Den autoritære lengsel

Dag Solstads angrep på ytringsfriheten er noe mer enn en spissformulert harselas over mediehverdagen. Hans artikkel avdekker et menneskesyn som gjør alle liberale rettigheter uvesentlige.

Lider under frihet.I 1971 utga forfatteren Dag Solstad romanen Arild Asnes. 1970, om en fiktiv forfatter som lider under frihet. "Hans frie ansikt er spent mellom to umulige bilder: Det Røde Kina og den revolusjonære norske arbeiderklassen. Et eksotisk og et fiktivt bilde. (. . .) Arild Asnes var fri. Han visste hva frihet var. Frihet er pinlig. Nå er det sagt. Arild Asnes visste hva friheten hadde gjort med ham. Den hadde gjort ham til latter for seg selv. Og den hadde bundet ham. Det var ingen vei ut".I 2008 skrev den ikke-fiktive forfatteren Dag Solstad i en artikkel om ytringsfriheten i Samtiden 2/2008: "Jeg må tilstå at jeg føler meg ytterst ufri, ja åndelige kneblet, når jeg befinner meg ute i det offentlige rom nå, og observerer hvordan man i hysteriske ordelag er villig til å slå vakt om ytringsfriheten".

Er igjen kommunist.

Samtidig med ytringsfrihetsartikkelen, publiserte Solstad et essay om Ibsens Brand. Der fremgår "at AKP (m-l)(. . .) beflittet seg på å bli Brands etterfølgere", og Solstad proklamerer: "Jeg er atter kommunist. Jeg innser atter det nødvendige". Han uttrykker dermed det jakobinske dilemma: Det er nødvendig å undertrykke friheten og menneskerettighetene for at man en gang i fremtiden skal kunne realisere dem til fulle.Dette illustrerer den autoritære lengsel som gjennomsyrer Solstads argumentasjon.

Tenker grumset.

Artikkelens mediale gjennomslagskraft skyldes selvfølgelig at det er Solstad som har forfattet den — en betydelig forfatter, som også her tenker grumset. Særlig problematisk er hans menneskesyn, oppfatningen om at ytringsfrihet ikke trenger beskyttelse i fredstid og sammenblandingen av ytringsfrihet som rettighet og praksis.Menneskesynet rangerer ikke bare enkeltindividet som underlegent et kollektivt samfunn, men underordner alle mennesker kunsten. "Det har ikke lykkes makthaverne å destruere et eneste betydelig verk". Postulatet er ikke bare absurd, det er også en hån mot alle dem rundt i verden som er blitt og blir forfulgt og drept for bøkenes overlevelse. Høyverdig litteratur vil uansett overleve, og kunsten er viktigere enn mennesket og livet.

Litt tortur OK?

Det er gåtefullt hvordan dette syn kan forenes med Solstads oppfatning om at det trykte ordet har vært et bra redskap for å "fremme kritikk av samfunnsregler og lover, som grusomme henrettelsesmetoder og utstrakt bruk av tortur". Er "humane" henrettelsesmetoder og litt tortur OK? Med dette menneskesynet kan en åpenbart stille seg likegyldig til ytringsfrihetens tre hovedbegrunnelser, sannhetssøking, demokrati og individets rett til fri meningsdannelse. De forutsetter alle en tiltro til den individuelle frihet. Kun der ytringsfriheten undergraver sine egne begrunnelser, er det demokratisk legitimt å gripe inn i den.

Individuelle rettigheter.

