Debatt

Kort sagt, torsdag 11. april

  • Debattredaksjonen

Uenighet om Kasakhstans tidligere president. Når utnyttelse av dyr skjønnmales. VG og kildene. Borgerlig innsats for sykkelbyen Oslo. Kirken og de fattige. Arbeiderpartiets innvandringspolitikk. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Oppsiktsvekkende fra tidligere norsk ambassadør om Kasakhstan

Norges tidligere ambassadør til Sentral-Asia, Mette Kongshem, beskylder meg i sitt innlegg 6. april for å harselere med Nursultan Nazarbajev, Kasakhstans president gjennom 28 år. For noen uker siden gikk Nazarbajev av som president, men problemet, som jeg påpekte i min kronikk den 22. mars, er at han beholder grepet om makten.

Dette synes Kongshem åpenbart er helt greit. Kongshem tilbakeviser ikke noen av faktaene jeg gjenga i min kronikk, men fremhever derimot de praktiske fordelene ved at en autokratisk hersker og hans familie har fått boltre seg fritt i 28 år. Øyensynlig mener hun at dette har medført stabilitet og fremskritt.

Dette er oppsiktsvekkende synspunkter av en tidligere, norsk ambassadør.

Når all demokratisk opposisjon blir feid av banen eller arrestert, er det enkelt for diktatoren å fremstille seg selv som det eneste, stabile alternativ til alt annet. Og nei, en president som nylig ble gjenvalgt med 97,75 % av stemmene i et valg som ble sterkt kritisert av OSSE, er ikke en «autoritær leder» – han er en diktator.

Realpolitikk og idealer er aldri lett å forene i utenrikspolitikken, men man behøver ikke lovprise diktatorene for deres høyt utviklede evne til å holde seg ved makten, slik Kongshem gjør.

Erika Fatland, forfatter og sosialantropolog


Når utnyttelse av dyr skjønnmales

Husdyrindustrien fratar dyrene deres liv, relasjoner, bevegelsesfrihet og andre essensielle deler av deres livskvalitet. Dette liker vi dårlig å dvele ved. Debattinnlegget til budeie Anne Ragnhild Korsvold Saglien sammenfaller mer med den historien vi gjerne forteller om dyrene i industrien. I den har vi rollen som «redningsmenn», selv når vi utnytter andre.

Hvorfor skal menneskehender «gje kalven velvære når kua er ferdig»? Hvorfor trengs hendene til å «massere og smørja for å dempa den harde jursprengen»? Her er ikke menneskehendene «helten» i historien. De har fratatt kalven en mor, som slett ikke er «ferdig» med å stelle ungen sin, men skulle ha vist den omsorg i mange måneder. De har fratatt kua ungen som skulle diet henne slik at hun ikke fikk harde jur av melkespreng. Hendene sørger for «reine og tørre båsar», men de tvinger også dyrene til å leve store deler av livet lenket til nettopp trange båser, og kobler til den strømførende bøylen over kuas rygg i båsen så hun skal gjøre fra seg på «rett sted».

Kjøttindustrien påfører millioner av dyr lidelse. Den påfører naturen og de ville dyrene enorm skade. «Katastrofen» er at vi forteller hverandre skjønnmalende historier for at alt skal fortsette som før.

Siri Martinsen, veterinær i NOAH – for dyrs rettigheter


VG: Forsvar og selvkritikk

Jeg stiller meg undrende til VGs svar kronikken hvor jeg fortalte om min opplevelse i møte med to VG-journalister da avisen dekket den såkalte Kopseng-saken, hvor jeg var fornærmet.

Featureredaktør Jane Throndsen får det til å se ut som kronikken handlet om at VG publiserte en sak mot min vilje. Det skjedde aldri, og det hevdet jeg heller ikke.
Kronikken beskrev derimot selve prosessen frem til samarbeidet ble brutt. Avisen opptrådte ikke særlig hensynsfullt overfor meg som kilde i en sårbar situasjon.

Motivasjonen for å fortelle om mine opplevelser, var et ønske om å skape dialog slik at andre overgrepsofre slipper å oppleve noe tilsvarende. VG gjør det samme nå som da jeg trakk meg fra hele saken; legger ansvaret over på meg som kilde og er mer opptatt av å forsvare seg enn å ta selvkritikk.

