Kort sagt, fredag 9. juli
Straff av barn, Fjordbyen og barnevern. Dette er dagens kortinnlegg!
Advokatene motsier seg selv
Forsvarerne i saken der en 15 år gammel jente ble mishandlet og voldtatt av seks unge menn på Oslos østkant, hevder vi «devaluerer en samfunnsviktig rolle». Det fordi vi setter et kritisk søkelys mot deres argumentasjon og metoder. De drar altså ikke bare offerkortet for de overgrepsdømte, men også for seg selv.
Debatten startet med spørsmålet om, og i hvilken grad, barn skal straffes og fengsles. Ut fra advokatenes første innlegg kunne vi lese at barn ikke skulle fengsles med begrunnelse i barnekonvensjonen.
Det er imidlertid tilfredsstillende å se at advokatene har justert seg, og de innrømmer nå at: «Ja, unntaksvis må juridiske barn fengsles.» Dessverre virker de rimelig forvirret rundt straffens effekt og nytte.
Fremskrittspartiet mener at respekt for offer, allmennpreventive hensyn og samfunnsvern fordrer at streng fengselsstraff kan benyttes i de mest alvorlige sakene hvor gjerningspersonen er under 18 år.
Dette handler ikke om «hevn og gjengjeldelse», som forsvarsadvokatene forsøker å tillegge oss som umoralsk motiv. Det handler om å avskrekke, forebygge og opprettholde respekt for loven. Ikke minst handler det om å forsøke å opprette en slags rettferdighet for offeret.
Advokatene sier at vårt argument om å forebygge kriminalitet er dårlig siden «mindreårige reflekterer ikke og handler etter risiko for straff». Men i neste avsnitt sier de «trusselen om fengsel er sterkt incitament til adferdsendring».
Det er imponerende hvordan det er mulig å motsi seg selv i ett og samme innlegg.
At jenta som er offeret i saken, knapt nevnes i en bisetning av forsvarsadvokatene, er symptomatisk for den sosionomiserte samfunnsdebatten.
For så lenge de unge volds- og voldtektsmennene beskyttes og får sine rettssikkerhetsgarantier ivaretatt, så får det være så som så med offerets krav på rettferd, skal vi tro advokatene.
Sylvi Listhaug, partileder i Frp, og Per-Willy Amundsen, justispolitisk talsmann i Frp
Ingen fjordby uten opera og tunnel
I likhet med Aftenpostens kommentator Nazneen Khan-Østrem gleder jeg meg stort over at Oslos befolkning har fått en ny strand å bruke. Været har heldigvis ført til at Operastranda er en suksess fra dag én.
Khan-Østrem beskriver utviklingen av Oslos sjøfront som «en demokratisk våt drøm». Det er en god beskrivelse av det faktum at Oslos befolkning har tilgang til sjøkanten året rundt fra Sørenga til Tjuvholmen.
Det er mange partier som skal ha sin del av æren for utviklingen av Oslo som en fjordby. Men når Khan-Østrem i sin kommentar ser helt bort fra den enorme betydningen som lokaliseringen av operaen i Bjørvika har hatt, finner jeg det underlig. Det blir et hull i en viktig historiefortelling.
Etter mange års diskusjon bestemte Stortinget i 1999 at den nye operaen skulle bygges i Bjørvika. Det var en stor seier for Oslo Arbeiderparti, som hadde jobbet for dette i mange år.
Det var en etablert sannhet at det bare var Vestbanen som kunne brukes til det nye operabygget. Men Oslo Arbeiderparti kjempet og fikk gjennomslag til manges frustrasjon. I 2008 sto det nye operabygget på plass.
Som en konsekvens av vedtaket om å bygge ny opera ble det også vedtatt å bygge ny veitunnel under Bjørvika. Og to år etter at operaen åpnet, sto den nye Operatunnelen ferdig. Bispelokket var historie.
Byggingen av ny opera og ny motorveitunnel som fjernet det meste av trafikken fra Bjørvika, har vært helt avgjørende for den utviklingen vi nå ser langs Oslos sjøfront. Det håper jeg Aftenpostens kommentator også er enig i.
