Krigen i Afghanistan har forårsaket enorme lidelser. Noen av lidelsene har jeg sett på nært hold.

Burkaen identifiserte meg som kvinne. Men den beskyttet meg mot disse mennene.

Jeg sitter på terrassen. En mann kommer bort og setter seg ved siden av meg. Han hvisker et stille «hei». Han er uniformert og bærer et Kalasjnikov-gevær.

Jeg spør forsiktig om det går bra. Mannen bryter ut i gråt. Den kvelden renner tårene når jeg legger meg på en madrass i et toroms murhus oppi fjellene i Afghanistan. Herregud, hvor mye denne krigen har kostet.

Soldaten som satt ved siden av meg, var én av to i en tropp på 12 som kom hjem den dagen. Ti kvinner ble enker, mange barn faderløse. Krigen mot Taliban kostet dem alt.

Enorme lidelser

Krigen i Afghanistan har kostet mye og forårsaket enorme lidelser. Noen av lidelsene har jeg sett på nært hold. Jeg har overlevd Talibans terrorangrep i Kabul.

Jeg har hatt ISAFs (Den internasjonale sikkerhetsstyrken i Afghanistan) våpen rettet mot meg i byen Ghazni.

Jeg har lyttet til beretningene fra afghanere i Afghanistan og i eksil. Taliban har ikke forsvunnet fra Afghanistan de siste 20 årene. De har vunnet og tapt områder i kamp mot regjeringsstyrkene og ISAF.

De har mange steder utsatt befolkningen for tortur og terror. De fleste afghanere har mistet noen de hadde kjær i kampene med eller på grunn av Talibans handlinger. For de fleste var likevel lyset i tunnelen at de gikk en bedre fremtid i møte.

Nå er tunnelen for mange mørklagt. For noen er den stengt i all overskuelig fremtid.

En glemt generasjon

Over 40 år med okkupasjon, krig, undertrykkelse og fattigdom har satt sitt preg på landet som alle vil ha en bit av. Det skapes et bilde av at valget sto mellom en USA og Nato-støttet regjering og Taliban.

Et valg mellom internasjonal imperialisme og fascisme. Det blir glemt at landet har en generasjon unge voksne som har utdannet seg både i Afghanistan og utlandet.

Det er unge menn og kvinner som har sett for seg en samfunn hvor makten ligger hos dem som bygger for fremtiden. Ikke hos de som slåss om tapte slag, som hører historien til.

De ønsket ikke det korrupte styresettet, men Talibans fremmarsj kan vise seg å bli totalt ødeleggende for generasjonen som skulle bygge landet.

Burkaen beskyttet meg

«Jeg har gått ut alene for siste gang», sier en kvinne i slutten av femtiårene til meg, etter at Taliban tok kontroll over byen Lashkar-Gah i Helmand-provinsen.

Mange unge afghanere har fremdeles et lite håp om at de skal klare å ta tilbake frihetene de hadde opparbeidet seg. Men denne kvinnen har opplevd Talibans regime før.

Hun vet hvordan en fascistisk bevegelse som Taliban vil behandle henne som kvinne og som etnisk minoritet. Hun husker folkemordet på hazaraene. Hun husker de blå og hvite skyggene kvinner ble redusert til.

Hun er ikke privilegert og tilhører ingen elite.

Hun er en eldre kvinne i en by i Sør-Afghanistan som har opplevd terror og harde kamper. Nå opplever hun at Taliban går fra dør til dør og arresterer alle som kan tenkes å være opposisjonelle.

Gjennom burkaen ser man nesten ingenting. Jeg husker det som å være inne, mens du er ute. Den begrenser muligheten din til å orientere deg. Synet ditt minskes av de små hullene du har å kikke gjennom. Jeg husker burkaen som trygg, noe jeg omfavnet.

Det var burkaen som sto mellom meg og Taliban. De mørkkledde mennene med turban og langt skjegg, med walkietalkier sittende i veikanten klare til å rapportere, en omringet høy og fryktinngytende skikkelse.

Burkaen identifiserte meg som kvinne, men den beskyttet meg mot disse mennene.

Jeg husker landsbyene hvor jeg fritt kunne bevege meg rundt. Hvor burkaen var fremmed for kvinnene som bodde der, hvor den var en fortelling om et regime som hadde vært, og en bevegelse som igjen truet.

Talibans fagre løfter

Disse kvinnene tilhørte ikke en privilegert elite, men de kunne sende døtrene sine på skolen. De kunne bruke prevensjonsmidler. De kunne bevege seg trygt på egen hånd utenfor hjemmene sine.

De kunne jobbe på skolen, helsesenteret, restauranten og butikken. Krigen og den internasjonale okkupasjonen hadde kostet dem dyrt. De oppdro faderløse barn, de hadde begravet mange de hadde kjære.

Men da Taliban inntok byen deres var det fremmede menn i en fremmed bevegelse. En bevegelse som sist inntok Jaghori-distriktet i 1999, men som hadde liten makt de to årene de styrte.

Nå kom de med bilene og flaggene sine og spredte frykt blant kvinnene, skolejentene, de eldre og mennene som i 25 år hadde kjempet en innbitt kamp mot dem.

Det er ingen grunn til å tro på Talibans fagre løfter om en bedre fremtid for Afghanistan.

Det er knapt noen afghanere som tror på dette når demonstrasjoner brutalt stanses, når opposisjonelle fengsles, når journalister piskes, jenter ned i 12-års alderen tas som sexslaver og smågutter rekrutteres til tvangsarbeid.

Det er ingen grunn til å tro på ettersøkte terrorister eller på en utdanningsminister som foretrekker religiøs utdanning fremfor vitenskap. Det er ingen grunn til å tro at et fascistisk regime skal bringe fred og frihet.

Taliban representerer ikke befolkningen i Afghanistan og er langt unna å være løsningen for landets fremtid.

• Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.