Line Kolstad Rødseth, sosialkonsulent


Borgerlige grep for sykkelbyen Oslo

Aftenposten skriver på lederplass 9. april at «Oslos tidligere byråd har en lite ærefull historie» når det gjelder tilrettelegging for sykkelbruk. Det er helt feil.

Med borgerlig flertall er det bygget milevis med sykkelveier i Oslo. Først og fremst gjelder dette bygging av egne, separate sykkelveier langs hovedveinettet. Sykkelveier er bygget langs E6 gjennom Groruddalen, langs E18 fra Rådhusplassen vestover til Lysaker, langs Trondheimsveien fra Grorud til Sinsen, og langs ring 3 hele veien fra Ryen til Lysaker. Dette «hovedsykkelveinettet» ble så godt som ferdigstilt.

I tillegg ble det etablert sykkelfelt på viktige strekninger: Strømsveien gjennom indre øst, Østensjøveien fra Helsfyr til Abildsø, Maridalsveien og mange flere.
Vi bygget også ut hovedveinettet, E6, E18, Ring 3 og tunnelsystemene, kanskje det største miljøtiltaket for Oslo sentrum noensinne. Vi la grunnlaget for «bilfri by», ikke ved å stenge bilene ute, men ved å bygge kapasitetssterke veisystemer under bakken.

Det rødgrønne byrådet har brakt sykkelsatsingen i fokus, det skal de ha ros for. Men de store grepene ble tatt av borgerlige byråd lenge før byråd Johansen dukket opp.

Peter N. Myhre (Frp), byråd for miljø og samferdsel (2003–2009)


Kirken vegeterer på de fattige, men hjelper ikke

Mer og mer blir det tydelig hvordan kirken og dens mange «underselskaper» som blant andre Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen, har forandret seg fra å være miljøer hvor det gis støtte og råd i religiøse spørsmål til å bli et talerør for rom og andre grupper fattige.

Tydeligst har Oslo-biskop, Kari Veiteberg, vært med sin uttalelse i Aftenposten om at rom er en gave til Oslos befolkning, («Tiggerne er en gave til oss, vi er heldige som har fått dem i gatene våre. De utfyller på sin måte bildet av Norges rikdom…. Vi har så mye at vi kan gi litt bort.»)

Biskopens politiske agenda ble senere understreket da hun skrøt av teaterforestillingen ved Black Box Teater.

Kirken har – kanskje på grunn av velstandssamfunnet – synes å ha fått et avhengighetsforhold til de fattige og ikke minst rom. Tiggerne fyller funksjonen som offeret som trenger kirkens og våre almisser for at vi skal stå som de gode mennesker vi er. De fattiges rolle er å være til for vår skyld og gunst, fordi vi også blir rike i «ånden», fordi de trenger vår hjelp. Da er det ikke så viktig at de fattige forblir fattige og lever et usselt liv; de gir oss mulighet til å gjøre gode gjerninger!

Men kirken burde stille seg et spørsmål: Gir kirken de fattige et bedre liv ved måten den hjelper de fattige på? Rom og andre fattige forblir fattige selv om de av og til tilbys et varmt måltid og en seng å sove i. Rom fortsetter å leve som undertrykte tiggere i Europa og har fortsatt ingen utsikter til et godt liv etter våre standarder.

Kirken øker nok sine inntekter ved å engasjere seg for disse gruppene fattige, ved at de utløser givergleden hos velfødde nordmenn som vil bedre sin samvittighet ved å gi pengegaver – og ved å motta offentlige midler for drift av sosiale tiltak for de fattige. Kanskje kunne kirken bidratt til et bedre liv for rom om de engasjerte seg i å skape arbeidsplasser for rom i deres hjemland?

Hvordan endrer dette folks generelle holdning til kirken? Når Den norske kirke stadig får mindre oppslutning, kan det skyldes at flere har mistet tilliten til kirken som en autoritet?

Arild Furuseth, Oslo


Arbeiderpartiets samlende innvandringspolitikk

I historiens lys er det trolig dette som vil bli stående som det viktigste etter Arbeiderpartiets landsmøte: samlingen om en grundig gjennomarbeidet omlegging av norsk innvandringspolitikk.

