Kort sagt, onsdag 16. oktober
Legerollen i det inkluderende arbeidsliv. IS-mødre. Helsetelefonen. Pressestøtte og tidsskrifter. Helseutgifter. Dette er dagens kortinnlegg!
Legerollen i det inkluderende arbeidsliv
Aftenposten har nylig hatt flere kronikker om legerollen i det inkluderende arbeidsliv. Lege Liv Haugli fremholder 07. oktober at det er viktig at sykmelder setter seg inn i forholdene på arbeidsplassen som grunnlag for å foreslå tilrettelegging. Vi mener ansvaret for å kjenne forholdene og mulighetene for tilrettelegging på arbeidsplassen primært er arbeidsgivers.
Fastlegen er ekspert på pasientens sykdomsplager. Pasienten kjenner sine plager og hvordan de fungerer i møte med det vanlige arbeidet. Men det er arbeidsgiver som vet mest om arbeidsplassens muligheter for tilrettelegging.
Det er ikke rimelig å forvente at fastlegen kan sette seg inn i alle arbeidsplassers oppgaver og muligheter for tilrettelegging. Likevel kan legen gjøre sin del for å spille arbeidsgiver god i inkluderingsarbeidet. Sykmeldingsskjemaet gir mulighet for enkle innspill til arbeidsgiver om hvilke hensyn pasienten trenger for å kunne delta på arbeidsplassen. Med slike innspill fra legen står arbeidsgiver friere til å utforske mulighetene som kan ligge i alternativ arbeidstid, endret organisering eller annen oppgaveløsning.
Arbeidsgiver kan også melde (elektronisk) til legen om hvilke tilretteleggingsmuligheter som finnes, som premiss i legens videre oppfølging. Vi tror arbeidet for fastlegen på denne måten samlet sett blir mindre omfattende, da pasienten til neste konsultasjon kommer «ferdigsnakket» om mulighetene på arbeidsplassen. Men fremfor alt settes de ulike aktørene gjennom en slik enkel kommunikasjon i stand til å fylle sine roller best mulig og finne gode løsninger for arbeidstager og arbeidsgiver.
Ragnhild Jordet, rådgivende overlege i Nav Innlandet og spesialist i allmennmedisin, og Anja Søberg, leder for Nav Arbeidslivssenter Innlandet
IS-mødre = ledsagere for barn?
Du er kjent med begrepene ledsager og vedheng. Ville du brukt det om IS-mødrene?
Jonas Gahr Støre (Ap) kalte dem ledsagere for barn, den anerkjente terrorforskeren Thomas Hegghammer kalte dem for vedheng. Det er tilsløringsretorikk. IS-mødrene er terrorister. De dro fra Norge, brente vårt pass, hater Vesten, elsker kalifatet, tok kvinner som slaver, ga dem søppel å spise, bli voldtatt av sine menn, solgte dem som slaver for en penny. Som mobben i Paris den 25. januar 1793 da kong Ludvig 16 ble halshugget, hylte de av glede når IS kappet hoder i fleng.
De bruker morsstatus som utpressing og vil tilbake. Støttet av de samme politiske krefter som var medreisende for kommunistdiktaturene, nå er det for islam og islamister. Kollektivistisk innstilte, tungrøde eller mørkeblå, har alltid mislikt det vestlige demokrati hvor individet danner basis, gjør valg og tar ansvar. Hadde du og jeg mishandlet våre barn som IS- mødrene behandler sine, ville barna blitt tatt fra oss. Innlysende selvsagt.
IS- kvinnene har valgt. De hater oss. Ta barna hjem. La terrormødrene bli. Potensiell terrorimport er de brukne holdningers geværpolitikk.
Einar Kr. Steffenak, lektor og forfatter
Hvor er helsemyndighetene?
I et debattinnlegg 3. oktober spør jeg om det er OK å utstede sykmeldinger og reseptbelagte medisiner og henvisning til sykehus. Aftenposten/Schibsted har inngått avtale med Helsetelefonen. Tilbudet fra Helsetelefonen til A-kortbrukere inkluderte «sykmelding opp til syv dager», «resepter på medisin» og «henvisning til spesialist».
Leder av Helsetelefonen, Jan Einar Vaage, forsvarer både reseptforskrivningen av antibiotika og utstedelse av sykmelding. Han skriver at de er «svært restriktive med forskrivning av antibiotika, og gjør det bare i spesielle tilfeller, f.eks. ved klare urinveisinfeksjoner».
Men det finnes ingen «klar» urinveisinfeksjon. Vaages eksempel illustrerer utmerket risikoen for unødig og feil antibiotikabehandling, i en tid der antibiotikaresistens er et økende og verdensomspennende problem. Om sykmelding svarer Vaage at det som regel er «i sammenheng med forlengelse av egenmelding med et par dager». Vaage ignorer at det kan være ulovlig. Sykmeldinger uten personlig undersøkelse kan kun skrives ut i unntakstilfeller, for eksempel hvis pasienten er forhindret fra å møte.
