Aftenposten på helgetur i koloniene
At kunst og kultur kreves rekruttert i ulike Gode Sakers tjeneste, er en grunnleggende autoritær holdning.
Den internasjonale kulturfestivalen Barents Spektakel gikk av stabelen for 19. gang i februar i Kirkenes, Sør-Varanger kommune, Nordkalotten, Barentsregionen.
Navnet henspiller på det russiske ordet for «forestilling» (spektakl), på det spektakulære og selvsagt på friksjon, utfordringer, bråk.
En drøy mil fra bysentrum går Norges og Natos grense mot vår store og problematiske nabo i øst, Russland. I vest: en omtrent like lang grense mot Finland. I nord: det geopolitiske brennpunktet Barentshavet.
Festivalarrangørene Pikene på Broen har en i både norsk og internasjonal sammenheng unik kompetanse og nettverk fra tiårs kultursamarbeid på tvers av Nordkalottens grenser, kulturer og samfunnssystemer. Prøv å google «Barents Spektakel» eller «Pikene på Broen» for mediedekning på blant annet norsk, engelsk, tysk, fransk, russisk og kinesisk.
Provinsiell og kolonialistisk på én gang
Det er derfor bare trist når Aftenpostens selverklærte «kulturanalyse» 4. mars, «Tillitsfestivalen som kræsjet i Russlands invasjonskrig», klarer å være provinsiell og kolonialistisk på én gang i sitt overfladiske og sjåvinistiske forsøk på umyndiggjøring av festival, lokalsamfunn og region.
«Barents Spektakel må tørre å snakke om krigsforbrytelsene i Ukraina, selv om det skaper dårlig stemning», er konklusjonen teater(!)anmelder Per Christian Selmer-Anderssen tar med seg hjem til Oslo 2 fra et tre døgn langt besøk til en seksdagers kulturfestival.
Det gjør ikke saken bedre at han med stolthet bruker en ukrainsk (og veldig forståelig anti-russisk) venninne og reisefelle som sin verdikommissær og fasit.
Implisitt i Selmer-Anderssens moralske nedvurdering av festivalen og dens innhold er at alt kultursamarbeid med etniske russere generelt – også flyktede eksilkunstnere, som utgjorde en liten (men viktig) del av årets multinasjonale festivalprogram, må ledsages av høylytte fordømmelser av staten Russlands krigsforbrytelser for i det hele tatt å ha kunstnerisk legitimitet.
I et slikt resonnement er det ikke langt til en annen -isme, som begynner med r.
At kunst og kultur kreves rekruttert i ulike Gode Sakers tjeneste, er en grunnleggende autoritær holdning. Våre strategiske og kunstneriske valg står vi for med rak rygg. Ikke fordi vi ikke tør og vil problematisere dem, men fordi i de rommene vi jobber i, må også de som ikke allerede er våre bestevenninner, være velkomne. Noen vil til og med kalle det både diplomati og ytringskultur.
Morten Traavik, styremedlem, Pikene på Broen