Debatt

Fri Moxnes!

  • Mímir Kristjánsson
    Mímir Kristjánsson
Onsdag stemte hovedstadens folkevalgte over om de skulle anmelde Rødt-leder Bjørnar Moxnes (bildet) for brudd på taushetsplikten, skriver Mímir Kristjánsson.

En bystyrerepresentant har mange forpliktelser. Men meldeplikten overfor velgerne er viktigere enn taushetsplikten overfor egne kolleger.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Noe rart er i gjære i Oslo bystyre. Onsdag stemte hovedstadens folkevalgte over om de skulle anmelde Rødt-leder Bjørnar Moxnes for brudd på taushetsplikten.

La meg gjenta: Onsdag stemte den folkevalgte forsamlingen i vår hovedstad om de skulle politianmelde en representant for opposisjonen.

Moxnes, som selv er medlem av bystyret, fikk ikke være til stede i debatten. Han fikk holde et kort innlegg før saken ble behandlet, så ble han kjent inhabil av sine egne kolleger.

Resten av bystyret følte seg imidlertid habile nok til å anmelde en politisk motstander. Bare SV og Rødt stemte mot anmeldelsen. Den systemlojale anarkisten Harald Nissen fra Miljøpartiet De Grønne er en av dem som nå vil gå rettens vei for å straffe Moxnes.

Dekker over sine egne feil

Saken er denne: Bjørnar Moxnes og Rødt har offentliggjort deler av en rapport om Oslo kommunes håndtering av overgrepsanklager på Lindeberg Omsorgssenter. Hjelpepleier Stig Berntsen har i flere år kjempet en kamp for å få beholde jobben i møte med grove voldtektsanklager. Anklagene mot Berntsen var grunnløse, og i en rapport fra Kommunerevisjonen får sykehjemsetaten hard medfart for sin behandling av Berntsen, og sin elendige ivaretakelse av sykehjemspasienter ved påstander om seksuelle overgrep.

Det er denne rapporten Moxnes har offentliggjort deler av. Når bystyreflertallet velger å anmelde ham, dekker de i realiteten over sine egne feil.

De hindrer også innsyn i hvordan Oslo kommune ivaretar sykehjemspasienter og –ansatte ved påstander om seksuelle overgrep.

Regelbrudd

I saken mot Berntsen har det ene lov— og regelbruddet avløst det andre. Sykehjemsetaten gjorde Berntsens identitet kjent gjennom offentlig postjournal. Det fikk ingen konsekvenser. Byrådslederen og eldrebyråden anmeldte en avdelingssykepleier med mistanke om drap på en pasient. Via pressemelding. Ingen av disse lov- eller regelbruddene har Rødt forsøkt å anmelde. I stedet anmelder politikerne som er ansvarlige for disse feilene, nå Bjørnar Moxnes.

Leder Arne Jensen i Norsk Redaktørforening er en av dem som spør hvorfor offentligheten ikke skal ha innsyn i Kommunerevisjonens kritikk av byens rådende myndigheter. Fylkesmannen har gjentatte ganger gitt klagere medhold i at Oslo bystyre hemmeligholder mer enn nødvendig.

Bjørnar Moxnes har selvfølgelig en taushetsplikt overfor sine kolleger i bystyret. Men han har også en meldeplikt overfor innbyggerne han er valgt for å representere. I denne saken har han valgt å lytte til samvittigheten, ikke reglene. Om noe, trenger Norge flere politikere som gjør akkurat det.

Rådhussalen er ikke en rettsal

Bystyret i Oslo har ingen anmeldelsesplikt. Kommuneadvokaten anbefalte ingen anmeldelse i saken. Likevel velger altså Moxnes politiske motstandere å anmelde ham. Det bør gi en vond smak i munnen på alle som er opptatt av maktfordeling. I land vi ikke liker å sammenligne oss med ville vi ansett denne framgangsmåten som høyst irregulær.

En folkevalgt forsamling har mange roller. Men rådhussalen er ikke en rettsal.

Carl I. Hagen sa på bystyrets talerstol i går at han føler seg sveket av Moxnes. Det tror jeg Rødt-lederen lever veldig godt med. De han derimot ikke kunne svike, var hjelpepleieren Berntsen og de velgerne som har stemt ham inn i bystyret. Det er overfor byens befolkning Moxnes har sine sterkeste forpliktelser, ikke overfor kollegaene på Rådhuset.

Artikkelforfatteren kjenner Bjørnar Moxnes svært godt.

Les mer om

  1. Debatt