Debatt

Baksiden av medaljen

  • Espen Søbye
    Forfatter og kritiker
  • Jan Erik Vold
    Forfatter

Det tyske transportskipet «Donau» i Oslo havn før avreisen med 530 norske jøder til utryddelsesleirene i Nazi-Tyskland. Foto: Fossum Georg W.

Hvordan kan det ha seg at så mange av norske jøder ble deportert og drept i Auschwitz-Birkenau?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Med bøkene Den største forbrytelsen (2014) og Hva visste hjemmefronten? (2018), har Marte Michelet gitt vesentlige bidrag til litteraturen om krigen i Norge. Det har hun gjort ved å kombinere historisk metode med det beste fra journalistikken, ved å utfordre etablerte sannheter og ved å anlegge nye granskende og kritiske perspektiver først og fremst mot tidligere fremstillinger av jødedeportasjonene.

20. desember 2018 møtte over 500 personer opp da Holocaust-senteret og Universitetet i Oslo arrangerte heldagsseminar om Hva visste hjemmefronten? i Samfunnshuset i Oslo. Her sto en rekke universitetsansatte historikere frem og priset Michelets prosjekt. Aftenposten laget et eget spesialbilag med noen av innleggene som hadde strømmet inn til avisens debattredaksjon etter at boken hadde kommet ut. Noe tilsvarende hadde Aftenposten aldri gjort før. Har en enkelt bok vekket en så engasjert, intens og bred debatt som Hva visste hjemmefronten?

Marvin Halleraker illustrerte debatten i 2018 på denne måten. Foto: Marvin Halleraker

Nå har debatten blusset opp igjen etter at Michelets argeste kritikere som deltok på seminaret, har gitt ut en motbok.

Marte Michelets hovedspørsmål til arkiver og kilder var: Ble det varslet, og av hvem, om jødedeportasjonene? Måtte jødiske flyktninger betale mer enn andre for å unnslippe til Sverige? Ble flyktningruter stengt for jøder og sivile? Fantes det antisemittisme i motstandsbevegelsen? Hva var kjent i Norge om utryddelsesleirene på kontinentet høsten 1942?

Hva var kjent i Norge om utryddelsesleirene på kontinentet høsten 1942? Dette var blant Marte Michelets hovedspørsmål, skriver Espen Søbye og Jan Erik Vold. Foto: KACPER PEMPEL/Reuters/NTB

Hvordan kan det ha seg at så mange av norske jøder ble deportert og drept i Auschwitz-Birkenau enda det var forholdsvis lettere å komme seg fra Norge til det nøytrale Sverige enn det var for jødene i naziokkuperte land på kontinentet å flykte til et sikkert sted.

Dette paradokset blir ikke mindre av at Norge hadde en sterk motstandsbevegelse, Hjemmefronten. Om lag 1500 jøder ble registrert av de norske okkupasjons- og nazimyndighetene i begynnelsen av 1942. Massearrestasjonene 26. oktober og 26. november resulterte i at 773 jøder ble deportert til tyskokkupert Polen. Bare 38 vendte tilbake. Det betyr at om lag 50 prosent av det antallet jøder som ble registrert vinteren 1942, ble drept i utryddelsesleirene.

Krever en forklaring

«Disse tallene vil alltid vitne mot oss», skrev Arne Skouen i sine memoarer i 1996. Det er det høye tapstallet som krever en forklaring, ikke at mange ble varslet og hjulpet, det er lett å forklare, og det er gjort mange ganger.

Den høye tapsprosenten skyldes den profesjonelle måten arrestasjonene ble foretatt på høsten 1942, hovedsakelig av politimenn i norsk uniform.

Dessuten ble mennene arrestert en måned før kvinner og barn. Hensikten var at kvinnene og barna da ikke ville rømme, av frykt for at de internerte mennene ville bli utsatt for represalier. Den høye tapsprosenten skyldes naturligvis også at arrestasjonene i oktober og november kom overraskende. Dette har vært standardforklaringen på at så mange ble tatt.

Men hvor god er denne forklaringen?

Historikernes oppgave

J-stempling og jøderegistrering hadde begynt tidlig i 1942 og grunnlovens jødeparagraf – «Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget» – ble gjeninnført i mars. Det er betimelig å spørre hvor overraskende det kunne være at noe ville komme til å skje.

