelpeløse barn som trenger tett veiledning fra dem som er klokere.

Det røde aristokratiet har bevilget kineserne rett til eiendom og mulighet til å bli rike, men krever til gjengjeld lydighet. Derfor kontrollerer de mediene, informasjonen og historien.

• Les Aftenpostens Beijing-korrespondent Jørgen Lohne: Norge er endelig ute av Kinas «fryseboks». Dermed vil enda flere kinesere møte et iskaldt Norge

De tar propaganda og meningskontroll på dødelig alvor. De benytter antikorrupsjonskampanjen til å få folk til å tro at det ryddes opp i partistaten. Som andre utsatte ledere, griper de til nasjonalisme og luller folket inn i et eventyr om «nasjonal fornyelse».

Det perfekte diktatur

Er dette et regime som er i stand til å kontrollere ikke bare folks adferd, men også deres hoder og tanker?

Kinesere er ikke mer godtroende enn andre, men de er mer enn andre utsatt for aggressiv meningspåvirkning ovenfra.

Det perfekte diktatur er et diktatur som klarer ikke bare å gjøre folk lydige, men også å overbevise dem til å tro at diktaturet er til deres eget beste. Det kinesiske regimet er på vei dit.

Er det et regime hvor lederne også overbeviser seg selv og gjør seg selv til troende? Kanskje.

Makthøvdingene lever opphøyde og beskyttede liv i Zhongnonhai, Beijings kommunistiske «forbudte by» (vegg i vegg med keiserrikets game forbudte by). Ingen uenighet er nå synlig blant lederne, og det er ingen synlig kniving om Partiets retning.

Staten kan nok være et kleptokrati, men det er ikke merkeligere om de som flyter ovenpå her, ser seg som rettskafne, enn for eksempel at attenhundretallets europeiske aristokrater, i samfunn som var råtne av korrupsjon og synd, mente seg selv å være voktere av sin tids moralske orden.

Om rådende ideologi nå er nasjonal storhet, er ikke da Partiet igjen instrument for et høyere formål?

Om de rydder opp i korrupsjonen, betyr ikke det at de gir liv igjen til klassiske verdier om enkelhet og ærlighet? Gjenreiser de ikke Kina i verden til «Midtens rike»? Folk som forteller historier, som gjentar dem og får dem gjentatt, er i fare for å tro på det de sier og hører.

Fortsetter ny-Maoismen?

I sine først fem år, på et kontinuum fra mildt enevelde til totalitært diktatur, har Xi flyttet partistaten i totalitær retning. I høst blir han gjenvalgt for en ny periode. Hva så for Kina? Er det nå nok, eller vil bevegelsene i ny-Maoistisk retning fortsette?

• Solbergs reise til Beijing: Dialogsporet med Kina er offisielt gjenåpnet

En klok Xi ville være fornøyd med den kontrollen han har oppnådd og bruke sin makt for andre formål, så som nødvendig økonomisk reform. Men han har blandet seg en farlig cocktail av enmannsstyre (så godt som), ideologi, propaganda og ensretting.

Når har noensinne en leder som han, svimmel av makt og suksess, i stand til å bøye historien, i en tåke av kjærlighet og beundring fra folket, vært i stand til å si til seg selv: nok?

Det økonomiske mirakelet er forbi.

Den sosialistiske markedsøkonomiens mange motsetninger kan ikke lenger glattes over med nye penger fra mega-vekstens overskudd.

Det som måtte være av tilfredshet i befolkningen, kan ikke tas for gitt.

Det er ingen annen vei for dette regimet å gå enn til mer kontroll rettferdiggjort av mer ideologi. En leder som ser seg som historiens budbringer vil fortsette. Han har kontroll, men kontrollen er ennå ikke ufeilbarlig.

Han har sagt til folket, i «drømmen om Kina», at «hvert menneskes fremtid og skjebne beror på nasjonens fremtid og skjebne», men hans lære er ennå ikke klar nok og ennå ikke trygt forstått.

Et smartere diktatur

Andre steder, muligens unntatt Nord-Korea, har totalitært diktatur feilet. De kinesiske lederne har studert disse feilene og lært av dem. Deres diktatur er ikke mykere enn andre, men smartere.

Hva betyr det å ha normale forbindelser med det største, mektigste og mest effektive diktatur verden noen gang har sett?

Norge har måttet svelge en stor porsjon ydmykelse for å komme på talefot igjen med stormennene i Beijing.

Nå må det bestemmes hva innholdet skal være i det videre samarbeidet. Det er for sent å late som om forholdet til Folkerepublikken Kina bare er et spørsmål om handel og business. Verden har vært altfor tolerant med det kinesiske regimets maktbruk hjemme og aggresjon ute, særlig i nabolaget i Øst-Asia.

Norge er et lite land, men et land med stor autoritet som forkjemper for menneskerettigheter og internasjonal rett. Utfordringen for regjeringen er å bruke sin autoritet til å forsvare demokratiets verdier i møtet med en maktstat som arbeider systematisk for å sikre sitt diktatur moralsk anerkjennelse blant verdens folk og nasjoner.

Stein Ringens bok Det perfekte diktatur: Kina i dag lanseres 15. mai. Han skriver en blogg om demokrati på ThatsDemocracy.com

Oversatt fra engelsk av Bjørg Hellum

Her kan du lese mer om Kina:

• De har vært avgjørende for Kinas vekst. Nå snur strømmen av arbeidsvillige kinesere
• Internasjonal arrestordre på kinesiske milliardær: Hevder at partitopper er korrupte
• Kronikk av Stein Tønnesson, PRIO: Hjelper Kina Trump eller Trump Kina

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.