Debatt

Utopiene er døde, kaoset lever | Torbjørn Røe Isaksen

  • Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (h)

Demokratiet taper om ikke strømninger i folket fanges opp.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Blåser det opp til en perfekt, politisk storm hvor vi i verste fall risikerer at selve det demokratiske fundament blir rokket ved?

Britene har sagt nei til EU og reverserer dermed etterkrigstidens stadig tettere europeiske integrasjon. I USA og de fleste vestlige land er populistiske partier på fremmarsj i protest mot de politiske elitene. EU går fra krise til krise. Utenfor Europa står titalls millioner mennesker som drømmer om et nytt liv innenfor kontinentets grenser. Ulikhetene øker og har gjort det i flere tiår, samtidig ser vi tegn til at middelklassens jobber kommer under press. Vi har en mer usikker utenrikspolitisk situasjon enn på lenge, og blodige terroraksjoner skaper en frykt som varer lengre enn nettavisenes flyktige overskrifter. Noen av ekstremistene kommer fra våre egne nabolag.

Verden blir verre. Vesten forfaller. Selve det politiske systemet har sviktet.

  • Hva skjer med Storbritannia etter Brexit? Kommentator Frank Rossavik ber oss om å trekke pusten dypt og tenk at Storbritannia kan komme inn i EØS.

Kaotisk verden

Det hadde vært fint om hele vår kompliserte verden lot seg redusere slik til én historie, om alle utviklingstrekk pekte i samme retning slik at det hele ble mer forståelig og enklere å forholde seg til. Slik er det ikke. Verden er et kaotisk og rotete sted. Tolkningen av hvor verden er på vei kan endre seg nærmest over natten. Bare tenk på hvordan vi gikk fra en såkalt demokratisk vår i de arabiske landene, til borgerkrig og nye autoritære regimer.

Etter den siste ukens Brexit-avstemming har det heller ikke manglet på bastante analyser. Det skyldes innvandring, sier høyresiden. Nei, det skyldes klasseskiller og Thatchers økonomiske politikk, sier venstresiden. Noen i Brussel tror fortsatt at resultatet skyldes at EU ikke har blitt overnasjonalt nok. Enkelte lar aldri virkelighetens verden få forstyrre sine kjære utopier.

Utopiene har feilet

I år er det faktisk 500 år siden engelskmannen Thomas Moore ga ut sin bok Utopia som for første gang introduserte verden for ideen om det perfekte samfunn. Og her ligger kanskje en nøkkel til å forstå vår tid: De store, kollektive håpsprosjektene – utopiene, om du vil – har feilet en etter en: Kommunismens klasseløse samfunn, fascismens jernharde stat, men også den liberale utviklingsoptimismens drøm om at verden etter den kalde krigen med nær lovmessighet gikk i retning av fred og liberale, opplyste demokratier. I stedet ser vi at verden fortsatt preges av ideer og følelser som er like gamle som menneskeheten selv: Tro, ære, frykt for det ukjente, og en nærhet og omtanke for det man kjenner og er trygg på.

Risikabelt å ignorere

Vi kan selvfølgelig mene at slike følelser er reaksjonære, ja, rent ut farlige; og det er kanskje enda lettere om man selv føler seg hevet over den slags. Men virkeligheten kan ikke ignoreres uten risiko.

Mitt poeng er ganske enkelt: Hvis vi ikke anerkjenner og forstår verdien og kraften i slike følelser tror jeg vi verken forstår tiden vi lever i, eller klarer å gi gode svar.

Mistillit

Kjennetegnet ved velfungerende samfunn er at de gjennom avveininger klarer å finne praktiske løsninger på samtidens ofte rotete problemer, og at folk flest føler en tilhørighet til institusjonene som gjør jobben. De to tingene henger sammen, og i dag er begge deler under press. Hvis et land for eksempel fører en svært liberal innvandringspolitikk over lengre tid, mens en stor andel av befolkningen ønsker en mer restriktiv politikk, skaper det mistillit til både institusjonenes evne til å løse problemer og til selve institusjonens representativitet.

Ikke dermed sagt at en gruppe skal få gjennomslag for alt. Nei, liberale demokratier er av natur ikke-utopiske. De er bærekraftige nettopp fordi de ikke sikter seg inn mot endelige løsninger, men hele tiden avveier forskjellige hensyn mot hverandre.

Reelle, politiske endringer

Vestens demokratier har stått seg over tid fordi de har klart å fange inn stadig nye grupper og interesser, og fordi politikken i en viss forstand har vært populistisk: Den har klart å svare på folks bekymringer og behov. Arbeiderklassen som en gang skulle knuse klassestaten, ble i stedet en del av det borgerlige politiske systemet. Opprørsgenerasjonene på 70-tallet skulle knuse institusjonene, og lyktes med å endre dem (ofte til det verre) før de selv ble samfunnsstøtter.

I Europa i dag mister de tradisjonelle partiene til høyre og venstre oppslutning, og det har gått særlig hardt utover sosialdemokratiske partier. Like fullt lever vi ikke 1920-tallet om igjen. De populistiske strømningene i Europa og USA er ikke utenomparlamentariske, men (stort sett) demokratiske partier. Det er viktig. Likeså viktig tror jeg det er at slike strømninger fanges opp, at de adresseres gjennom reelle, politiske endringer. Storkoalisjoner mellom ansvarlige partier til høyre og venstre kan av og til være riktig, men som hovedregel tror jeg det fører til større sinne og mobilisering blant velgerne som holdes utenfor.

Utopienes tid er over, men det betyr på ingen måte at alt håp er borte.

Torbjørn Røe Isaksen – Kunnskapsminister og leder for programarbeidet i Høyre

Delta i debattene – følg Aftenposten meninger påFacebook ogTwitter

Les også

  1. Aftenpodden: Brexit-spesial, Listhaugs kneskudd mot Solberg og andedam-debatt

Les mer om

  1. Brexit
  2. Storbritannia
  3. EU
  4. Europa
  5. EØS