Vi vet at Gunnar Sønsteby uttalte i et intervju med Ragnar Ulstein at han hadde hørt at jødene skulle arresteres – og dét tre måneder før det skjedde. Visste han, så måtte også andre ha visst. Slikt er historikernes oppgave å finne ut av.

det måtte en journalist som Marte Michelet til før Sønstebys utsagn fikk den oppmerksomheten det har krav på

Men det måtte en journalist som Marte Michelet til før Sønstebys utsagn fikk den oppmerksomheten det har krav på. I stedet opplever vi at tre historikere skriver en 300 siders bok om hva de finner av «feil» hos Marte Michelet.

Det finnes uriktigheter i Hva visste hjemmefronten? Men å påstå at de og den påståtte fordreiningen av sitater og tolkningen av dem i urimelig retning gjør at hele boken er mislykket, det holder ikke.

Dette betyr ikke at vi tar lett på feil. Feil kan aldri forsvares, feil må rettes, kanskje burde feil ha vært rette i den pocketutgaven av Hva visste Hjemmefronten? som foreligger nå.

Kanskje er det på sin plass å sitere hva Ervin Kohn, forstander for Det mosaiske trossamfunn i Oslo, sa om Hva visste hjemmefronten? da den kom ut for to år siden (Klassekampen 15. november 2018): «Det Marte Michelet framhever, er kjent for alle jøder i Norge, og dermed ikke nytt for oss. Vi vet at alle jødene i Norge ikke ble varslet før de ble fanget. Vi vet at det fantes antisemittisme i Norge før krigen, under krigen, og etter krigen, Vi vet også at det fantes antisemittisme blant motstandsfolk…. Heltedådene til motstandsmennene står på egne bein. Samtidig må vi innse at alle medaljer har en bakside. Denne baksiden vil Michelet undersøke. To sett med øyne på den glorifiserte historien er helt i min gate.»

Hvorfor har de tiet?

Vi som skriver dette innlegget, har satt oss inn i skjebnen til to av jødene som ble registrert, arrestert, deportert, myrdet – Ruth Maier og Kathe Lasnik. Ingen av politimennene som registrerte de to, arresterte dem, drosjesjåførene som kjørte dem til havnen, bobestyrerne som verdivurderte eiendelene deres, nordmenn som kjøpte det som kunne avhendes, har noensinne sagt ett ord om hva de var med på før og etter 26. november 1942. Hva de tenkte samme dag, og hva de tenkte fem år senere.

Hvorfor har hele dette korpset tiet? Det var vel noe å finne ut for de nidkjære historikerne Elise B. Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen.

Det er mulig at det finnes historikere som kjenner arkivene bedre, det er mye mulig at det finnes historikere som er mer forsiktige i tolkningen av kildene til norsk holocaust. Men når det gjelder å stille spørsmål til kildene, savner Marte Michelet sin like.

Arkivet er stumt uten utfordrende spørsmål, men nå snakker kildene til oss også gjennom Berggren, Bruland og Tangestuens bok. Deres bok er blitt en stor og verdifull fotnote til den videre utforskning og diskusjon om jødeforfølgelsene i Norge under okkupasjonen.

Espen Søbye har skrevet forord i pocketutgaven av Hva visste hjemmefronten? Han var juryleder da Michelet ble tildelt Bokhandelens sakprosapris.

  1. Les også

    Sidsel Levin: Hvor har Michelet det fra at hun ser historien fra et jødisk perspektiv?

  2. Les også

    Bokanmeldelse: Tre historikere slår tilbake mot Marte Michelets bok om hjemmefronten og jødene. Og de går grundig til verks.

  3. Les også

    Marte Michelet svarer på kritikken: – Det er norsk historieskriving som har vært selektiv og fordreid

Les mer om

  1. Andre verdenskrig

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Historikerne har saumfart Marte Michelets bok, det nærmer seg karakterdrap

  2. DEBATT

    Hvor har Michelet det fra at hun ser historien fra et jødisk perspektiv?

  3. KRONIKK

    Hovedfunnene i «Hva visste hjemmefronten?» står like støtt som før

  4. DEBATT

    Var Sønsteby troverdig om jødeaksjonen?

  5. DEBATT

    Hvem skal man tro på? Arkivverket trenger mer penger, og historikerne trenger nye vaner.

  6. DEBATT

    Takk for at vi ble reddet over grensen!