Debatt

Kort sagt, onsdag 17. juli

  • Debattredaksjonen

Tvangsbehandling i psykiatrien. Vær varsom-plaktat for forfattere. Helseforetaksloven. Homøopati. Åpenhetsutvalget. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Tvangsmedisineringsdebatten krever saklighet

12. juni gjentar jurist Ketil Lund sin påstand om at effekten av tillegg av antipsykotika hos personer som lider av schizofreni, er langt under 50 prosent. Jeg som mener noe annet, kjenner ikke kunnskapsfronten i motsetning til ham selv. For leseren må debatten være forvirrende.

Vi som arbeider med å hjelpe mennesker som er psykotiske, mener at man i vurderingene om antipsykotikum har effekt og dermed skal kunne gis i tillegg til annen behandling, skal vektlegge hvor mange som faktisk har nytte av behandlingen. Eksempel: I en metaanalyse (Cochrane 2012) fant man at ved tilleggsbehandling med antipsykotikum var det 73 prosent som ikke fikk tilbakefall i løpet av 7–12 måneder. Uten antipsykotikum var det bare 36 prosent (Cochrane-analyse 2012). En effekt hos 73 prosent finner vi meningsfull. Lund er uenig. Man kan ikke bruke prosent som blir bedre eller som ikke får tilbakefall som effektkriterium (73 prosent), mener han. Man skal bruke forskjellen mellom to behandlinger som i dette eksempelet er 37 prosent. Forskjellen er under 50 prosent og dermed ikke meningsfull. Leserne kan selv vurdere hva man synes er mest relevant.

Ulrik Fredrik Malt, professor i psykiatri og leder av Norsk psykiatrisk forening


Huskeliste for forfattere er ikke nok

Forleggerforeningen har ikke imøtegått min etterlysning 24. juni av en Vær varsom-plakat for forlagsbransjen. Sakprosaforfatternes fagforening svarer 9. juli at en slik plakat er uegnet, men kan vurdere en «huskeliste».

Jeg har underbygget plakatbehovet gjennom Kagge forlags utgivelse av Åsne Seierstads To søstre. Boken byr på en besnærende historie og omfattende research, ikke ulikt en rekke journalistiske reportasjer i f.eks. A-magasinet. Men hverken god story eller stor research gir i seg selv rettsgrunnlag for å utlevere søstrenes privatliv. Endatil imøtegår ikke boken den offentlige interesse som kunne ligge i å forstå hvorfor to godt integrerte tenåringsjenter handlet som de gjorde. Dette erkjennes av Seierstad i etterordet og er kommentert i flere internasjonale bokanmeldelser. Forlagets utlevering av søstrenes privatliv var således forgjeves.

Forlagsvirksomhet kan gi skinn av noe «opphøyet» over journalistikken, men skrever i realiteten like mye mellom børs og katedral. Og når en forfatter har nedlagt 2–3 år på omfattende research om en story som selger, skal det selvfølgelig mer enn en «huskeliste» til for at forfatter og forlag legger bånd på seg.

Forleggerforeningen bør nå utdype hvorfor en Vær varsom-plakat anses uhensiktsmessig.

Thorkil H. Aschehoug, jurist


Kongen befaler, Høie?

Helseminister Bent Høie hevder i Aftenposten 11. juli at hverken helseforetaksloven eller merknadene sier noe om at Stortinget skal behandle store saker som nedlegging av Ullevål sykehus og ber meg bruke helseforetakslovens om strandlektyre.

Jeg vil da vise til Stortingets kjente merknader i innstilling til lov om helseforetak (Innst.O.nr. 118 (2000-2001) der Høies eget parti skriver følgende: «Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, har merket seg at på tross av at ansvar og beslutningsprosesser er delegert så langt i systemet som mulig, så kan ikke saker av vesentlig betydning for å ivareta politiske målsettinger, avgjøres av helseforetaket. Dette innebærer at større saker i praksis går helt til storting og regjering.(..)»

Men helseminister Høie nekter likevel å la Stortinget få uttale seg om sykehussaker av vesentlig betydning. Det levner helseministeren lite ære. Det er å håpe at om ikke Høie selv innser at det er uklokt å opptre som Kongen befaler i sykehussaker som den i Oslo, vil hans egne partikollegaer eller regjeringskollegaer snart justere kursen for ham.

Kjersti Toppe, stortingsrepresentant og helsepolitisk talsperson, Senterpartiet


Se til Sveits

I «Da prins Charles ble høy beskytter av lav kvalitet» skriver Ingeborg Senneset at homøopati ikke er medisin. «Det er et alternativ, omtrent slik en sytråd er et alternativ til bilbelte».

