Debatt

Du har løgnere, og så har du Boris Johnson og Michael Gove | Nick Cohen

  • Nick Cohen, spaltist i The Guardian

Johnson og Gove er de verste journalist-politikerne du kan forestille deg: Forståsegpåere som har blomstret av å behandle det offentlige livet som en lek, skriver Nick Cohen. POOL / X80003

Etter valget så jeg noe i de kalde øynene deres: Frykten til noen som er blitt gjennomskuet.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Om forfatteren: Britisk journalist, forfatter og politisk kommentator, som skriver fast for The Observer og andre store britiske aviser. Han har også skrevet flere bøker om britisk politikk.


Hvor var champagnen i nei-leiren? Gledestårene og gledesutbruddene? Skulle man tro Boris Johnson og Michael Gove, var Brexit-avstemningen øyeblikket der nasjonen endelig ble frigjort.

En dag Nigel Farage mente de takknemlige barna våre ville markere som offentlig høytidsdag i årene som kommer.

For Johnson og Gove hadde jo all grunn til å feire. Med en fraværende Labour-ledelse, og Liberaldemokrater og Grønne som slet med å bli hørt, sto debatten i all hovedsak mellom statsminister David Cameron og George Osborne, som forsvarte status quo, og det radikale høyre, som krevde dens ødeleggelse.

Johnson og Gove tok en svimlende seier - med potensial til å forandre hvert eneste aspekt ved livet i Storbritannia, fra arbeidernes rettigheter til miljøvern.

Behandler det hele som en lek

Likevel stirret de på pressen med kistelokk-uttrykk i ansiktet og gråt over statsministeren de hadde ødelagt. David Cameron var «modig og prinsippfast», messet Johnson.

«En stor statsminister», mumlet Gove.

Som Goneril og Regan som konkurrerte i å gi falske komplimenter til Lear, dynket de lederen de hadde dømt til undergang, med hyklerisk ros.

Ingen jubler i en begravelse. Særlig ikke de som er glade for at vedkommende er død. Men jeg så noe utover hykleriet i de kalde øynene deres: Gjennomskuedes journalisters frykt.

Mediene fordømmer ikke seg selv, så jeg er kanskje upassende når jeg sier at om du tror at et styre av profesjonelle politikere er ille, bare vent til journalist-politikerne tar over.

Svaret til journalist-politikerne er enkelt, slik alle svar i mediene må være: Forlat EU. Nå. Da vil alt bli bra.

Johnson og Gove er nemlig de verste journalist-politikerne du kan forestille deg: Forståsegpåere som har blomstret av å behandle det offentlige livet som en lek.

De spiller spillet slik: De skaffer medienes oppmerksomhet gjennom å rope ut en stor, dramatisk tanke. Svikter en institusjon, sier du? Steng den. Tabber en offentlig figur seg ut? Spark ham.

De beveger seg fra journalistikk til politikk, men fortsetter som før. Når de står overfor et byråkratisk EU som sender oss for mange immigranter, sier de at svaret er enkelt - slik alle svar i mediene må være: Forlat EU. Nå. Da vil alt bli bra.

  • 48 bilder som viser hvorfor det er så lett å elske Boris Johnson (for noen, da)

Underholdning selger

Johnson og Gove bar med seg enda et trekk av skruppelløs journalistikk under valgkampen: Forakten for praktiske spørsmål. Aldri i historien har en revolusjon i et land med en slik posisjon i verden som Storbritannia, blitt kjempet for med en slik uforsiktighet.

Nei-siden har ingen plan.

Og det er ikke bare fordi det var et skammelig under-utforsket skille mellom Brexit-tilhengerne: Mellom de som ville ha en sterk velferdsstat, og lederne av kampanjen som ville at Storbritannia skulle bli et offshore-skatteparadis.

Nei, for nei-siden visste heller ikke hvordan de skulle løse utfordringene knyttet til Skottland, Irland, flyktningleiren på Calais og tusenvis av andre problemer - og de ville ikke vite det, heller.

Dette er ikke noen overraskelse for alle oss som forutså kaoset, som nå utspiller seg som en skruppelløs forståsegpåer, som vet at levebrødet hans er avhengig av å stilne ekspertene som motsier ham.

Men hvorfor gi en forståsegpåer som Johnson og Gove tid på lufta? Hvorfor betale ham en eneste penny, hvis eksperter enkelt kan bevise at alt han sier er galskap?

De verste journalistene, redaktørene og kringkasterne vet at publikummet deres ønsker underholdning, ikke ekspertise. Hvis du tviler på det jeg sier, spør deg selv når du sist så en paneldeltager på programmet Question Time som visste hva de snakket om.

De verste journalistene, redaktørene og kringkasterne vet at publikummet deres ønsker underholdning, ikke ekspertise

Michael Gove, tidligere Times-spaltist, svarte tusenvis av økonomer som advarte om at han tok en ekstraordinær risiko, med et flir som vil følge ham til sin grav: «Folk i dette landet har fått nok av eksperter».

(Naturligvis. Han har sagt det samme i årevis.)

