Debatt

Hva er en klok NATO-politikk overfor Russland? | Julie Wilhelmsen og Kristian Lundby Gjerde

  • Julie Wilhelmsen, seniorforsker og Kristian Lundby Gjerde, forsker, begge NUPI

US. Marines får en omvisning på Hærens CV90 kampvogn under øvelsen Joint Viking 17 i Finnmark. Foto: Ole-Sverre Haugli/Forsvaret

Vi er inne i en situasjon der begge parters ønske om å avskrekke den andre er i ferd med å skape betingelser for at vår alles sikkerhet er truet.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I 2012 uttrykte norske regjeringsmedlemmer at Norges forhold til Russland «aldri hadde vært bedre». Og Norges innsats for å bygge et bredt bilateralt samarbeid med Russland i Nordområdene hadde vært formidabelt. Delelinjeavtalen fra 2010, der det omstridte området ble delt på midten, var resultat av en kultur av samarbeid og kompromiss som både Norge og Russland bidro til.

Seniorforsker Julie Wilhelmsen, NUPI Foto: Christopher Olssøn

Samtidig arbeidet Norge stadig for at NATOs oppmerksomhet skulle rettes hjemover og nordover. Det var også en viss misnøye med at norske styrker var innrettet for å bidra i «out of area»-operasjoner, samtidig som et grunnleggende forsvar av landet ikke var sikret.

Ole Brumm-politikk

Problemet er at denne Ole Brumm-politikken – altså tett samarbeid med Russland kombinert med sterkere NATO-tilstedeværelse i nord – ikke kunne bære dersom det siste ble prioritert foran det første og Russlands syn på NATO skulle bli enda mer skeptisk.

Begge deler har inntruffet etter krisen i Ukraina i 2014. Russland har alltid vært skeptisk til NATO-utvidelser østover. Etter skiftet til et vestvennlig regime i Kiev har Russlands uttrykte frykt for NATOs «omringning» vært tiltagende. I Russlands nasjonale sikkerhetsstrategi fra 2015 nevnes eksplisitt at etablering av tredjelands militærinstallasjoner (les: amerikanske baser) nærmere Russlands grenser anses som en trussel.

Økt amerikansk tilstedeværelse i nord

Foto: Christopher Olssøn

Samtidig har Norge siden Russlands annektering av Krim gått langt i å prioritere avskrekking av Russland i nord ved å invitere NATO og spesielt USA inn for å styrke forsvaret av Norge. Nå sist ved å utvide antall amerikanske marinesoldater fra 330 til 700 og plassere halvparten av dem i Troms, og ved å etablere infrastruktur for amerikanske kampfly på Rygge.

Økt amerikansk militær tilstedeværelse i Norge kan i et gitt perspektiv virke logisk. Det norske forsvaret er så svakt at dette fremstår som eneste mulige «quick fix», men gitt Russlands syn på NATO bidrar dette faktisk til økende spenning i nord – spesielt når disse avskrekkingstiltakene ikke ledsages av beroligelsestiltak.

Urimelig å si at norsk basepolitikk ligger fast

Regjeringen sier stadig at norsk basepolitikk ligger fast. Dette begynner å bli en urimelig påstand. At man ikke er villig til å kalle en spade for en spade er ikke bare ødeleggende for muligheten til en informert offentlig debatt i Norge, det bidrar også til å øke mistilliten hos den russiske motparten. Tilsløring av virkeligheten er noe russiske myndigheter ofte kritiseres for. Norge bør ikke gå i samme retning.

Regjeringens språklige tilsløringer til side, overgangen i Russlands bilde av Norge fra forutsigbar partner til underbruk av en ekspansiv amerikansk militærmakt er avgjørende. Det er for lettvint å avfeie alle russiske innvendinger som tom propaganda.

Les også

Flere allierte soldater i Norge i vinter enn i Hærens egen kampstyrke

Gjensidig avskrekking

Russland handler ut fra sin forståelseshorisont, slik Norge handler ut fra sin. Nyheten om flere amerikanske soldater på norsk jord ble raskt fulgt av nyheten om en ny russisk marineøvelse i nord.