Frode Jacobsen, leder i Oslo Arbeiderparti
Underlig bekymring om barnevern
Professor Elisabeth Gording Stang bekymrer seg for at flere barn, under barnevernets omsorg, kan bli tilbakeført til sine foreldre på usikkert grunnlag. Det er en underlig bekymring.
Norge er på få år blitt dømt for krenkelser av familielivet i en rekke barnevernssaker i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). En sentral begrunnelse er at norske myndigheter, i vedtak om omsorgsovertagelser, for raskt mener at barnet ikke skal gjenforenes med sitt biologiske opphav.
En annen viktig begrunnelse er at det fastsettes for lite samvær. Det gjøres for lite for å opprettholde best mulig kontakt mellom barnet i fosterhjem og de biologiske foreldre.
Dommene i EMD er fulgt opp i flere dommer i Høyesterett. Det blir nå fastsatt mer samvær ved vedtak om omsorgsovertagelse. Dette er en positiv, ikke bekymringsfull, utvikling, om vi da mener at vedtak om omsorgsovertagelse som hovedregel skal være midlertidig.
Men terskelen for å vinne frem med et krav om tilbakeføring er like høy som før EMD-dommene kom. Foreldre må godtgjøre at det er «overveiende sannsynlig» at de kan gi sitt barn forsvarlig omsorg.
De kan miste omsorgen for sitt barn om det er alminnelig sannsynliggjort at barn lider under alvorlig omsorgssvikt i hjemmet. Men om de vil ha barnet tilbake, møter de et skjerpet krav til sin omsorgsevne. Advokatforeningen har uttalt at en høyere terskel for gjenforening er i strid med retten til familieliv, uten å ha fått gjennomslag for det.
Et økt samvær mellom fosterbarn og deres biologiske foreldre kan bidra til at krav om tilbakeføring får mer reelle sjanser til å vinne frem. Men foreldrene slipper ikke unna det skjerpede beviskravet.
Gording Stang burde være mer bekymret for alle de fosterhjem som sprekker. Dette er hovedgrunnen til at barn i barnevernets omsorg blir utsatt for hyppige flyttinger, og er langt mer vanlig enn at barn blir tilbakeført på «usikkert grunnlag».
Det er ellers et tankekors at barnevernet stadig kan finne nye fosterhjem uten at det da blir stilt skjerpede krav til å godtgjøre forsvarlig omsorgsevne.
Geir Kjell Andersland, advokat og medlem av Advokatforeningens lovutvalg for barnevern
Vil «sykdom», «svekkelse» og «lidelse» hjelpe?
I Aftenposten 25. mai skriver fire forskere om hvordan vi bør snakke om det å bli bra etter helseplager. De foreslår at ordene «sykdom», «lidelse» og «svekkelse» er hensiktsmessige å bruke om bedringsprosessen.
Sett fra brukere og helsepersonell sitt ståsted, vil negativt ladede begreper som lidelse og svekkelse forhindre bedring, mestring og kommunikasjon. Vi må skape et samfunn der vi erkjenner at helseutfordringer er en del av livet.
Vi må gi hver enkelt innsikt, øke helsekompetansen og endre holdninger i samfunnet til langvarig sykdom. Det vil bidra til å involvere pasienten og å kunne ta mer ansvar for egen helse.
Muskelskjelett-helse og psykisk helse er de to største og samfunnsøkonomisk mest kostbare helseutfordringene i dag. Det finnes over 300.000 med artrose i Norge. Mange har fått beskjed (fra helsevesenet) om at det «bare» er slitasjegikt og ikke noe å gjøre noe med.
Det finnes mange myter. Valg av ord vi bruker for å kommunisere, er helt sentralt for å øke helsekompetansen i befolkningen og for å endre holdninger og myter. Vi bryr oss om læring og mestring, det å se ressurser i den enkelte. Vi er ikke nødvendigvis lidende og svekket. I en slik prosess er valg av ord viktig.
May Arna Risberg, professor og fysioterapeut, medlem Fagrådet Muskelskjelettsatsningen
Anna Fryxelius, fagsjef i Norsk Revmatikerforbund og forfatter av boken «Kronisk»
Astrid Torgersen Lunestad, medlem Fagrådet Muskelskjelettsatsningen
Ida Svege, medlem Fagrådet Muskelskjelettsatsningen