Hvor mange resepter på antibiotika har Helsetelefonen skrevet ut de siste tre årene? Og hvor mange sykmeldinger? Annonsen for Helsetelefonens er nå endret. Sykmeldinger og resepter er utgått. Tilbys det ikke lenger? Bent Høie, hvor er helsemyndighetene?
Kari Lise Jacobsen Eidjar, Legevakt Vest AS
På tide å betale for seg?
Morgenbladet får dobbelt så mykje i pressestøtte, les eg på Journalisten.no. Kanskje er det på tide å betale for alle gratistekstane dei får frå norske tidsskrift?
25 norske tidsskrift har sidan 2015 hatt ein avtale med vekeavisa om deling av artiklar frå tidsskrifta på Morgenbladet si nettside Portalen. Avtalen gir tidsskrifta tilgang til ei større digital verd og til å gjere seg synleg for fleire nye potensielle lesarar.
I kontrakten mellom tidsskrifta og Morgenbladet finst derimot inga avtale om honorar, korkje til tidsskrifta eller skribentane. Morgenbladet si avtale med tidsskrifta er kulturlivets eigen husmannskontrakt.
Avtalen har lokka mange tidsskrift til å vere med. Å dele tekstar på nettsida til Morgenbladet gjev merksemd, får vi høyre, og kanskje nokre nye abonnentar? Sjølv trur eg satsinga har lite å seie for abonnementstalet i tidsskrifta. Dei som les tekstane på Portalen, bryr seg heller ikkje om kven som produserer tekstane – eit tidsskrift eller Morgenbladet sjølv.
Når alt dette er sagt, les eg at Morgenbladet får dobla pressestøtta si. Hyggeleg for Morgenbladet, men ikkje for dei som bidreg gratis inn i bladet si digitale satsing.
Dei største kaksane i Medie-Noreg sopar inn millionar i pressestøtte utan å dele med dei som faktisk gjer jobben. Det er ukollegialt og uprofesjonelt. Det kostar å produsere tekstar og idear. Nokon skal ha betalt for arbeidet. I dag er det tidsskrifta åleine som sit att med utgiftene. Er det rett?
Husmannsvesenet i landbruket vart avvikla på byrjinga av 1900-talet. På tide at kulturlivet gjer det same?
Knut Aastad Bråten, redaktør, Syn og Segn
Sterkere kommuner gir mer forutsigbarhet
Større og sterkere kommuner vil gjøre det lettere å håndtere store, uforutsette helseutgifter.
I Aftenposten 4. oktober peker førsteamanuensis Aksel Mjøs på en stor utfordring for norske kommuner: evnen til å håndtere store, uforutsette helseutgifter. Det er et grunnleggende prinsipp i velferdsstaten at de som trenger hjelp, skal få det. Enkelte innbyggere har så store helseutfordringer at de har behov for kvalifiserte hjelpere døgnet rundt. For mindre kommuner kan dette utgjøre store summer på relativt små budsjetter.
Mjøs peker på en mulig løsning: langsiktig forpliktende interkommunalt samarbeid om fordeling av kostnadene. Det er positivt med nye forslag for å legge til rette for gode tjenester til alle landets innbyggere. Interkommunalt samarbeid er vanlig i Kommune-Norge, særlig for å løse oppgaver som krever spesialkompetanse.
Men omfattende interkommunalt samarbeid har også en ulempe. Beslutninger flyttes vekk fra de folkevalgte og inn i nye selskaper. Det gir en mer kompleks forvaltning og gir mindre demokrati, gjennomsiktighet og kontroll. Mjøs foreslår at kommunene nå skal utvide interkommunalet samarbeid til å omfatte en langsiktig og forpliktende deling av slike helseutgifter.
Det kan kanskje være en løsning. Men vi mener en enda bedre løsning er å sørge for at kommunene har styrke til å løse flere oppgaver selv. Større og sterkere kommuner vil være bedre rustet til å håndtere uforutsette, store helseutgifter. Da vil også kontrollen bli hos de folkevalgte, i stedet for i interkommunale selskaper.
Kommunene bør derfor komme i gang igjen med nabopraten. Mange små kommuner er sårbare for tiden foran oss. Mange vil oppleve en kraftig økning i antall eldre i forhold til innbyggere i arbeidsfør alder. Større kommuner er bedre rustet til å gi gode tjenester, også til innbyggere med store behov for helsehjelp.
Det vil være en langsiktig løsning på utfordringene som Mjøs helt korrekt peker på.
Monica Mæland, kommunal- og moderniseringsminister (H)
