Debatt

Tid for bråk

  • Rådet For Psykisk Helse
  • Forf>generalsekretær
  • <forf>sunniva Ørstavik<

KAMPDAG. For åtte år siden skrev jeg på Verdensdagen for psykisk helse at det var tid for åpenhet. Nå er det først og fremst tid for bråk.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Verdensdagen for psykisk helse. Vi må ta opp kampen mot krenkelser, tvang og unødvendig medisinering. Vi må slåss mot gamle maktstrukturer, vedtatte sannheter og systematisk forskjellsbehandling. Vi må gjenerobre Verdensdagen for psykisk helse som en kampdag.Verdensdagen for psykisk helse markeres over hele verden. Mange steder er det protesttog, debatter og harde kamper for rettigheter, mot tvang og for synliggjøring av en av verdens største helseutfordringerI Norge er Verdensdagen for psykisk helse blitt en skrytedag, der helsemyndigheter og politikere reklamerer for alt det gode de har gjort. De holder i tøylene for hvilket fokus vi skal ha. Resultatet er en "se så flinke vi er"-dag.

Fortsatt "brist i alle ledd".

Det er all grunn til å stoppe opp og spørre hva vi holder på med. Neste års statsbudsjett viser at vi i løpet av ti års opptrapping av tilbudet til mennesker med psykiske lidelser, har bevilget de 24 milliardene som ble lovet høsten 1997. Pengene skulle bøte på det systemet daværende helseminister Gudmund Hernes karakteriserte med "brist i alle ledd".Diagnosen av feltet den gang lød: sliter du psykisk, får du ikke hjelp tidsnok, den hjelpen du får er usammenhengende og ikke god nok, systemet virker krenkende, tvangsbruken er skyhøy, medvirkningen for pasienter og pårørende minimal og oppfølgingen etter en sykehusinnleggelse nærmest fraværende.

Mer, men ikke bedre.

Rådet for psykisk helse mener diagnosen fortsatt ofte gjelder. Dette blir bekreftet av Helsetilsynets rapport om tilstanden på feltet. Vi vil karakterisere situasjonen i dag som "mer, men ikke bedre". Noen eksempler: Fortsatt hentes mennesker i psykisk nød ofte av politiet ved innleggelser, til tross for massiv dokumentasjon om hvordan dette virker på enkeltmenneske og hvordan opplevelsen av krenkelse hindrer tillit til hjelpeapparat. Fortsatt er Norge blant landene med høyest bruk av tvang, og omfanget øker. Dette til tross for at det er bred enighet om at nødvendigheten av tvang er minimal og at det først og fremst handler om mangel på evne og vilje til å ta i bruk andre måter å hjelpe folk på. Fortsatt opplever brukere og pårørende at hjelpen de får er usammenhengende, lite tilgjengelig og at de ikke får hjelp når de trenger det.

Etter idrettsskade.

Det er fortsatt milevis forskjell på måten man blir fulgt opp, møtt, behandlet og tatt på alvor ved en idrettsskade enn når man kommer med kvelende angst eller vonde sår på sjelen.Fortsatt handler hjelp til mennesker som sliter psykisk mest om å dempe symptomene, selv om vi vet gjennom utallige undersøkelser at hjelp til livet som skal leves — jobb, økonomi, relasjoner, et sted å bo - ofte er vel så viktig. Fortsatt bruker vi den største andelen av helsekronene til psykisk helse i spesialisthelsetjenesten, mens det er i kommunene folk skal leve med hele sin psykiske helse.Fortsatt lar vi noen yrkesgrupper - og kanskje i særdeleshet psykiatere og psykologer - få definere hva som er sannheten om god hjelp, mens alt tyder på at når brukere selv setter definisjonen, vil hjelpen hjelpe. Fortsatt tør få utfordre småkonger i Helse-Norge som får lov til å holde på som de alltid har gjort. Fortsatt lever mennesker med psykiske lidelser altfor mange steder under uverdige forhold, fordi mange kommuner ikke har tatt det ansvaret de er pålagt å ha for alle sine innbyggere.

Riktig og god hjelp.

Det er tid for bråk. Det er tid for å få slutt på at psykisk helsefeltet bare går videre i samme retning, med mer penger i sekken. Vi må ha en debatt om hvem som skal bestemme, om makt og tvang, om menneskerettigheter og verdighet.Vi må stå opp og kreve god hjelp, riktig hjelp, hjelp med é´n gang, på brukernes egne premisser. Vi må nekte å godta den høye tvangsbruken, henting med håndjern og politi, ventetider på opptil ett år og liten eller ingen satsing på forebygging og hjelp tidlig.Vi må lage bråk for å bli hørt og for å få til den nødvendige snuoperasjonen psykisk helse-feltet har ventet på i altfor lang tid.

Les også

    Les mer om

    1. Debatt