Vi er inne i en situasjon der begge parters ønske om å avskrekke den andre er i ferd med å skape betingelser for at vår alles sikkerhet er truet. For å forstå hvilken sikkerhetspolitisk dynamikk nordområdene er gjenstand for i dag, er det åpenbart behov for å anlegge et bredere perspektiv på norsk politikk enn hensynet til å styrke forsvaret.

Norges transatlantiske relasjoner

Behovet for et bredere perspektiv er også påfallende hvis vi vender blikket mot dynamikken som utvikler seg i Norges transatlantiske relasjoner. Etter at krisen i Ukraina tok til, har ropene om å «stå sammen» i NATO vært sterke. Aksiomene om at Russland vil utnytte enhver uenighet til å forsøke å splitte Vesten og at Russland ikke forstår annet enn rent maktspråk og avskrekking, er blitt del av dagligtalen.

Maskerte russiske soldater holder vakt rundt militærbasen i Perevalnoe på Krim i 2014, mens ukrainske soldater kikker over muren. Foto: Jan T. Espedal

Når disse premissene blir fremstilt som udiskutable, og behovet for å stå sammen trumfer behovet for (og til og med delegitimerer) diskusjoner om politikk – om hva man skal stå sammen om – blir det vanskelig å få på det rene hva en klok NATO-politikk overfor Russland er.

Sikkerhetspolitikk på autopilot

Norske politikere argumenterer ofte som om de ikke har handlingsrom innad i alliansen. Med tiltagende usikkerhet rundt hvorvidt den vestlige verdensorden er truet, blir det tilsynelatende bare viktigere å «levere» det Norges sikkerhetsgarantist på den andre siden av Atlanteren ber om, uten tilstrekkelig analyse av hvilke uønskede konsekvenser politikken kan dra med seg.

Les også

Krever svar på hvorfor amerikanske overvåkingsfly flyr fra Andøya

En slik linje er ikke blitt mindre problematisk i en situasjon der USA styres av en uforutsigbar president og i en situasjon hvor det med rette stilles spørsmål ved effektiviteten av de siste tiårs vestlige intervensjonspolitikk.

Har Norge råd til å kjøre sikkerhetspolitikk på autopilot i denne situasjonen?

Og har kanskje Norge større mulighet til å påvirke retningen i en militærallianse landet alltid har vært trofast mot?

Ensidig avskrekking

I stedet for å bli et historisk minnesmerke norske politikere føler de må bifalle retorisk, bør kanskje balansepolitikken fra den kalde krigens dager lanseres som utgangspunkt for en ny diskusjon i NATO om hvordan avspenning – og ikke bare eskalerende avskrekking – i nord skal bli mulig.

Dette kunne også være et nyttig innspill til vår største allierte som nå i økende grad kommer til å holde norsk sikkerhet i sin hånd fremover. Admiral Foggo III skal lede den største NATO-øvelsen i Norge på mange tiår og besøkte Norge i vår som forberedelse til høstens Trident Juncture (35 000 soldater).

På spørsmål om hvorvidt det foregikk en diskusjon i det amerikanske forsvaret om effektiviteten av ensidig avskrekking og demonstrasjon av militærmakt overfor Russland, svarte han avkreftende: at slik avskrekking er rett oppskrift, sees på som selvinnlysende. Dette svaret er ikke beroligende. Det er ikke noe som tilsier at Russland er innstilt på å gi seg i møte med økende amerikansk militærmakt i eget nærområde.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Sikkerhetspolitikk
  2. Russland
  3. Ukraina
  4. Norge
  5. USA

Relevante artikler

  1. DEBATT

    NUPI-forskerne snur virkeligheten på hodet. Norge fører en forutsigbar sikkerhetspolitikk

  2. DEBATT

    Hvordan svare Russland? | Karsten Friis

  3. VERDEN

    Samtidig som naboskapet feires, kommer Putins mann med krass kritikk av Norge. Forsvarsekspert gir ham rett.

  4. DEBATT

    Natos strategi skaper ikke fred og stabilitet

  5. LEDER

    Aftenposten mener: Et lite jordskjelv for norsk sikkerhetspolitikk

  6. KRONIKK

    Norge som frontlinje mot Russland