Senneset er tydelig indignert over dem som ønsker å bli behandlet med andre behandlingsformer enn konvensjonell medisin og håner mange millioner mennesker som bruker akupunktur og homøopati.

Enig i at ved alvorlige og akutte sykdommer er konvensjonell medisin tryggest. Samtidig vet vi at tusenvis av pasienter har fått ødelagt og i verste fall blitt drept av bivirkninger.

Hvorfor ikke gjøre slik sveitserne har gjort? I 2017 bestemte de at homøopati, akupunktur, holistisk medisin, urtemedisin og tradisjonell medisin oppfylte kravene når det gjelder effektivitet, høy kvalitet og sikkerhet og er blitt innlemmet i den obligatoriske helseforsikringsordningen på lik linje som konvensjonell medisin.

Kari Henriette Simensen Breilid, sykepleier, soneterapeut, øreakupunktør, homøopat, massasør

Cannasbisforbud er en farlig idé

I et innlegg i Aftenposten 8. juli skriver tidligere tolldirektør Bjørn Røse at «kontrollert salg av cannabis er en dårlig og farlig idé», og at vi skal lytte til foreldre og besteforeldre. Vel, jeg er en far og bestefar som mener at vi bør vurdere kontrollert regulering av rusmidler.

All bruk av rusmidler medfører risiko som økes ved misbruk. Det er betydelige kostnader som følge av alkoholbruk som for mange fører til alvorlig sykdom og død. Langtidsbruk av cannabis kan føre til vrangforestillinger, angst, psykose-episoder, samt fysiologiske- og somatiske skadevirkninger. Det er likevel bred enighet blant forskere om at alkohol er mye farligere enn cannabis. Om du drikker for mye sprit, dør du. Uansett.

Å la kriminelle styre produksjon og omsetning av rusmidler er en dårlig idé. Om cannabis var strengt regulert, slik som i Canada, kunne helsemyndighetene krevet høyere nivåer av CBD som kan ha positive helsegevinster, og lavere THC-nivåer. Slik vi regulerer innholdet i alkohol og tobakk. Å regulere rusmidler som cannabis betyr nemlig ikke at vi «går god» for dem – det betyr at vi tar ansvar for risikoen de utgjør.

Venstre mener at forbud fører til at lettere stoffer blir en døråpner inn i kriminelle miljøer og til tyngre stoffer. Vi vil derfor se på andre metoder for å regulere rusmidler som i dag er forbudt, med mål om å minimere skade for brukere og samfunn.

Carl-Erik Grimstad, helsepolitisk talsperson for Venstre og medlem av Stortingets helsekomité

Tøyelig etikk?

Åpenhetsutvalget som ble oppnevnt i 2017 for å utrede rettstilstanden for besøk, bilder, film, lydopptak eller lignende fra steder der det ytes offentlige velferdstjenester, har levert en innstilling med det treffende navnet «Åpenhet i grenseland». Innstillingen er en presis oppsummering av et uoversiktlig medielandskap. Det kommer frem at hvor grensene for hvor åpne vi skal være om personlige sykdomserfaringer, er uklar.

To utvalgsmedlemmer, Foss og Ergo, argumenterer for at pressens tilstedeværelse på institusjoner bidrar til å avdekke utsatte gruppers situasjon. Som helseforskere er vi opptatt av det samme, nemlig å undersøke folks sykdomserfaringer og bidra med etterspurt kunnskap om hvordan helsetjenesten fungerer. Denne type forskning er imidlertid regulert av personvernforordninger og forskningsetiske normer på en helt annen måte enn hva mediefeltet er.

Bør journalister ha mer utvidede fullmakter til å iscenesette sårbare sider av menneskelivet enn det helseforskere har, og skal ha?

Er hensynet til å avdekke «overgrep og systemsvikt», slik Foss og Ergo argumenterer for, alltid reelt? Og er pasienters åpenhet i mediene om sykdom og helseproblemer alltid til det beste for de det gjelder? Vi ønsker innstillingen velkommen og arrangerer debatt om åpenhetens grenser på Litteraturhuset 23.september, under tittelen «Tøyelig etikk».

Gro Rugseth, førsteamanuensis, Norges Idrettshøgskole, Kari Nyheim Solbrække, professor, Universitetet i Oslo og
Lisbeth Thoresen, førsteamanuensis, Universitetet i Oslo.

Russisk rulett med hjernen

I eit innlegg i Aftenposten 16. juli held Johan Ræder og Tor Magne Bjølseth fram med å forsvara praksisen med elektrosjokk. Me er godt kjende med at mange psykiatrar hevdar at elektrosjokk er ei effektiv behandling. Det vart òg påstått om lobotomi, i Noreg så seint som i 1989.

