Debatt

Jeg er en Lar-bruker. Her er mine tanker om ordningen.

  • Anonym
Jeg håper fokuset blir enda mer rettet mot skadereduksjon fra myndighetenes side, skriver innleggsforfatteren.

Samfunnet tjener på ordningen. Uansett om den er helt eller delvis vellykket med det hårete «rusfri» som mål.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg skriver dette som privatperson, ikke på vegne av noen organisasjon.

Da Lar (legemiddelassistert rehabilitering) startet opp ganske så forsiktig for 25–30 år siden, var det ikke mange av oss heroinavhengige som hadde nok fartstid til å bli vurdert for behandlingen. Prosjektet var om ikke direkte uglesett, så gjenstand for mye moral. I mindre grad var det satt søkelys på hjelp og skadereduksjon.

Et flertall har i hvert fall gått et stykke bort fra den moralske pekefingeren.

Jeg har selv trikset og solgt

Bør metadon og Subutex fjernes fra medikamentlisten?

Begge disse kan lett selges på gaten. Hvis ikke brukere må ta medikamentet under nøye oppsyn hver dag, vil stoff flyte over til gaten.

Jeg har selv trikset og solgt. Å ta en større dose under oppsyn én gang i uken går helt fint, selv om du resten av uken bruker mindre doser, og du kan eventuelt selge det overskytende.

Oppsynet er i tillegg svakt fra apotekets side. Ofte kunne jeg enten spasere rett ut uten kontroll, eller spytte ut en «åtter» og legge den i lommen. Begge kan i tillegg skytes, noe som gjør dem populære i miljøet.

Subuxone er ikke fullt så populært blant brukere da den ikke kan skytes. Den brukes mest hvis heroinavhengige vil ha en liten pause. Men alle tre medikamenter gir en heftig rus til dem som ikke er tilvendt. Den kan derfor selges til «helgebrukere».

Burde være hovedmedikamentet

Det er også en del tilfeller der Lar-brukere er blitt presset til å gi fra seg doser ved for eksempel gjeld eller trusler. Disse må hentes ved apotek eller annen utdeling. Hvilket bringer oss til Buvidal.

Dette har samme virkestoff som Subutex/subuxone, men settes i underhuden for en uke i starten og så månedlig (fire uker). Her finnes ingen mulighet for lekkasje.

Dosene kan økes eller senkes i starten og kan settes tidligere enn fire uker ved behov. Dette burde, etter min mening, være det soleklare hovedmedikamentet i Lar.

Så hvorfor kvier mange brukere seg for å gå over? Vel, min første reaksjon da jeg ble tilbudt å gå over, var øyeblikkelig angst: Jeg ville bli låst en hel måned! Heldigvis varte denne angsten bare i noen sekunder før jeg tenkte: «Jøss, hvor kom den greia fra?»

Noen vil kvie seg

For en del blir dette et seriøst problem. De av oss i Lar som ikke er kommet helt ut av sidemisbruk (av opiater), vil nok kvie seg.

Et mer virkelig problem som dukker opp, er spørsmålet om hva som skjer hvis jeg må opereres. Kan jeg da ikke få smertelindring med bruk av opiater? Så vidt jeg skjønner, kan opiater brukes, bare større dose.

Noe som ikke blir nevnt så ofte, er ritualet med å ta tablettene. I likhet med det å forberede et skudd, er det å ta tablettene mer enn bare handlingen, det gir brukeren en viss tilfredsstillelse. Dette blir også borte.

Noen får reelle og større bivirkninger av alle de medikamentene. For den gruppen må andre medikamenter vurderes. Også heroin må bli en mulighet. Her, som repetisjon av begynnelsen til Lar, stilles det strenge krav for å bli vurdert som pasient. Kanskje med litt større grunn. Reelt gratis heroin vil friste til og med meg, som er ute av det for mange år siden.

Det har også vært, og er, en kollektiv angst blant Lar-leger når spørsmålet om B-preparater kommer opp. Dette er type valium og sovemedisin.

Blant oss brukere er det også dem som faktisk har angst, har muskelplager, har smerter og har store søvnproblemer. Disse plagene blir ikke borte med Lar-medikamenter.

Praksisen med å nekte folk medisiner de trenger fordi de kan misbrukes, er uklok og viser liten tillit til pasienter. Igjen jager det brukere ut på gaten hvor de ikke nødvendigvis kan stole på hva de får.

Gi mennesker de medisinene de trenger, rusavhengighet eller ei.

Om utdeling og kontrollregimet

Her skal Lar få et kort og godt råd: Kutt det ned. Vi har hatt en lang periode uten urinprøver på grunn av koronaen, og Lar har ikke brutt sammen av den grunn.

Som nevnt er dette med en dose under oppsyn én gang i uken bare tull. Eneste grunn jeg kan se her, er hvis en bruker kommer kjemperuset. Da kan det kanskje være greit at utdeleren sier «kom i morgen, så du ikke går rett inn i abstinensveggen». Ved oppstart av Lar må det være helsepersonell til stede, reaksjoner kan forekomme.

Urinprøver er også ganske bortkastet. Det henger igjen fra tiden da du ble kastet ut av Lar ved sidemisbruk. Igjen, hva beviser det? Bare hva som foregikk forrige uke.

Poenget i Lar, nå mer enn før, er skadereduksjon. Enhver ruskonsulent med litt gangsyn kan jo se på en bruker om ting går bra eller ræva. Kontrollgreia han være til nytte i starten, men etter en viss tid bør det bli frivillig. Sidemisbruk vil alltid forekomme.

Men samfunnet tjener på ordningen, uansett om den er helt eller delvis vellykket med det hårete «rusfri» som mål. Jeg vil legge til her at frivillig urinprøve bør bestå.

Til slutt vil jeg ønske alle involverte i Lar, brukere og ansatte, lykke til med veien videre. Jeg håper fokuset blir enda mer rettet mot skadereduksjon fra myndighetenes side, og at brukere som vil droppe heroinen for godt, gir buvidal en sjanse.

Hilsen en ganske fornøyd Lar-bruker.

Aftenposten kjenner innleggsforfatterens identitet.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Rusbehandling
  2. Rus