Debatt

Hvordan hjelpe høybegavede barn som sliter?

  • Rolf Marvin Bøe Lindgren
    Rolf Marvin Bøe Lindgren
    Psykolog, Tverrfaglig ressursteam for evnerike barn

Barn lærer i forskjellig tempo og delvis på forskjellig måte. Det er svært beklagelig at skoler ikke automatisk tilbyr differensiert undervisning, mener Rolf Marvin Bøe Lindgren. Foto: Gorm Kallestad/NTB

Mye hadde vært løst hvis vi innførte differensiert undervisning i skolen.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg har i ti år arbeidet med testing og veiledning av foreldre til barn som scorer høyt på intelligenstester. Delvis som respons på Hedvig Montgomerys råd til foreldre med høybegavede barn ønsker jeg å dele de erfaringer jeg har gjort i løpet av de ti årene.

Den viktigste erfaringen jeg mener at jeg har gjort på egen hånd, er at høybegavede barn er som alle andre barn. De er bare mye mer av det. Der hvor alle barn har rettferdighetssans, ser for eksempel de høybegavede så mange flere eksempler på urettferdighet.

Ønsker å bli forstått

De ønsker, som andre barn, å bli forstått, og det er vanligvis der det største problemet er. Deres viktigste særegenhet, høy intelligens, skal de for all del ikke møtes på. Når det endelig er kommet en NOU om høybegavede barn, blir de kalt «barn med høyt læringspotensial». I NOU-en later det til at intelligens blir definert som høy læreevne. Det er ikke er riktig. I og med at svaret på spørsmålet «Hva er intelligens?» avhenger av hvorfor man spør, finnes det ingen entydig kort definisjon.

Jeg liker «evne til å maksimere mulige fremtidige valg», for intelligens er langt mer og til dels noe annet enn evne til å regne, løse IQ-tester eller vinne diskusjoner.

Når vi snakker om høybegavede barn i sammenhenger som dette, snakker vi ikke om barn som er flinke til å gå på ski, spille cello, vinne matematikkonkurranser eller andre begavelser som lett blir sett og anerkjent. Vi snakker om dem som ikke blir sett.

30.000 elever

Hvis man definerer høybegavet som IQ høyere enn 125, er det ca. 30.000 høybegavede skoleelever i Norge. De fleste av dem klarer seg sannsynligvis bra, ellers ville høybegavelse vært på den politiske dagsorden for lenge siden.

Den kanskje vanligste misforståelsen er at høybegavede barn automatisk er skoleflinke. Det stemmer ikke. De fleste av dem er nok det, men de er som alle andre barn: De varierer i interesser og personlighet, og det er mye annet som er moro enn å bruke tid på skolearbeid. De skoleflinke barna har typisk normal til høy intelligens, ingen diagnoser og en personlighet som passer til skolen. Det går altså fint an å være både skoleflink og høybegavet.

En annen vanlig misforståelse er at høybegavede barn automatisk sliter sosialt. Det stemmer ikke. Delvis følger det logisk av at det er så mange av dem at dersom det var riktig, ville mange flere skolebarn trengt hjelp. Ifølge den mest oppdaterte forskningen på området (Guldemond, H., Bosker, R., Kuyper, H., & van der Werf, G., 2007) har ikke høybegavede barn flere sosiale og emosjonelle problemer enn vanlig. Høy intelligens beskytter tvert imot mot mentale lidelser: Det er lavest forekomst av psykiske lidelser hos de mest intelligente.

Les også

Familieterapeut Hedvig Montgomery: Derfor sliter de smarte barna

Skjulte diagnoser

Så hvilke barn med høy IQ er det som sliter på skolen, og hvorfor?

Det jeg svært ofte ser, er at barna har diagnoser som ikke er blitt oppdaget – delvis fordi høy IQ kompenserer for de problemene som diagnosene ofte gir. Lærerne ser dem ikke, og av og til ikke Pedagogisk-psykologisk tjente (PPT) heller. De vanligste er ADD/ADHD, Asperger og samsynsproblematikk. Diagnostisering og behandling kan bli utfordrende: De gjennomskuer lett behandlere som behandler dem som barn.

Det er også en utbredt misforståelse at barn som klarer seg gjennomsnittlig akademisk, ikke har krav på hjelp fra PPT. Dette stemmer ikke: Barn som sliter emosjonelt eller sosialt, skal også ha hjelp fra PPT, selv om hjelpen medfører at de klarer seg bedre akademisk.

Det jeg også ofte ser, er at barna har en personlighet som ikke passer til skolen. Det kan ethvert barn ha. Men når høybegavede barn først blir frustrerte, kan de bruke begavelsen sin effektivt til å gjøre opprør. Mister de først respekten for skolen, kan det bli svært vanskelig å gjenvinne den.

Les også

Moren til Maxmilian (6) skjønte tidlig at sønnen var spesiell. Da han tok en evnetest, falt brikkene på plass.

Kan kjede vettet av seg

Av og til er det å hoppe over et klassetrinn eller få ta enkelte fag sammen med eldre barn alt som skal til. Det største hinderet for dette er av og til at lærerne ikke ser behovet. De ser en bråkmaker, ikke et svært intelligent barn som kjeder vettet av seg, og som ikke klarer å sitte og se ut av vinduet eller drodle mens resten av klassen blir ferdig. Noen av dem utvikler psykiske lidelser, enkelte blir skolevegrere. Kjedsomhet fører til at mange dropper ut av skolen, og mange underpresterer. Noen av dem gjør det bra likevel, men skolen burde da være for alle?

Mye hadde selvsagt vært løst hvis vi innførte differensiert undervisning i skolen, altså at det var automatikk i at høybegavede barn fikk tilpasset undervisning. Barn lærer i forskjellig tempo og delvis på forskjellig måte. Det er svært beklagelig at dette ikke tilbys.

Les også

Ny rapport: Slik bør norsk skole møte toppelevene


Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Barn
  2. Undervisning
  3. Skole