En trussel mot norsk kultur | Espen Ottosen

Som såkalt konservativ kristen lurer jeg iblant på om jeg er norsk nok.

Hver gang en eller annen politiker eller ekspert slår fast, med den største selvfølgelighet, at «likestilling» er et urokkelig norsk ideal, kjenner jeg på et visst ubehag. For jeg jobber i en kristen organisasjon som ikke praktiserer full norsk likestilling. Noen stillinger og posisjoner kan bare innehas av menn – ut fra en teologisk begrunnelse.
Er det slik at alle som har en slik kristen overbevisning, og vi er noen titusener hvis du tar med katolikker, ikke kan regne seg som fullverdige nordmenn?

Lett å latterliggjøre

Aftenposten forteller 27. februar at en tredjedel av alle nordmenn mener at innvandring truer norsk kultur. Er det et tegn på fremmedfrykt og rasisme? Eller er det fint å ville beskytte sin norske kultur?
Det er lett å problematisere – ja, også latterliggjøre – de som prøver å definere norsk kultur. Må du like brunost? Ha dype biologiske røtter i Norge? Gråte når du synger «Ja, vi elsker»? Med letthet ta referanser til Thorbjørn Egner og Anne Kath. Vestly? Være kristen – eller i det minste kulturkristen?
Noen forsøker å koble «norskhet» til et sett verdier. Det støtter jeg delvis. Samtidig vil verdier ofte henge sammen med politisk overbevisning og livssyn, og vi bør tenke at mennesker kan omfavne norsk kultur selv om de ikke er typiske, sekulære sosialdemokrater. I tillegg er såkalte norske verdier ikke spesifikt norske.

Europeere flest er opptatt av ytringsfrihet, menneskeverd, likestilling og solidaritet. Vi kan ikke definere norsk kultur ved bare å snakke om «dugnadsånd».

Taco eller fårikål

I tillegg er det naivt å forholde seg statisk til norsk kultur. I dag er nok taco mer vanlig på middagsbordet enn flesk og duppe, men det er ikke bare matkulturen som endres. Noe av det jeg selv står for i en del spørsmål – om det gjelder sex før ekteskapet eller synet på kvinnelige prester – var ganske «norsk» for femti år siden, men sees i dag som ganske eksotisk. I beste fall.

Stolte over det norske

Selv om det er noe vrient å beskrive «norsk kultur» entydig, fremstår det som en slags akademisk lek å oppløse begrepet som meningsfullt. Noe kan sies om hva som er typisk norsk – på godt og vondt. Og stort sett tror jeg det er bra at nordmenn er stolte over det norske (om vi så tenker på dugnadsånd, allemannsretten, Ibsen, likestilling, fårikål eller niste). Da blir det naturlig at vi vil ivareta slike eksempler på norsk kultur.

Noen mener det er tilstrekkelig å fastslå at den er norsk som er norsk statsborger. Jeg har sympati for intensjonen.

Problemet er at en slik innfallsvinkel ikke punkterer debatten om hva innvandring fører til, men ofte forsterker den.

For noen ganger er det åpenbart noe annet å være norsk i juridisk forstand og å være norsk i kulturell forstand:
La oss si at fire millioner kinesere slo seg ned i Norge i løpet av de neste fem årene (et eksempel som gjør at vi ikke trenger å diskutere islam). De kommer med sine verdier, sin kultur og sine tradisjoner – og får norsk statsborgerskap.

Gjør det noe med norsk kultur? Selvsagt. Er det negativt?

Der gis det nok ulike svar.
Uansett må det være greit å være opptatt av hva som er norsk kultur – og ønske å beskytte denne.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter