Debatt

Ansatte i helsetjenesten sier at ressursene ikke strekker til. De må bli trodd.

  • Jon Henrik Laake
    Overlege dr. med, Oslo universitetssykehus
  • Dag Jacobsen
    Avdelingsleder ved Oslo universitetssykehus og professor
Koronapandemien har vist sårbarheten i alle lands helsetjenester – også det norske, skriver innleggsforfatterne.

I dagens helsetjeneste er ikke det en selvfølge.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I vår del av verden er en velfungerende helsetjeneste en grunnleggende forutsetning for vellykket håndtering av pandemien. Å begrense smittespredning gjennom samfunnsmedisinske tiltak (nedstengning o.l.) må balanseres mot omkostningene for sivilsamfunnet.

Denne balansen avhenger av vår vilje og evne til å håndtere at noen blir alvorlig syke, og at noen dør. Det finnes ingen fasit her – blant annet fordi våre beredskapsplaner ikke har tatt høyde for at også helsepersonell blir smittet og blir syke, eller må i karantene.

Slik blir belastningen på det gjenværende personellet større. At pandemien er tilbake i en femte bølge, har heller ikke vært forutsett. Og at folk flest «er lei hele greia» – er «lightversjonen» av hvordan helsepersonell føler det.

Gjør det vanskeligere

Lege og forsker ved Senter for medisinsk etikk, Henrik Vogt, er en av dem som bidrar til å gjøre det vanskeligere for oss.

Fra en privilegert posisjon på universitetet har han lest avisoppslag og sett på Folkehelseinstituttets ukesrapporter. Han kan ikke forstå hvorfor helsevesenet ikke evner å håndtere smitteøkninger uten at det stadig skal advares mot «sprengt kapasitet».

Han har også snakket med folk på sykehus og i intensivavdelinger. Han har fått med seg at: «Folk er slitne. Noen sykmelder seg.»

Vogt «vil ikke trekke sykehusansattes arbeidsmoral og intensjoner i tvil».

Men han er en altfor begavet skribent til ikke å forstå at det er nettopp det han gjør, når han karakteriserer tillitsvalgtes og mellomlederes utsagn om ressursmangel som «maktspråk» og – muligens bevisst – snur opp ned på sykmeldingsbegrepet.

Jon Henrik Laake (t.v.) og Dag Jacobsen ved Oslo universitetssykehus svarer Henrik Vogt.

Sårbart helsevesen

Koronapandemien har vist sårbarheten i alle lands helsetjenester – også det norske. Det har ikke manglet på forslag som kunne gjort helsevesenet mer robust, først og fremst gjennom utdanning av personell med riktig kompetanse.

Så langt har imidlertid responsen fra myndighetene vært avmålt.

Pandemien har også gitt oss mange tall og mye statistikk, som gjerne tas ut av sin sammenheng og mistolkes.

Antall koronapasienter i ulike faser av pandemien gir et misvisende bilde av totalbelastningen på helsetjenesten. Grunnen er at man ser bort fra den samlede pasienttilstrømningen og at tilgjengeligheten av kompetent personell faktisk er redusert på grunn av frafall av vikarer fra andre nordiske land og slitasje hos personellet som har «holdt fortet» i to år.

Så langt har imidlertid responsen fra myndighetene vært avmålt

Et mer håndfast uttrykk for dagens virkelighet er det omfattende nedtrekket av planlagt kirurgisk og poliklinisk aktivitet som mange sykehus har sett seg nødt til å gjennomføre, for å sikre vår evne til å håndtere øyeblikkelig hjelp.

Snart to år ut i pandemien er realiteten at dette er det eneste virkemiddelet helsevesenet har å stille opp med når smitten øker.

Kryssende hensyn

Etatsledere som forvalter økonomi og personellansvar, og samtidig skal ivareta befolkningens rett til å motta helsehjelp, må forholde seg til mange kryssende hensyn: tilstrømming av pasienter med alle mulige sykdommer, lovfestede pasientrettigheter, økonomiske rammer rundt driften, tilgang til personell med riktig kompetanse, arbeidsavtaler, permisjoner og vaktordninger, smittevern og sykefravær/karantene, kompetanseutvikling og forskning.

Til sammen avgjør slike forhold sykehusenes evne til å håndtere sine oppgaver. Når mellomledere på ulike nivåer i helsetjenesten sier at ressursene ikke strekker til, er de avhengig av å bli trodd. I dagens helsetjeneste er ikke det en selvfølge. Da overleger ved landets intensivavdelinger i fjor vinter karakteriserte myndighetenes planer for utvidelse av intensivkapasiteten som et fantasifoster, utløste ikke dette nye ressurser.

I stedet ba Helsedepartementet de regionale helseforetakene om å utrede problemstillingen. Så langt er det ikke opprettet en eneste ny intensivplass.

Planlagt aktivitet må reduseres

Den viktigste grunnen til at helseforetakene har vært nødt til å legge om driften under pandemien, er smittevern og mangelfull intensiv- og overvåkingskapasitet.

Hovedårsaken til at denne kapasiteten er lav er å finne i hvordan virksomheten er finansiert: Mens planlagte undersøkelser og behandlinger gir sykehusene inntekter, må intensivopphold hovedsakelig finansieres av sykehusenes rammetilskudd. For sykehusene er altså dette rene utgifter.

Når planlagt aktivitet må reduseres fordi sykehuset må omdisponere personell og arealer til koronapasienter, blir tapet av inntekter ekstra smertefullt fordi utgiftene til intensivbehandling samtidig går opp.

Henrik Vogt og andre intellektuelle som er opptatt av hvordan historien om pandemien fortelles, har mer enn nok å boltre seg i her

Her er trolig én av årsakene til at helseforetakenes toppledelse bare motvillig erkjenner realitetene i de ansattes og mellomledernes virkelighetsbeskrivelse.

Det er på dette nivået makten utøves.

Henrik Vogt og andre intellektuelle som er opptatt av hvordan historien om pandemien fortelles, har mer enn nok å boltre seg i her.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Koronaviruset
  3. Smittevern
  4. Munnbind
  5. Sykehus
  6. Pandemier