Debatt

Langlesing: Hvordan skiller man mellom islamkritikk og konspiratorisk muslimhat? | Mohamed Abdi

  • Mohamed Abdi
117719242_doc6nviegzp6ntiunkpkds-nSUJbl_tBU.jpg

I stedet for å kritisere venstresiden for å ha gått fra en eller annen religionskritisk tradisjon, bør man heller oppmuntre - ikke bare venstresiden, men alle moderate religionskritikere til å skape en ny kritisk tradisjon, skriver artikkelforfatteren.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Dette er saken: Hvor ble det av venstresidens sterke religionskritiske tradisjon, spurte historiker Bård Larseni den liberale tankesmien Civita forleden. Hans omfattende drøfting av spørsmålet har avfødt følgende tanker fra Mohamed Abdi, skribent, spaltist og masterstudent.


Civita-historikeren Bård Larsen har skrevet en interessant og lang artikkel om venstresiden og dets religionskritiske tradisjon. Dette kan være en konstruktiv start på årets islam-debatt.

Mohamed Abdi

Det vil si hvis nivået fortsetter å være på Larsens nivå.Når dette er sagt, har jeg noen få bemerkninger til Larsens innlegg — noen supplerende, noen til forhold han ikke berørte:

Hva er problematisk og uproblematisk religionskritikk?

Bård Larsen begynner med å påpeke det som bør vær innlysende for alle aktører som deltar i debatten: Islamkritikere er en heterogen gruppe og er langt ifra hevet over kritikk. Du finner dem over hele det politiske spektret. Så langt er jeg enig med ham.

Det jeg savner, er at Larsen konkretiserer hva som er problematisk, altså kritikkverdig islamkritikk og hva som er uproblematisk islamkritikk?

Hva er forskjellen?

Hvor går grensen? Hvis det er en grense i det hele tatt?

Hvordan skiller man mellom islamkritikk og konspiratorisk muslimhat?

Larsen har tidligere brukt Peder Jensen (Fjordman)som et eksempel på sterkt problematisk islamkritikk - hvis man i det hele tatt kan kalle det han driver på med for islamkritikk - og sagt at Jensen har fascistiske tendenser. Det vil si siden Jensen i sine skriverier foreslår fysisk fjerning av alle muslimer i Europa. Det man kan kalle for etnisk rensing av titalls millioner av mennesker. Ene og alene på grunn av deres livssyn.

Jensen og hans likesinnede vil på sin side hevde at det Jensen driver på med er berettiget og fornuftig islamkritikk. Hvem har definisjonsmakten, Larsen?

Jeg er enig i at troende ikke kan ha definisjonsmakten, men de kan gjerne stille premisser. Du vil for eksempel møte på troende som mener at hvert eneste kritiske utsagn om deres religion eller livssyn er hatefullt og krenkende. Men skal ikke-troende ha definisjonsmakten på hva religionskritikk er? Eventuelt, hvilke premisser bør man enes om?

Det noen vil kalle islamkritikk i vår tid er i mange tilfeller forbundet med hårreisende politiske forslag

Hvorfor nevner jeg dette her?

Jo, fordi før vi går videre er det viktig å få med seg følgende:, illiberale og noe de fleste anstendige mennesker vil se på som tilbakelagte kapitler i menneskehetens historie.

Da er det ikke bare snakk om ekstreme forslag, som Jensens, men også forslag som kan begrense religionsfriheten til den enkelte troende. Et eksempel på sistnevnte er forfatter Hege Storhaug som i fjor skrev at norske myndigheter aldri skulle tillatt byggingen av moskeer.

Men igjen er det viktig å huske på følgende: Storhaug og hennes likesinnede vil mene at dette er fornuftig og berettiget islamkritikk. Én sak er å kritisere mørkemenn, inkludert muslimske mørkemenn. Men konsekvent å forby byggingen og etableringen av en bestemt type bedehus er vel illiberalt og i strid med religionsfriheten?

Disse forslagene fremmes i en diskurs hvor det er veldig mye trykk på den muslimske minoriteten i vestlige samfunn. Både uberettiget og berettiget trykk. Dette trykket har vedvart i forskjellige grader og intensitet siden 2001 (9/11), og begynnelsen av den moderne krigen mot terror.

