Debatt

Senterpartiets åpne gnagsår

  • Helle Stensbak
    Helle Stensbak
    Samfunnsøkonom
Trygve Slagsvold Vedum og Liv Signe Navarsete på Stortinget i 2017.

Etter seks år med hemmelighold under press, vil det neppe komme en tilståelse om hvem som sendte meldingen fra Senterparti-guttenes berømte hyttetur.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Meldingen ble sendt om natten fra én eller flere av turkameratene, som besto Ola Borten Moe og ni i kretsen rundt ham. Året før hadde disse gått seirende ut av en maktkamp mot daværende leder i Senterpartiet, Liv Signe Navarsete.

Selve meldingen var et spark mot den tapende part. Den trakasserte Navarsete, som på tidspunktet var sykmeldt, og den var typisk for angrep som undergraver kvinners autoritet og verdighet. Som sådan var den heller ikke spesielt original. Så å lage kloke prosedyrer for sånt når det inntreffer, vil derfor ha samfunnsmessig nytteverdi.

Både Jonas Gahr Støre (Ap) og Trygve Slagsvold Vedum (Sp) ber den som sendte meldingen, om å stå frem. Men fallet og skammen ved å tilstå vil skade mer enn tillitsslitasjen ved å holde løgnen innelåst. Det forteller utholdenheten på hemmeligholdet oss.

Hvordan bør vi som samfunn forholde oss til det?

Saken har nylig poppet opp igjen som en luftballong under vann. Folk er ikke ferdige med den, så på samfunnsnivå er ikke saken løst.

Når man ikke klarer å legge saken død, hvilke grep må tas? Det nytter ikke å spekulere i fakta vi aldri får. Vi kan bare ta utgangspunkt i det vi vet.

Som skapt for å slippe unna

Det vi vet, er at guttene var samlet da meldingen ble laget. Da de ble konfrontert med den, svarte de enkeltvis. Deres offentlige uttalelser viser likevel at de har hatt en felles strategi også etterpå, fordi alle har svart det samme:

  • Jeg har ikke gjort det.
  • Jeg vet ikke hvem som har gjort det.
  • Det er en enkeltperson som har gjort det.

Meldingen «Vi har lyst på fitta di» antyder at de var flere, og den får «guttaverdi» bare dersom man kan vise den til kompisene («ha ha, skulle gjerne sett trynet hennes»). Og selv om de snakker hver for seg etterpå, viser fellesstrategien at de fortsatt opptrer i gruppe.

Det lyves, og strategien medfører at «ingen har sendt meldingen som er sendt». Den er som skapt for å slippe unna. En aktiv handling som låser løgnen inne i saken, slik at informasjonen om hvem som sto bak, aldri behøver å komme for en dag.

Så kunne man håpe at det gikk over.

Men det gjorde det ikke. Og risikoen øker over tid, for teknisk sett kan én bryte ut og fortelle hva som faktisk skjedde. Vedkommende vil jo bli trodd.

Disiplinen som trengs for at alle som vet noe, skal holde fast ved strategien, må derfor være høy. Det ubehagelige blir da at guttas lojalitet synes langt sterkere til denne ukjente, usynlige kjernen av meldingssendende hytteturdeltager/-e enn til partiet, statsministeren og folket, deres oppdragsgivere.

Så noen bør gjøre noe.

Må bedømmes individuelt

Noen unnskylder gutta med at så lenge ingen vet hvem som sendte meldingen, vil brems i videre karriere være kollektiv straff.

Vi har ikke kollektiv straff i dette landet, og godt er det. Men argumentet er forfeilet her. At den enkeltes tilslutning til en felles strategi får konsekvenser, er hverken «kollektivt» eller «straff».

Kandidater til stillinger må bedømmes individuelt, også hvis kandidatens adferd – det man har gjort, og unnlatt – er lik andres adferd. Har kandidaten sluttet seg til en strategi svak både på troverdighet og tillit, inngår dette i den individuelle vurderingen.

Om du har en jobb og gjør noe dumt, har du et visst stillingsvern. Det skal litt til for å miste jobben. Men det er ikke uvanlig at karrieren flater litt ut.

Ytterst forsiktig med å ansette

Lederstillinger og tillitsverv har ikke samme vern, og noen toppledere går av når det stormer, selv om de er uskyldige. Er det skapt tvil eller usikkerhet om personen har den nødvendige tillit (der ute i markedet), er det vanlig at hensynet til det som er større, veier tyngst. At vedkommende trår til side, ansees ikke som straff, men som nødvendig for «saken». En toppstilling er ingen rettighet.

Dette er relevant for stillinger og verv guttene hadde før skandalen. Etterpå vil kvalifikasjoner og egnethet igjen måtte bli vurdert ved nye stillinger. Personlige egenskaper og ferdigheter er skjult informasjon som er vanskelig å verifisere, så i rekrutteringsprosesser søker man derfor i fakta for å se om det er mer informasjon å hente ut.

Informasjonen som ligger i turdeltagernes håndtering av skandalen i ettertid, er:

  • Gruppen har ikke klart å opptre troverdig.
  • Ved strategivalget viste de at de feilbedømte sakens tyngde.
  • Alternative strategier, som er tilgjengelig for alle uskyldige, er ikke uttømt.
  • Å følge fellesstrategien skaper usikkerhet om hvorvidt de adlyder en skjult autoritet mer enn deres egentlige oppdragsgivere.

Med slik personrisiko bør man være ytterst forsiktig med å ansette noen i topposisjoner.

Så flasketuten peker nå på ... Vedum?


Nyhetsbrev Vil du ha tips om ukens beste debatter?

Les mer om

  1. Senterpartiet (Sp)