Ei britisk brukarundersøking frå januar 2002, utført av Service User Research Enterprise (SURE), Institute of Psychiatry, tinga av Department of Health, synte at minst ein tredel fekk varige skadar på hugsent av elektrosjokk.

I tillegg vil me syna til eit innlegg frå psykolog Roar Fosse i Aftenposten november 2013. Tittelen «Svekker hjernefunksjonen» refererer til kva som skjer med hjernen som følge av elektrosjokkbehandling. Åtferdsendringar vert tolka som betring, men er eigentleg ei funksjonssvekking. Fosse har gått nærare inn på dette i artikkelen «Elektrokonvulsiv behandling ved alvorleg depresjon – i konflikt med den hippokratiske eden?» i Tidsskrift for Norsk psykologforeining i 2011.

Med dette i mente er det eit grotesk overgrep å gje elektrosjokk utan samtykke, som tvangslovutvalet vil ha eigen lovheimel for. Det er russisk rulett med hjernen, i og med at ein ikkje veit på førehand kven som får dei mest alvorlege skadeverknadene.

Sidan Ræder og Bjølseth bagatelliserer det heile, er dei klare for å gjennomgå elektrosjokkbehandling sjølve, for å syna at det er så trygt som dei hevdar?

Arve Kirkevik, styreleiar i Informasjonssenteret Hieronimus
og Joar Tranøy, psykolog og kriminolog

Åpenhet i grenseland

Som medlemmer av Åpenhetsutvalget leser vi Foss og Ergo sitt debattinnlegg i Aftenposten 9. juli med stor interesse. Når de hevder at «åpenheten er på spill», er dette en påstand som ikke kan stå uimotsagt.

Utvalget har på ingen måte tatt stilling til om programmer som «Helene sjekker inn» eller «113» er lovlige å lage. Det utvalget har tatt stilling til, er hva som reguleres av taushetspliktsbestemmelsene innenfor helselovgivningen, og hvilke krav pasienter har til at deres helseopplysninger skal skjermes fra innsyn.

Her mener utvalgets flertall at det ikke er noen tvil om at det må kreves forhåndssamtykke. De hevder også at utvalget mener institusjoner kan nekte fotografering og opptak hvis det går «litt» ut over forsvarlig drift, arbeidsmiljø, tjenestetilbudet eller personvern.

Vi vil påpeke at flertallet uttalte at terskelen skal være meget høy for å avvise mediene. Men hensynet til personvern og arbeidstakeres rettigheter må også være med på å påvirke hva som kan vurderes til å være akseptabelt. Dette må kunne anerkjennes uten at det betyr at ytringsfriheten er i fare.

Øystein Stokvold, utvalgsmedlem og avdelingsdirektør Bufetat, region øst og Andreas Pedersen Kikvik, utvalgsmedlem og rådgiver i Fellesorganisasjonen (FO).

La oss få gå trygt på fortauene våre!

Kravet vokser frem: Elsparkesyklene må bort fra fortauet. Vi har allerede nok erfaring med dem. De lager trøbbel både på veier, i gågater og ved uvettig parkering på kryss og tvers der folk skal gå eller sykle. Men verst er invasjonen av fredelige fortau. Fortau burde være for gående. Punktum.

Statssekretær Tommy Skjervold fra Frp sier til VG at vi allerede har nyttige regler på området. Forbud mot å «kjøre forbi fotgjengere på fortau i stor fart» og krav om å «passere med avstand og i rolig fart». Dette er jo ubrukelige anvisninger som umulig kan håndheves og som de fleste gir blaffen i. Hvor fort er «stor fart» og hvor lang er «avstand»?

Det som trengs er et absolutt krav som ingen kan tolke seg bort fra. Da er forbud mot elsparkesykkel på fortau og i gågater eneste løsning. For den saks skyld kunne sykling på fortau også vært forbudt. Jeg sykler daglig i Oslo og har aldri hatt behov for å sykle på fortauet. Myndighetene bruker masse tid og krefter på å tilrettelegge forholdene for biler og for sykler.

Hvem har omtanke for de gående? De utgjør jo flertallet. La oss få gå trygt på fortauene våre!

Sæmund Fiskvik, Oslo


Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Tvangsbehandling
  3. Sakprosa
  4. Alternativ behandling

Kort sagt

  1. DEBATT

    Kort sagt, søndag 27. september

  2. DEBATT

    Kort sagt, fredag 25. september

  3. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 24. september

  4. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 22. september

  5. DEBATT

    Kort sagt, mandag 21. september

  6. DEBATT

    Kort sagt, søndag 20. september