Det er også interessant at Bård Larsen nevner kulturalismen. Min erfaring er at kulturalisme er noe man finner hos en rekke høyrevridde islamkritikere også. Eller de som tolker enhver negativ handling en muslim står bak, som noe som har med hans eller hennes livssyn og kultur å gjøre. Denne overdrevne kulturaliseringen og «islamiseringen» av muslimsk atferd er særlig synlig i debatter om terrorisme og voldelig ekstremisme.

Kritikken fremmes innenfor rammene av dagens hendelser

Kort sagt: islamkritikken skjer i en sosial og politisk virkelighet. Altså ikke i et vakuum slik en del ønsker å fremstille det. Denne virkeligheten kan sammenlignes med f.eks.anti-katolske holdninger og kritikk av katolisismensom var vanlig i en rekke vestlige samfunn før - inkludert det norske: jesuitter og jøder nektes adgang til riket

Et nylig og relevant eksempel er USA hvor en rekke presidentkandidater har de siste månedene kommet med ekstreme og drøye uttalelser om en minoritet som utgjør bare 1 % av den amerikanske befolkningen. Uttalelser som at:

  • muslimer må nektes adgang til landet,
  • at man må lage et register over alle muslimer i landet,
  • at muslimer må bære en spesifikk ID-brikke,
  • at USA bare må ta imot ikke-muslimske krigsflyktninger,
  • at religionsfriheten til amerikanske muslimer må begrenses osv.
    Det er for enkelt å avfeie disse presidentkandidatene med å si «men du må da skjønne at Donald Trump, Ben Carson og de folkene aldri kommer til å få makta!». På samme måte blir det også for enkelt å avfeie veksten av Nasjonal Front eller andre høyreradikale partier i Vest-Europa. Igjen ikke i et vakuum.

Det er noe merkelig med dette stadige kravet om at islam og muslimer skal kritiseres i en kontekst hvor vi strukturelt sett står oppe i en situasjon hvor den ytre høyresiden er sterkere enn på lenge i Vesten. Hvor det knapt går en dag uten nye runder med mer eller mindre saklig islamkritikk.

Problemet er ikke for lite saklig kritikk

Det blir også for enkelt og litt naivt å argumentere med at dette er hvorfor venstresiden også bør være mer på banen: «Ytre høyre må ikke få monopol på islamkritikk!». All den tid problemet ikke først og fremst er for lite saklig islamkritikk, men for mye av fremmedfiendtlige, populistiske og etno-nasjonalistiske strømninger, holdninger og retorikk.

Deler av den såkalte islamkritikken og muslimskepsisen - i en del tilfeller muslimhat - er i høyeste grad en politisk maktfaktor i mange vestlige samfunn. Det vil si anno 2016.

Det er blitt stuerent til og med i visse maktkorridorer (Frp). Først og fremst representert av den ytre høyresiden, men man finner det til tider også hos mainstream høyre f.eks. hos the Tories i Storbritannia (statsråden Theresa May). Men også hos den politiske venstresiden f.eks. danske sosialdemokratene og de franske sosialistene PS - både i den politiske diskursen,men også i form av lovforslag rettet mot en spesifikk minoritet.

Man må også se på det en del vil kalle for «mainstream høyrevridd» islamkritikk og hvordan den kritikken sammen med en rekke illiberale politiske forslag ikke bare er tvilsomme, men også med på å begrense rettighetene og den reelle friheten til en minoritet.

Forbudspolitikk er ikke nødvendigvis religionskritikk

Kulturrelativisme?

Larsen skriver at det finnes innslag av kulturrelativisme i den norske offentligheten. Men han kommer ikke med et eneste tydelig eksempel på dette innslaget av kulturrelativisme i den norske offentligheten. Det nærmeste er en intern debatt innad i SV hvor en politiker kaller forbudspolitikk for «islamofobt» og «islamkritisk».

Larsen må titte over Svenskegrensen for å finne et eksempel, og til og med da er det diskutabelt hvorvidt det er et godt nok eksempel.

For det første:

Hvor ble det av venstresidens religionskritiske tradisjon?

Det første man må se på, er om det i hele tatt har vært en religionskritisk tradisjon på venstresiden - og i så fall hva gikk den ut på og hva som var dens mål?