Da er det beklagelig at Anders Slettholm serverer en relativt grunn kommentarartikkel (7. april), der han – i likhet med Frp – henger seg opp i enkeltord. Det er konkrete politiske løsninger som gir resultater, ikke ord.

Man kan bruke mange ord om Arbeiderpartiets nye modell: Rettferdig. Human. Forutsigbar. Bærekraftig. Konsekvent. Men også streng. På asylfeltet, isolert sett, definitivt streng, men dette er del av en viktig helhet med konkrete løsninger:
Rettferdigheten handler om å hjelpe flest flyktninger i verden til verdighet i hverdagen. Den viktigste innsatsen må da settes inn i landene som huser millioner av flyktninger, for eksempel Jordan og Libanon som jeg nylig besøkte sammen med kommunalkomiteen.

Det handler om tak over hodet, mat, vann, helse og utdanning, men også om prosjekter som gir flyktninger muligheten til arbeid.

Derfor er vårt forslag om en solidaritetspott på fem milliarder kroner så viktig og i tråd med Arbeiderpartiets beste tradisjoner. Vi har vært og skal være byggeren av Norge som humanitær stormakt.

Det humane handler om å få stoppet dødsveien over Middelhavet. Derfor ønsker vi færre asylsøkere og prioritere kvoteflyktninger. Noe som også gir mer forutsigbarhet. Med vår modell vil asylsøkere, familiegjenforening og kvoteflyktninger ses i sammenheng. Vi skal ikke ta imot flere enn vi klarer å integrere.

Integreringsarbeidet skal også legges om og bli mindre tilfeldig: Norskundervisningen for kvoteflyktninger skal starte før de ankommer Norge, det skal stilles større krav til bosetningskommuner, ikke bosette i områder med store levekårsutfordringer.

Vi tydeliggjør også at om du bor i Norge, må du bli en del av Norge. Ikke bare lære deg norsk og søke kompetanse og arbeid, men også – uansett kultur og religion – akseptere verdier som gjør Norge til verdens beste land å bo i: frihet, demokrati og likestilling.

Arbeiderpartiets samling rundt denne helheten bør det ikke kimses av. Vi snakker om Norges fremtidige politikk, svaret på en av de viktigste utfordringene i vår tid.

Masud Gharahkhani (Ap), innvandringspolitisk talsperson


Statens vegvesen har aldri brydd seg om sykkel i Bjørvika

Statens vegvesen har aldri tatt syklende på alvor i Bjørvika og skjuler seg bak historieforfalskning.

Reguleringsvedtaket for «Fjordbyen» fra 2003, sier at det skal «legges til rette for sammenhengende sykkeltraseer fra øst til vest i Bispegata, Nyland allé (nå Dronning Eufemias gate) og Operagata, samt sydover i Lohavngata». Detaljplanlegging startet i januar 2008.

150 cm sykkelfelt var standard i 2003, sier Veivesenet. Det er feil. Trafikkmengden i Dronning Eufemias gate gjorde at kravet også den gangen var 180 cm. Men Veivesenet laget ikke noen planer for sykkeltilrettelegging. Da Dronning Eufemias gate ble åpnet i 2014, var det ikke sykkelfelt. Eksotiske trær var viktigere enn syklisters liv og helse. «Trafikken måtte sette seg», sa Veivesenet, og det har de gjentatt siden. Trafikken har satt seg. Resultatene har vært tragiske.
For Veivesenet er Dronning Eufemias gate først og fremst en avlastingsvei i tilfelle begge løpene i tunnelen skulle være stengt. Det viktigste for Veivesenet er at bilister ikke skal risikere å bli stående fast i kø med stengt vei.

Olav Torvund, Oslo


  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Kort sagt, fredag 16. august

  2. A-MAGASINET

    «For en fin start på dagen», skrev Karine Wang. Da småbarnsmoren skulle sykle hjem, ble hun påkjørt og drept.

  3. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 16. april

  4. DEBATT

    Kort sagt, fredag 26. april

  5. DEBATT

    Du kan miste 30 år av livet ditt. Risikoen for sykdom og vold øker dramatisk. Diagnose: hjemløs

  6. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 9. april