Debatt

Kjære Jan Egeland, hva er et måltid? | Anna Almqvist

  • Anna Almqvist, frivillig flyktninghjelper

I Souda-leiren på Chios i Hellas bor det mennesker fra Syria, Iran, Irak, Libanon, Marokko, Algerie, Nigeria, Afghanistan og enda noen land. Foto: Anna Almqvist

Jeg ønsker med dette å rette søkelyset mot noe som kunne ha vært en opptur for så mange flyktninger tre ganger om dagen.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I Souda-leiren på Chios i Hellas bor det mennesker fra Syria, Iran, Irak, Libanon, Marokko, Algerie, Nigeria, Afghanistan og enda noen land. Foto: Anna Almqvist

Anna Almqvist

Kjære Jan Egeland, generalsekretær for Flyktninghjelpen

Jeg skriver dette brevet på grunn av min bekymring og følelse av maktesløshet. Bekymring for alle de hundrevis av båtflyktninger på øya Chios i Hellas, et steinkast fra Tyrkia, som jeg har besøkt fire ganger siden desember 2016.

Disse flyktningene lever under vanskelige omstendigheter i enkle telt, under presenninger – noen i enkle containere. Souda Camp er fylt til randen.

Flyktningene i Souda Camp på Chios lever i enkle telt eller under presenninger – også i regn, kulde og sludd. Foto: Anna Almqvist

Flyktningene som ankom sist, lever på stranden. Med spedbarn. Med sykdom. Med frykt. Med traumer som vi ikke engang aner omfanget av. De er syke. Slitne. Sultne. Søker etter et liv som nå virker lenger og lenger unna etter at Europa sa stopp etter mars 2016.

Nå bor de her. Hjemmet deres og alt de eier får plass i et par vesker – og en koffert, for dem som var så heldige å få med seg en.

Den livsviktige maten

Livskvalitet, slik vi ser det, kan være så mangt. Det kan være en seng, et rent håndkle, et par sko som passer, som er hele, en flaske sjampo, et glass melk, 3G på en telefon eller internett. Det kan være en pakke med bleier, en barberhøvel, et plaster på et sår eller kanskje til og med en velmenende tannlege som tar seg tid til å trekke en betent tann hos et lite barn.

Tre ganger om dagen står kvinner og menn i kø langs slitte metallgjerder for å få mat. Kan du tenke deg ... den samme prosedyren dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned. På kalde føtter, slitne bein, tung i hodet etter en dårlig natts søvn på grunn av bråk, branner og slagsmål i leiren.

Tynne vegger gjør at alle lyder trenger gjennom, rotter gnager seg gjennom gulv av isopor, regn gjør alt fuktig, vind pisker teltdukene. Nattlige besøk til dusjen fordi det aldri er mer varmt vann igjen etter klokken 7 om morgenen. Derfor dusjer mange midt på natten.

Barn har ikke lov til å stå i matkø. Det er forbudt på grunn av bestemmelser om barns rettigheter. Foto: Anna Almqvist

Barna

Etter en slik natt er det bare å komme seg opp og stille seg i kø. Jeg har sett så mange trette øyne. Så mange oppgitte ansikter. Så mange bekymrede foreldre stå i kø. Barn som henger på gjerdene. Henger i genseren til mor. Sultne. Lei seg, for barn har ikke lov til å stå i kø. Det er forbudt på grunn av bestemmelser om barns rettigheter.

Jeg har sett barn komme alene og hente frokost fordi mor og far er syke. Eller deprimerte. Orker ikke komme seg opp. Det er det vondeste av alt. Barna. Som skaper seg et eller mange bilder av sine nære og kjære som står i kø for å få mat. Ikke sitte rundt et dekket bord. Ikke velge selv hva de vil spise.

De strekker frem matkortet sitt. Samme prosedyre som i går. Og som dagen før det, og før det. Har du surret litt med kortet ditt og ikke fått et nytt, må du vente til slutt. Kanskje i halvannen time. Kanskje to.

Den som har surret litt med det viktige matkortet og ikke fått et nytt, må vente til matkøen er slutt. Kanskje i halvannen time. Kanskje to. Foto: Anna Almqvist

Opptur midt i livskrisen

I desember var det iskaldt på Chios. Rundt null grader, sterk vind, regn og sludd.

Vi serverte frokosten så verdig vi kunne. Et egg, et kaldt pølsebrød, næringsfattig semulegrøt, en steinhard appelsin og et glass melk mellom toppen av en tommel- og pekefinger. Skulle du hente frokost til en familie på syv personer, kan du jo tenke deg hvordan det gikk. Mange sto over.