Venstresidens religionskritiske tradisjon - vi kan gå helt tilbake til opplysningstiden - handler først og fremst om maktkritikk. Først og fremst kritikk av tre institusjoner: monarkiet, kirken/religionen/religiøse dogmer og aristokratiet.

Opplysningsfilosofer som Diderot og d'Alembert er eksempler på «venstreorienterte» religionskritikere. Den amerikanske opplysningsfilosofen Thomas Paineer et annet eksempel på den andre siden av Atlanteren.

Spol et halvt århundre frem til Karl Marx. Da vil man igjen se at det handler om maktkritikk. Det mest kjente (og tatt mest ut av kontekst) sitatet fra Marx er fra hans kritikk av Hegelsrettsfilosofi hvor han skriver at religion er opium for folket. Eller mer spesifikt: Religion er en maktfaktor basert på illusjon og mystisisme som vanskeliggjør realiseringen av det klasseløse samfunnet.

Religion er et (av mange) verktøy brukt av borgerskapet for å kue de andre klassene. Mange marxister og sosialister var opptatt av å kritisere og motarbeide det tette forholdet mellom borgerskapet og Kirken/religionen.

Er det et like tett forhold mellom muslimer og borgerskapet (eller «eliten») i dag? Det hender at noen av dem som vil svare ja tyr til konspiratoriske greier à la «eliten har ført det norske folket bak lyset» og Ap-hatet man finner i drøssevis av kommentarfelt. Men dette tviler jeg sterkt på at Larsen og andre anstendige høyrefolk har sans for.

Spørsmålet man bør stille er ikke hvorvidt islam er en maktfaktor ifølge venstresiden eller ikke. Men hvorvidt muslimer som en gruppe utgjør en maktfaktor i det norske samfunnet - eller i det franske samfunnet - eller i det amerikanske samfunnet?

Kan dette forklare hvorfor en del på venstresiden ikke opprettholder det Larsen og andre kaller for den religionskritiske tradisjonen? Det vil si hvis man aksepterer Larsens premiss fullstendig? Larsen er inne på dette. Men han konstruerer en unødvendig dikotomi når han skriver:

«Noen betrakter islam som underdogs, en offergruppe, og andre som en potent global maktfaktor. Der hvor noen ser på Muhammed-karikaturene som å sparke nedover, mener andre det (også) er å sparke makten i skinnleggen (på øverlandsk vis).»

Hvis man ser bort fra at Larsen skriver islam og ikke muslimer, som er mer presist, så er det viktig å få med seg følgende: Begge standpunkter kan være riktige.

Mange på venstresiden fokuserer, som de fleste andre (inkludert høyresiden og sentrum), først og fremst på hjemlige forhold. I vestlige samfunn, inkludert det norske, er muslimer som minoritetsgruppe ikke en betydelig maktfaktor. Men dette er ikke ensbetydende med at norske muslimer er ofre. Det blir for enkelt å si at enten har man makt eller så er man et maktesløst offer.

At det finnes stortingsrepresentanter som har muslimsk bakgrunn, nyanserer virkelighetsbildet litt. Men ikke så mye. Siden de først og fremst er partipolitikere og ikke muslimske ledere med politisk makt.

Dette kan være en av flere forklaringer på hvorfor noen på venstresiden ikke går ut med aktiv og åpenlys islamkritikk. En annen og enklere forklaring kan være at de rett og slett ikke er interessert i eller har noe ønske om å bedrive i islamkritikk eller noen annen form for religionskritikk. Unntaket er kanskje høylytte, engasjerte og venstrevridde humanetikere?

For det andre:

Er islam en global maktfaktor?

Ja. Hvis man konkretiserer hva man mener med islam.

La oss bruke FN som et eksempel:

  • Det er 57 muslimske majoritetsland i FN.
  • Disse landene representerer igjen et mangfold av nasjonaliteter, etnisiteter, kulturer, språk og folkegrupper.
  • De utgjør til tider en stor stemmeblokk i FNs generalforsamling. Sannsynligvis den største hvis jeg ikke husker feil (kanskje det er den afrikanske blokken som er større?).
    Denne makten ser man særlig i diskusjoner som handler om Israel og/eller Midtøsten-konflikten.

