Debatt

Jeg befinner meg i tidsklemma. Jobb, seks barn — og nærmest daglig utestengelse fordi jeg er rom. | Sunita Fanny Lakatosova

  • Sunita Fanny Lakatosova
    Romano kher
Bildet er tatt på Holocaust-markeringen. Til høyre Carl Emil Vogt, rådgiver ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter.

La meg leve et vanlig liv!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg er en 36 år gammel svensk kvinne. Jeg befinner meg i tidsklemma: I tillegg jobb og seks barn, må jeg også forholde meg til nærmest daglig utestengelse —fordi jeg er rom.

Helten som ble takket med fengsel

27. januar holdt jeg tale på vegne av rom, under markeringen av Holocaustdagen i Oslo. Jeg fortalte om oldefaren min, som kjempet mot naziregimet i Slovakia under 2. verdenskrig. Han het Pali Palison. Pali og broren hans, Čurka, var hestehandlere i Bratislava, Slovakia.

Da krigen kom, ble brødrene sendt med en togtransport til Auschwitz. Men på en eller annen måte klarte Pali og Čurka å hoppe av toget i fart. De kom seg tilbake til Slovakia, hvor de gjemte seg i skogen sammen med andre romer.

Norske rom på den tysk-danske grensen i 1934.

Men blant dem var det en forræder. Hans navn var Bano. Bano fant ut hvor hans eget folk gjemte seg, tystet til nazistene og fikk sin «lønn» i penger og gull. Han måtte dø. Derfor lokket Pali og Čurka ham i en honningfelle. De overfalt ham, drepte ham og sydde liket inn i en død hest for å skjule drapet. Dessverre fant politiet ut av det hele og arresterte dem.

For meg er min oldefar Pali en stor helt. Han drepte vårt svar på Vidkun Quisling, men uten å få noen medalje for det. I stedet fikk han ti år i fengsel.

Les også

Rom - fortsatt et uønsket folk

Hvordan lever rom i dag?

Den gangen ble vi romer forfulgt og drept i Europa. Hvordan lever vi i dag? Jeg, Palis oldebarn, bor i Norge. Jeg jobber i Romano kher/Romsk kultur- og ressurssenter, i Oslo. Huset er en del av oppreisningen fra den norske stat i 2015, for tidligere tiders forfølgelse og utestengelse. Jeg håper at det bare er begynnelsen på en lang forsoningsprosess, for det skjer veldig mye bra for oss romer i dag.

Barna mine går på Sinsen skole, de spiller fotball i Skeid og bader i Tøyenbadet. De danser og leker og har norske venner. De er glade barn i et fredelig land. De må ikke flykte fra politiet eller sy forrædere inn i hester. Jeg er takknemlig for det.

Men det er skjær i sjøen: Etter talen på Holocaust-dagen gikk familien min ut for å spise. Da ble vi, ironisk nok, nektet servering på restauranten. Begrunnelsen? «Det er ikke dere, det er folkeslaget deres.»

Les også

Kvinne: Jeg fikk ikke jobb som taxisjåfør fordi jeg er tater

Vernet virker ikke i praksis

Dessverre var det ikke første gang vi opplevde slikt: I 2016 skulle jeg leie en leilighet på Brynseng. Kontrakt var underskrevet og alt var i orden. Men styret i borettslaget hadde sendt en tekstmelding til utleieren, hvor de gjorde det klart at de ikke aksepterte at man leide ut til «sigøynere». Jeg klaget til rette instans, som er Likestillings- og diskrimineringsombudet. Jeg fikk medhold der, og styret i borettslaget klaget på avgjørelsen. Jeg vant igjen. Men hva hjalp det?

Det eneste jeg fikk var et brev hvor det sto at jeg hadde blitt diskriminert. Det visste jeg jo allerede, og jeg sto fortsatt uten bolig. Likestillings- og diskrimineringsombudet har hverken mandat til å straffe lovbrytere eller gi ofrene erstatning. Likestillings- og diskrimineringsombudet kan heller ikke pålegge lovbrytere å slutte å diskriminere. Diskrimineringsvernet virker ikke i praksis.

Les også

Universitetet i Oslo får knusende rasismekritikk fra likestillingsombudet

Diskriminering er en del av hverdagen

Er rom fortsatt et uønsket folk, spurte Holocaustsenterets Carl Emil Vogt i en kronikk i Aftenposten i november 2017. Tja, sier jeg.

Selv om vi er på bedringens vei, er diskriminering fortsatt en del av hverdagen. Å klage er nytteløst, for hverken politi, domstoler eller Likestillings- og diskrimineringsombudet straffer dem som bryter diskrimineringsloven.

Jeg har ikke tid til å kjempe mot diskriminering. Jeg har jobb og seks barn å tenke på. Nå må de som har ansvar også ta det: Beskytt oss mot diskriminering! Jeg vil bare leve livet mitt, som god småbarnsmor og samfunnsborger!

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Rasisme
  2. Likestillings- og diskrimineringsombudet
  3. Romfolket