Ytringsfriheten må vernes i fredstid, for eksempel for varslere i privat og offentlig virke. Den må også i fred veies mot andre liberale verdier, som beskyttelse mot krenkelser, og personvern. Selv om Solstad ikke tror på slike individuelle rettigheter, er nettopp personvern et av hovedtemaene i hans artikkel.Paradokset satt til side er det all grunn til det, både ytringsfrihet og personvern kompromitteres lett i møte med for eksempel antiterrorlovgivning og nye krav til lagring av kommunikasjonsdata. En kunne tro at dersom ytringsfrihetens største fiende også var Solstads, kunne de to være venner. Slik er det likevel ikke. Den kanskje største fare for ytringsfriheten i Norge i dag er markedets økende innflytelse i mediene. Bunnlinjefokus og uthuling av eierskapsbegrensningene truer mediemangfoldet og fremmer den medieutvikling Solstad kanskje vil ramme, og må bekjempes nettopp i ytringsfrihetens navn.

Usikker pressestøtte.

Grunnlovens infrastrukturkrav i den nye § 100 utfordres kontinuerlig - ett eksempel er EUs forbud mot konkurransevridende subsidier som gjør pressestøttens fremtid ytterst usikker.Solstad eksellerer i selvstendig kontradiksjon når han er mot ytringsfrihet, men for trykkefrihet. Han mener med dette å hylle sitt eget medium, boken, fremfor andre ytringsformer. Den opprinnelige Grunnloven § 100 ble imidlertid formulert med utgangspunkt i datidens mediesituasjon. Trykk var den eneste måte å mangfoldiggjøre en ytring på, og dermed også den eneste form en ytring kunne ta som det var realistisk for staten å gripe inn mot før den ble fremført.

Undertrykke formidling.

Begrepsbruken innbar altså et forbud mot sensur, som etter Solstads oppfatning uansett ikke stanser de bøker som bør overleve.Ved Grunnlovens endring ble sensurforbudet presisert til å gjelde ethvert medium. Striden om sensur har alltid vært forbundet med utviklingen i medieteknologien, mellom dem som har villet bruke formidlingsteknologien til å spre budskap, bilder, underholdning eller kunst så fritt som mulig, og dem som av ulike grunner har ønsket å undertrykke slik formidling. Nye medier er enda en grunn til å vokte ytringsfriheten. Hvem har ansvar for ytringer på nett? Og hvem skal kunne overvåke nettet? Skal det som nå, i terrorlovgivningens navn, kunne sensureres av en allianse av kommersielle aktører og autoritære regimer?

Antiliberale Solstad.

Dag Solstad ergrer seg over floskelfylt omgang med ytringsfrihet som noe som legitimerer dyneløfting og fornærmelser, men hans antiliberale utgangspunkt er noe helt annet enn bare et offentlig hjertesukk over retningen samfunnssamtalen akselererer i.Som Klassekampen betimelig fremhever på lederplass 27. mai er det først etter at de juridiske grenser for ytringsfriheten er klarlagt, at debatten om hvordan offentligheten bør se ut, begynner.

Blander sammen.

I denne debatten blander Solstad sine frustrasjoner med juridiske og prinsipielle overveielser over hva ytringsfrihet er. Dermed ser han ikke at forutsetningen for hans bidrag nettopp er hans egen bruk av ytringsfriheten.Solstad, som aldri har kjent seg så "ufri ute i media som i dag", viser en forutsigbar tidsmessig evne til å la seg iscenesette i de samme medier. Etter at han offentliggjorde artikkelen og deretter leste den på et møte, lot han seg intervjue i avisene han forakter.

Hodeløs applaus.

Han har sanket beundrende støtte fra dem som ikke vil se konsekvensene av argumentene han fremfører. Et eksempel er Morgenbladet 30. mai, som hodeløst applauderer Solstads (og egne?) selvmotsigelser: På forsiden og på lederplass hylles han som "befriende unyansertog poengtert", mens artikkelen hans på anmelderplass anses besittende "de nyanser det er en av litteraturens oppgaver å gi til de sammenhenger den velger å gå inn i". Ut fra sistnevnte ståsted er altså Solstads angrep på ytringsfriheten diktning, og dermed er vi tilbake ved Arild Asnes' ambivalens til det åpne samfunns bærende elementer.Kunsten blir fri, men aldri forfatteren.