Men samtidig blir det for enkelt å tro at denne stemmeblokken er en homogen masse som er enig i alt, ene og alene opptatt av islamske interesser.

Som alle andre FN-land er også de muslimske medlemslandene opptatt av geopolitiske interesser, økonomiske interesser, kulturelle interesser m.m. Igjen kan vi bruke Israel og Midtøsten-konflikten som et illustrerende eksempel:

Tyrkia, som er en del av denne stemmeblokken, ønsker i disse dager å normalisere sitt forhold til Israel og var det første muslimske majoritetslandet som anerkjente Israel i 1948. Mens land som De forente emiratene nekter adgang til alle med israelsk pass.

Et annet eksempel som slår ihjel myten om «den samlede og globale islamske maktfaktoren» er Iran og Saudi-Arabias fiendtlig forhold.

For det tredje:

Er islam som religion og kulturell størrelse en maktfaktor i menneskers liv i det norske samfunn?

I så fall hva slags islam? Og på hvilken måte?

Visse tolkningstradisjoner og trospraksis av religionen kan for en del individer og grupper være en negativ maktfaktor.Dette gjelder særlig i spørsmålet om kvinners rettigheter(muslimske jenter og kvinner), homofiles rettigheter (homofile muslimer),frafalnes rettigheter(eks-muslimer) og barns rettigheter.

Det gjelder også det ekstremistiskepresset på ytringsfriheten og den manglende forståelsen av viktigheten av pressefriheten og ytringsfriheten. Denne manglende forståelsen finner man dessverrehos noen av klodens muslimer, inkludert vestlige muslimer.

Et annet punkt man kan ta med er muslimske maktpersoner som for eksempel styreledereved moskeer og ledere av islamske organisasjoner. De kan utgjøre en maktfaktor for den enkelte muslim.Noen av demkan også stå for eller forfekte kritikkverdige standpunkter.

Konklusjon: Vi trenger en ny kritisk tradisjon

Det vi trenger er ikke mindre religionskritikk. Men mer humanistisk og liberal religionskritikk. En kritikk som kan gjerne være maktkritisk. Men som evner å forholde seg til vår samtid og det faktum at kritikken ikke oppstår i et vakuum.

Det betyr at man har mye å lære av religionskritikere som løfter individet, inkludert den troendes rettigheter, samtidig som han eller hun kan fremme sin kritikk.

Så i stedet for å kritisere venstresiden fra å ha gått fra en eller annen tradisjon, bør man heller oppmuntre - ikke bare venstresiden, men alle moderate religionskritikere til å skape en ny kritisk tradisjon.

Her er det mange mennesker med muslimsk bakgrunn som er aktivt med, som jeg har skrevet om flere ganger om på min blogg og i mine artikler og kronikker i en rekke aviser. Dette kan være et godt utgangspunkt.

Twitter: @khaoma0

Innlegget, som er noe forkortet, ble først publisert på Mohamed Abdis blogg

Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Mer religionsdebatt?

Les også

Det vi faktisk reagerer på, er de mange grovkornede forenklingene av muslimer og viljen til å lage fiendebilder

, skriver Rune Berglund Steen i sitt svar til Kolbein BredeLily Bandehy:

Les også

Hensynet til religion kan ikke alltid veie tyngst

Andreas C. Halse:

Les også

Venstresiden i Sverige havner på feil side i kampen mot æresvold og religiøs undertrykkelse

Hadia Tajik:

Les også

Det er ikke hijaben jeg vil til livs

Kjetil Rolness om debatten mellom Jon Hustad og Hege Storhaug i TV2s Underhuset:

Les også

Revolverjournalisten som skjøt på seg selv

Bård Larsen:

Les også

«Tekster i kristendom og særlig islam har budskap som kan legitimere vold»

Ny podkast: I Debattert snakker debattredaktørene Hilde Sandvik (Bergens Tidende) og Erik Tornes (Aftenposten) om ukens største debatter. Siste episode: Sandvik vil ha Kristin Clemet som kulturminister. Og Nils August Andresen kommer på besøk for å snakke om Den andre Facebookhøgrekrigen.

Les mer om

  1. Debatt
  2. Religion
  3. Islam