Ble sparket fordi han løy

Hvis flir ikke fungerer, så lyver de verste journalistene. The Times sparket Johnson fordi han løy for leserne. Daværende leder for de Konservative, Michael Howard, sparket Johnson for å lyve til ham.

Når han blir presset opp i et hjørne, beskylder Johnson andre for hans egne handlinger, slik skruppelløse journalister gjør.

De som setter spørsmålstegn ved ham, er de ekte løgnerne, freser han. Man kan ikke stole på det de sier, for de er, slik han feilaktig sa om den utvilsomt ærlige styreformannen i UK Statistics Authority, nikkedukker og tosker.

Nei-sidens kampanje fulgte den sleipe spaltisens taktikk til punkt og prikke.

Først kom den med den store, dristige løsningen: Forlat EU. Så avviste den alle som uttrykte velbegrunnede bekymringer med at "dette landet er drittlei av eksperter". Så, akkurat som journalisten Johnson, løy den.

Først kom den med den store, dristige løsningen: Forlat EU. Så avviste den alle som uttrykte velbegrunnede bekymringer

Jeg skal ikke være over-prippen om løgnaktighet. Politikere, ja-siden inkludert, lyver, akkurat som resten av oss. Men ikke siden Suez har nasjonens skjebne blitt avgjort av politikere som helt bevisst gjorde en ren, skamløs, uomtvistelig løgn til grunnsteinen i kampanjen sin.

Boris Johnson taler mens Michael Gove lytter under et nei-arrangement 19. juni. DOMINIC LIPINSKI / X01348

Motstanderne var korrupte løgnere

Nei-siden forsikret velgerne om at de ville kreve tilbake en sum på angivelig 350 millioner pund, som Brussel tar fra oss hver uke. De visste det var en løgn.

De lovet alle å bruke 111 milliarder pund på helse, kutt i skatter, høyere pensjoner, et bedre transportsystem og erstatninger for EU-subsidiene til kunst, vitenskap, landbruk og svake regioner.

Når kjedelige eksperter sa at vi langt ifra ville bli rike, og at vi ville oppleve et hull på 40 milliarder pund i den offentlige finansieringen vår, visste nei-siden hvordan de skulle kjempe tilbake: De sa at de som hevdet dette, var korrupte løgnere i Brussels hule hånd.

Nå har de altså vunnet, og det Kipling (1865-1936) sa om demagogene i hans tid, passer godt til Michael Gove, Boris Johnson og Nigel Farage:

"I could not dig; I dared not rob:

Therefore I lied to please the mob.

Now all my lies are proved untrue

And I must face the men I slew.

What tale shall serve me here among

Mine angry and defrauded young?"

(Norsk: Jeg kunne ikke grave, jeg våget ikke å rane/ Derfor løy jeg for å glede mobben/ Nå er alle løgnene mine bevist falske/ Og jeg må stå ansikt til ansikt med mennene jeg drepte/ Hvilke eventyr skal tjene meg fra nå av/ mine sinte og svindlede unge?)

Trenger bare en ok opposisjon

Det ekte gapet i Storbritannia er ikke mellom London og nord, Skottland og Wales eller de gamle og de unge, men mellom Johnson, Gove og Farage og velgerne de bedro. Hvilket eventyr vil tjene dem nå?

Torsdag vant de gjennom å love å redusere innvandringen. Fredag sa Johnson og den EU-skeptiske ideologen Dan Hannah at tallet på utlendinger som kommer til Storbritannia, ikke vil bli redusert.

Om vi bare kunne finne en halvveis kompetent opposisjon, ville velgerne snu ryggen til dem

Torsdag lovet de at økonomien ville blomstre. Allerede fredag var pundet på det laveste gjennom 30 år, og Daily Mail-leserne på ferie i utlandet lærte ikke å tro på det de leste i avisene.

Torsdag lovet de 350 millioner ekstra i uken til helse. Fredag viste det seg at det "ikke er noen garantier".

Om vi bare kunne finne en halvveis kompetent opposisjon, ville de populistiske kreftene de har utnyttet og ført bak lyset, snu ryggen til dem. Frykten i øynene deres viser at de vet det.


Denne artikkelen ble først publisert i The Guardian og er oversatt til norsk av debattredaksjonen. Kontakt: amalie.lereng@aftenposten.no


Lese mer om Brexit? Vi anbefaler disse:

Les mer om

  1. Boris Johnson
  2. Brexit
  3. Storbritannia
  4. Labour
  5. David Cameron
  6. Irland
  7. EU

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Det blir ingen Brexit. I stedet blir det kaos og massiv politikerforakt. | Mariette Chr. Bøe

  2. NYHETSANALYSE

    «Bad boys-alliansen» er klar. Er dette valgvinnerne? Eller er det en dødspakt?

  3. VERDEN

    Boris Johnson gjemte seg i Downing Street på nasjonens viktigste kveld. Nå hagler kritikken.

  4. NYHETSANALYSE

    Tross tap etter tap lover han å gjennomføre brexit denne måneden. Her er fem mulige veier til målet.

  5. VERDEN

    Boris Johnsons argumenter får juling i hans egen avis

  6. VERDEN

    Brexit-pausen er over. Nå kan Theresa May få en dobbel valg-massakre.