Debatt

Vet ikke de pårørende best hva som passer i en gravferd? | Eivind Eggen

  • Eivind Eggen, sosialantropolog og fagleder, Fonus Begravelsesbyrå

Gravferdsloven er klinkende klar på dette punktet: Det er de pårørende som eier gravferden, skriver innleggsforfatteren. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Seremonilederne jeg har ansvar for, sensurerer ikke musikkønsker. Vi ser ikke på det som vår rolle å fortelle noen hvilken musikk som er passende for dem.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Etter at Cato Gjertsen gikk ut med sin historie om å bli nektet å spille «Pie Jesu» i en humanetisk gravferd, har mange sagt mye om musikk i norske begravelser.

Til grunn ligger det mye mer enn bare den litt misvisende oppfatningen om at Human-Etisk Forbund tilbyr livssynsnøytrale seremonier.

Musikkens rolle i norske begravelser er et fenomen som er i rask endring på tvers av seremoniform, og det er en utfordring som driver stadig flere vekk fra de tradisjonelle gravferdsordningene.

Musikkens rolle

De siste årene har jeg jobbet som faglig leder for Fonus begravelsesbyrås egne seremoniledere. Vi holder livssynsåpne begravelser.

Eivind Eggen. Foto: Privat

Jeg har fulgt nøye med på våre kunders musikkønsker.

Flere ønsker mer musikk i gravferdene sine, musikkønskene gjenspeiler et stadig større repertoar, og de ønsker sanger som i større grad gjenspeiler avdøde.

Dette er en utfordring alle tros- og livssynssamfunnene må forholde seg til. Problemet handler om hvilken rolle musikken spiller.

Blant dem som forsker på dette, sies det ofte at musikk i en gravferd tjener tre hovedfunksjoner: Den første er å sette stemningen i seremonien. Den andre er å være en hilsen fra de levende til de døde. Den siste er å gjenspeile avdøde – enten fordi det er en sang avdøde hørte på, eller fordi sangen minner om avdøde.

Det er musikken i de to siste kategoriene som stadig oftere skaper konflikter mellom de etterlatte og tros- og livssynssamfunnene i gravferdsplanleggingen.

Avviket mellom hva de pårørende ønsker og det tros- og livssynssamfunnene mener passer i seremonien, henger sammen med at mange fatter mer personlige valg om hvordan de ønsker å utøve sin tro.

Stadig flere ønsker å leve ut sitt livssyn på sine egne premisser, og effekten er tiltagende.

De pårørende eier gravferden

Det er mange stemmer i offentligheten som forsøker å ta eierskap til gravferdens form og innhold.

Alt fra kantorer til prester og gravferdskonsulenter kommer med sterke formaninger om hva som «passer» og «ikke passer» i en gravferd.

De pårørende er i en så svak situasjon at de finner seg i dette, selv om det går på bekostning av hvordan de ønsker avskjeden.

Gravferdsloven er klinkende klar på dette punktet: Det er de pårørende som eier gravferden.

Gravferden skal gjenspeile et levd liv, og musikken som egner seg til denne oppgaven, varierer fra liv til liv

Tros- og livssynssamfunnene skal selvfølgelig få bestemme over sin egen seremoniform, men ved å ignorere og motarbeide de etterlattes ønsker gjør de bare seg selv mindre relevante.

Seremonilederne jeg har ansvar for, sensurerer ikke musikkønsker. Vi ser ikke på det som vår rolle å fortelle noen hvilken musikk som er passende for dem. Gravferden skal gjenspeile et levd liv, og musikken som egner seg til denne oppgaven, varierer fra liv til liv.

Vi tillater oss å veilede på dramaturgi og hjelpe familien til å sy sammen de ønskene de har til en verdig og fin seremoni. Men, vi lar de pårørende være siste instans for hvilke musikkstykker som er passende.

Det er de pårørende som eier gravferden, og vi er der for dem når de trenger oss.


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.


Fikk du med deg Cato Gjertsens innlegg, som startet debatten? Human-Etisk Forbund sa nei til Pie Jesu. Det er trist.

Her finner du svaret fra Human-Etisk Forbund: Humanistisk gravferd er ikke et nøytralt tilbud

Les også Aftenpostens kommentator Joacim Lund: Det er lavt under taket hos de humanetiske fundamentalistene

Nyhetsbrev Annenhver uke deler Maren Ørstavik anmeldelser, tips og nyheter fra den klassiske musikkens verden, både i inn- og utland.

Les mer om

  1. Begravelse
  2. Musikk
  3. Livssyn