Lunsjen i desember var god, næringsrik og variert. Den ble laget i et kjøkken med frivillige baskere. Det var mat laget med kjærlighet, matglede og stor omsorg for flyktningene.

Middagen ble laget hos People’s Street Kitchen. Vegansk mat av ypperlig kvalitet laget av frivillige fra Kina og Australia samt flyktninger fra leiren. Dette var meningsfull, nyttig og verdifull sysselsetting, og vi serverte maten med en god følelse av å være med på å gi flyktningene et godt måltid mat midt i all elendigheten de ellers opplever i denne vanskelige livssituasjonen.

Vegan-gjengen i People’s Street Kitchen, pluss artikkelforfatteren og hennes to barn (nederst til venstre).

Mistet kontrakten

I januar 2017 bestemte Flyktninghjelpen lokalt seg for å inngå avtale med cateringbedrifter fra stedet, som leverer mat den dag i dag. People’s Street Kitchen og Basque Kitchen mistet kontraktene, og tilbake sto Flyktninghjelpen med to kommersielle leverandører som jeg med egne øyne dessverre har fått erfare er svært svake på kvalitetsmat.

For hva er et måltid?

Hva ønsker vi at denne lille oppturen midt i disse menneskenes livskrise skal kunne bidra med i form av varm eller kald føde?

I januar i år bestemte Flyktninghjelpen lokalt seg for å inngå avtale med cateringbedrifter fra stedet. Internasjonale aktører som laget mat ved hjelp av flyktningene selv og frivillige mistet kontraktene. Foto: Anna Almqvist

Jeg vet at det finnes ansatte som vil jobbe for kvalitet. For oppturen. For næringen, og kanskje til og med den gode smaken. I Souda Camp bor det mennesker fra Syria, Iran, Irak, Libanon, Marokko, Algerie, Nigeria, Afghanistan og enda noen land.

Akkurat som deg og meg har de ønsker og favorittmat. Noen spiser kjøtt. Noen gjør det ikke. Noen liker sterk mat, andre kokt. Det er umulig å ivareta alt dette. Jeg vil bare se på deres situasjon med samme perspektiv som vår.

Matforgiftninger

17. mai i år, den dagen vi er så privilegerte og feirer fra før solen står opp til lenge etter den går ned, måtte førti flyktninger fra Souda Camp på legevakten på Chios sykehus. Alle var matforgiftet. Dette er ikke første gang de må ta turen dit på grunn av elendig mat.

Nedfallsfrukten er slått i stykker og full av hull. Foto: Anna Almqvist

Jeg har selv stått og delt ut mat og gjemt bort råtne epler nederst i kassen fordi det er så fortvilende å skulle vedkjenne seg en så dårlig kvalitet på det som skal være disse menneskenes gode start på dagen.
Jeg har sett mennesker kaste opp langs veggen etter å ha tatt et av to dårlige valg:

Jeg spiser dette og blir syk.

Jeg lar være å spise det og går sulten.

Det synes. Det lukter. Det kan du se på datomerkingen. Det kan du se på nedfallsfrukten som er slått i stykker og full av hull.
Og det kan du tolke ut fra alle de halvspiste, lunkne matrestene som ligger strødd i matutdelingsområdet etter at de har gått tilbake til teltene. For å gå enda en usikker, urolig og håpløs natt i møte. Kanskje på tom mage. Kanskje med en mage som må tømmes i løpet av noen få timer. På grunn av en kvalitetskontrollør som ikke gjør den jobben vedkommende er ansatt for å gjøre. Eller på grunn av en matvareleverandør som tar den korteste og billigste veien til målet.

Å tjene penger på flyktninger, som de resten av døgnet bruker all sin energi på å få fortest mulig bort fra øya Chios.

Jeg ønsker med dette brevet å rette søkelyset mot noe som kunne ha vært en opptur for så mange mennesker tre ganger om dagen. Et måltid mat. Som smaker. Som tilfører næring. Og som kan lette og løfte i en endeløs venting på et bedre liv enn det livet de forlot da de la ut på flukt.

Med vennlig hilsen
Anna Almqvist

Oversatt fra svensk av Inger Sverreson Holmes

Forfatteren bor på Kolbotn, er frilans musiker og pedagog og tidligere ansatt i Røde Kors, har vært på Chios i Hellas fire ganger siden jul 2016 hvor hun har arbeidet frivillig med flyktninger, den ene av gangene sammen med sine to barn.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Jan Egeland
  2. Flyktninger
  3. Flyktningpolitikk
  4. Migrantkrisen i Europa
  5. Hjelpeorganisasjoner