Debatt

Dagens kortinnlegg, onsdag 21. mars

  • Debattredaksjonen

I dagens kortinnlegg diskuteres pekefinger og nakenbilder, integrering, mangfold for eldres helse, Stortingets byggeskandale og trygg oppvekst på institusjon.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Pekefingeren fungerer dårlig, Anki

Ungdommer vil fortsette å sende nakenbilder til hverandre, Anki Gerhardsen.
Det er gjennom seksualitetsundervisningen og i undervisningen om nettvett ungdommene må få beskjed om farene ved å laste opp og ved å dele bilder. De må få kjennskap til lovverket og at mange er blitt dømt for å ha delt bilder av nakne mennesker under 18 år.

Både Helsesista, Tale Maria Krohn Engvik, og Sex og Samfunns, Tore Holte Follestad, trekker frem hvor viktig det er å ikke bruke pekefingeren. Bruk av pekefinger knytter det å ta bildene i utgangspunktet til skam og det blir et tabutema mellom foreldre og ungdom eller mellom lærer og elev. Det øker den opplevde kostnaden med å komme til oss voksne når situasjonen er blitt vanskelig.

Vi må innse at digitale nakenbilder er kommet for å bli. Å bruke pekefingeren vil redusere sjansen for at de kommer til oss rundt dem om noe går galt. Det reduserer mulighetene for å kunne hjelpe og støtte ungdommene. Så får vi sørge for å fortelle og forklare de potensielle konsekvensene og legge til rette for refleksjon rundt både billeddeling, generelt om nettvett og grensesetting. Først når vi hjelper ungdom til å ta bevisste og reflekterte valg, kan vi sørge for at færrest mulig blir rammet av negative konsekvenser av billeddeling.

Christian Lomsdalen, lektor med videreutdanning i seksuell helse og seksualitetsundervisning


Ta ansvar og begynn å bidra

Integreringstiltak for somaliere virker ikke og somaliske innvandrere er «lettet, men
også oppgitt», for «endelig kan det bli en endring». Ikke fordi de selv tar tak i sin lave
sysselsetting, men på grunn av «strengere krav til effekten av tiltak».

«-Det er utrolig trist at det må ta så mange år. Gang på gang har forskning vist at
innvandreres ressurser ikke utnyttes. Det er forståelig at det dreper folks motivasjon,
sier Ubah Aden. -Endelig kommer det fram. Folk har gått rundt og trodd at somaliere
ikke gidder å jobbe. Nå får vi vite hvorfor mange ikke har jobb, nemlig Navs manglende og feilslåtte tiltak», sier Said Aamin til Aftenposten 1. mars.

Fafo-forskere har funnet ut at somaliere føler de «møtes med mistenksomhet, bebreidelser og tvang» hos Nav. Derfor reagerer de med «apati og lav motivasjon».
Man vet ikke helt om man skal le eller gråte. Å ta ansvar for egne liv og handlinger burde være en selvfølge for alle, det handler om å delta i samfunnet og stå på egne ben. Skal vi klare å beholde velferdsstaten, må alle gjøre en innsats. Dropp unnskyldninger. Ta ansvar. Begynn å bidra.

Erlend Gjestrud


Bare mangfold redder eldrehelse

Det viktigste perspektivet mangler når byrådet i Oslo fortsetter sin kamp mot private tjenester i byen. Man overser den enorme betydning private aktører har for innovasjon og utvikling av hele helsenæringen.

Denne gangen står striden om bydel Nordstrand. For å unngå foreslåtte kutt i barnevern, skolehelsetjeneste og barnehager i budsjettet, tok bydelen grep for å effektivisere sin egen bydel.

Der de eldre ikke uttrykte noen preferanse, vil bydelen slippe til de aktører som leverer tjenestene rimeligst, så lenge kvaliteten er like god. Selv om brukerne uansett ikke ser regningen, er det for bydelen stor prisforskjell mellom private og kommunale utførere av hjemmetjenester. Vedtaket er anket og byrådet vil stanse bydelen.
Men spørsmålet i denne type diskusjoner handler ikke først og fremst om Nordstrand kan og bør spare 20 millioner kroner. Penger som bydelen da kan bruke til andre formål for innbyggerne. Vi snakker om at en av Norges store næringer skal utvikles videre. Og vi snakker om en eldrebølge som krever innovasjon og bruk av teknologi for å opprettholde velstanden når bølgen treffer.

Det viktige er da å forstå at helsenæringen henger sammen. Fra universitetenes forskning, utvikling av nye produkter, at nyvinningene produseres og tas i bruk og til slutt finner sin plass i behandlingen av mennesker i inn- og utland. Slik oppstår alt fra nye medisiner mot kreft, til helseroboter eller nye arbeidsmetoder og bruk av «big data».

For å få liv i denne verdikjeden nytter det ikke å begrense mangfoldet av aktører. En ensretting rundt kommunale tjenester er det motsatte av hva landet trenger.

Knut Falchenberg, leder helsekomitéen i bydel Nordstrand


Erkjennelse mangler etter Stortingets byggeskandale

Jeg har med stor interesse fulgt Aftenpostens informative og godt dokumenterte artikler om Stortingets gigantiske byggeskandale. De har gitt et levende bilde av et byggeprosjekt uten styring og kontroll.

Historien begynte tidlig i 2011 da det utgående rødgrønne presidentskapet i Stortinget fikk tilslutning til et håndterbart prosjekt som syntes å ivareta Stortingets behov for mer plass. I de neste syv år med blåblått styre og ansvar for presidentskapet, samt for landets overordnede politikk og økonomi, har appetitten vokst uhemmet for et større prosjekt.

Tradisjonsrike norske verdier som måtehold og disiplin har gått tapt. Ansvaret er pulverisert. Alle skylder på alle. Ingen i den øverste ledelse inkludert Stortingets president vedkjenner seg sitt ansvar.
Stortingets omdømme taper og tilliten svekkes. Dette er foruroligende og gir grunn til alvorlig bekymring. Kan vi heretter stole på at de mange vedtak som Stortinget skal fatte, også i andre saker, gjennomføringen av disse og at de er grundige gjennomtenkte, også finansielt.

Jeg foreslår som tiltak at bevilgninger over et visst beløp ledsages av et sett med kjøreregler utarbeidet i fellesskap av Riksrevisjonen, Finansdepartementet og fagmyndighet. Det må bli slutt på at Stortinget, styringsverk, politikere og embetsmenn kan forsyne seg av fellesskapets midler etter behov for sine spesielle prosjekter.

Når Stortingets president nå velger å trekke seg, er det fordi han har Stortingets flertall mot seg. Det er ikke ut fra en erkjennelse av sitt overordnede ansvar for
byggeskandalen. En slik erkjennelse hadde jeg forventet av en leder. Jeg forventet også at Erna Solberg, som Høyres partileder og statsminister etter så mange alvorlige problemer og feil disposisjoner fra presidentskapets side, ikke fortsatte med å holde sin beskyttende hånd over Olemic Thommessen.

Tom Eric Vraalsen, tidligere FN-ambassadør og bistandsminister (Sp) i Syse-regjeringen


Institusjoner kontra fosterhjem, hva er barnas beste?

Jeg leste Jan Storø og Vigdis Bunkholdts kronikk om betydningen av gode institusjoner og støtter bekymringen med erfaring som tidligere ungdom på institusjon.
For mange barn passer det best å bo i fosterhjem. Forskning har også vist at det går bedre med barnevernsbarna som vokser opp i fosterhjem, og det er herlig at mange tar ansvar og blir fosterforeldre. Som barnevernsbarn var jeg en av dem som ikke ønsket å bo i fosterhjem når jeg var ungdom, men på institusjon.
Vi barnevernsbarn har så forskjellige forhistorier. For hvorfor er det slik at noen barn/ungdom ønsker å bo på institusjoner i stedet for i fosterhjem? Min erfaring som barnevernsbarn er at det er fordi tiltro, innsatsvilje og følelser rundt familieinstitusjonen er «brukt opp». Jeg opplevde at jeg ikke kunne (eller ville) gi mer av meg selv til en slik ordning som et fosterhjem representerer. Det er ikke slik at følelser og personlige ressurser er fornybare ressurser alle bare kan lete opp uendelige mengder av.
For meg betydde det å komme på institusjon begynnelsen på håpet. Fra å leve i en serie av negative spiraler av hendelser, kom jeg til et sted hvor kunne begynne å jobbe mot å se på framtida. Jeg opplevde et fellesskap med de andre ungdommene, vi hadde noe i bagasjen alle sammen.
Så jeg er takknemlig for at jeg fikk å bo på institusjon når det var det jeg ønsket. Håper andre barn og ungdom i liknende situasjon i dag kan få den samme muligheten.

Signe Aunvik- Berntsen



Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Norskopplæring
  3. Integrering
  4. Velferdsteknologi
  5. Nakenbilder
  6. Fosterhjem
  7. Riksrevisjonen