Debatt

Kort sagt, torsdag 24. mai

  • Redaksjonen

Luftambulansen, Det verste norske ordet, donorbarn, Israel og Russland, ubehag vs. mobbing, og et nei til forflating av språket. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Luftambulansekrisen har ennå ikke landet

Aftenpostens kommentator Joacim Lund har en vel optimistisk analyse av krisen i luftambulansetjenesten. Jeg skulle ønske Lund hadde rett i at en løsning er like om hjørnet, men jeg tror dessverre han tar feil. Helseminister Bent Høies redegjørelse i Stortinget for over en uke siden var direkte nedslående og ga ingen svar.

Nå skal Stortinget behandle et forslag om å nullstille anbudskonkurransen og starte på ny. Ingen ønskesituasjon, selvsagt, men hvis luftambulansetjenesten blir liggende nede på ubestemt tid, har Stortinget ikke noe valg.

Særlig i min landsdel er spesialisthelsetjenesten helt avhengig av en fullt ut operativ luftambulanse for å kunne yte gode helsetjenester til befolkningen. Det kan faktisk stå om liv. Derfor er denne situasjonen så alvorlig.

Joacim Lund kommer med et snodig resonnement som også helseminister Høie har funnet betimelig å bringe inn i debatten; nemlig at staten ikke bør «drive flyselskap». Det er med respekt å melde en avsporing. Ingen vil for eksempel mene at Forsvaret burde outsource sin flyflåte og la private flyselskaper ta seg av luftforsvarets oppgaver.

Det er faktisk all grunn til å utrede muligheten for å drive hele ambulansetjenesten i offentlig regi. Ambulansevirksomhet har gått fra å være ren befraktning av pasienter til å yte ganske avansert og høyspesialisert behandling underveis. De prehospitale tjenestene er rett og slett blitt sykehusenes forlengede arm.

Det dreier seg altså ikke om å «drive flyselskap», men å sørge for at det offentlige tar det fulle ansvar for å gi likeverdige helsetjenester til hele befolkningen, uansett om disse gis på sykehus eller i en ambulanse.

Tove Karoline Knutsen Politisk nestleder i Tromsø Arbeiderparti

Det verste ordet i det norske språket

Språkrådet må på banen for å få gjort noko med ordet «neste».
«Neste» er eit ord du både har sagt og høyrt tusenvis av gonger. Men i motsetning til dei fleste andre ord i det norske språket er det ikkje ein klar definisjon av kva det tyder. Neste. Ordet skapar forvirring i tusenvis av heimar og på tusenvis av arbeidsplassar kvar einaste dag.

Kor mange gonger har du ikkje opplevd følgande. Ein kollega seier til deg ein måndag - «Då tek vi det møtet neste onsdag». Då lurar du sjølvsagt på om ho meiner onsdag denne veka, eller onsdag veka etter. Du spør om det, og så får du vita kva onsdag kollegaen din meiner og møtet blir avtalt. Dyrebare sekundar er brukt utan god grunn. Eller enda verre, du tar for gitt at møtet er onsdag i neste veke, mens kollegaen din planlegg møtet til onsdagen den same veka. Dårleg møtestemning.

Kor mange millionar kronar i året ordet «neste» kostar samfunnet vil eg knapt tenka på.

Og om det ikkje er lett for oss som har norsk som morsmål, vil eg gi ein kollektiv klem til alle i Noreg med engelsk som morsmål. Ordet «next» tyder nemleg alltid fyrstkomande. I eksempelet over, ville to engelsktalande ikkje vore tvil om at «neste onsdag» var onsdag denne veka.

Løysinga er jo også enkel. Bruk ordet «neste» som «next» - og så får «neste torsdag» i tydinga «ikkje torsdag i morgon, men torsdag i neste veke» heller uttalast «torsdag i neste veke». (Neste veke er jo faktisk ikkje mogleg å misforstå - ettersom det alltid vil vera tilsvarande som «next week».)

Språkrådet, og eventuelt andre som har makt og mynde, gjer noko snart - gjerne i neste veke.

Arild Færaas, Oslo


Takk til donorbarn

Takk til «anonymt donorbarn» som skriver i Aftenposten 21. april.

Du skriver at det for noen spiller liten rolle, for andre «kan livet bli et puslespill du sliter med å finne brikker til.» Du viser til debatten om assistert befruktning og påpeker at det er urovekkende hvor lite barnas sak blir talt.

De fleste vil være enige med deg i at lovendringen fra 2005, som gir barna rett til å vite donorens navn ved fylte 18 år, var et skritt i riktig retning. Praksisen med sæddonasjon reiser likevel mange spørsmål. Norge importerer sæd fra kommersielle danske sædbanker som igjen skaffer givere fra andre land.

Får barnet vite at det er født ved hjelp av donor? Vet vi at donor er i live om barnet søker kontakt i voksen alder? Hvor lett vil det være å oppspore en mann i et eller annet europeisk land så mange år senere? Aksepterer han kontakt?

Det kommer til å kreve mye styrke og mot, kanskje også en god del penger og flaks, om disse barna skal lykkes med å bli kjent med sitt opphav. Noen vil aldri få svar, selv om de søker.

Fra barnets ståsted har vi fortsatt anonym donasjon – i 18 år. Med dagens praksis, og med de utvidelser av donasjonsordninger Stortinget nå legger opp til, vil mange flere oppleve det du beskriver: Å mangle brikker i livets puslespill. «En mann eller kvinnes mulighet til å få barn skal aldri trumfe barnets muligheter til et best mulig liv», skriver du. Det er et verdivalg som mange vil være enige med deg i. Men dersom politikerne skal slutte seg til dette, trengs det kanskje flere av de veldig ulike historiene som barn født ved hjelp av donor kan fortelle.

Øyvind Håbrekke, forfatter av Den liberale familien, tankesmien Skaperkraft


Feil om sionistleder Chaim Weizman

I Aftenposten 24. april skriver Reidun Sirevåg at Sionistorganisasjonens leder Chaim Weizman «fikk Israel som æresbevisning» for sitt forskningsarbeid med stoffet aceton under og etter første verdenskrig. Dette var viktig blant annet i rustningsindustrien. Hun skriver også at araberne i mandatområdet Palestina ikke ble spurt. Begge påstander er hinsides.

England forpliktet seg i 1917 ved Balfour-erklæringen, til å se positivt på opprettelsen av et jødisk nasjonalhjem. Erklæringen ble fastsatt også av Folkeforbundet i 1922. USA støttet britene.

Først I 1947 vedtok FN Delingsresolusjonen, med utfallet å dele Palestina i en jødisk og en arabisk stat. Inntil da hadde britene arbeidet med flere ulike løsninger, også med selvstyreorganer for området, der araberne var tiltenkt et solid flertall, i henhold til deres tallmessige overvekt.

Araberne nektet imidlertid å sitte i samme organ som jødene. Arabiske grupper angrep stadig de jødiske bosettingene. Både før, under og etter Holocaust måtte de europeiske jødene i stor grad ta seg til Palestina illegalt. Dette var hovedbakgrunnen for FN-resolusjonen i 1947, ikke noen æresbevisning for Chaim!

Nadia Fugleberg, Ringerike


Vesten trenger Russland som fiende

Aftenpostens leder 11. mai er nok et bidrag i den dyrkingen av et fiendebilde av Russland som har preget USA og store deler av Vest-Europa de senere år. Vestlige politikere og medier synes å gripe begjærlig enhver anledning til å kritisere og demonisere Russland, og i særdeleshet landets president, Vladimir Putin. Påstanden om et stadig mer aggressivt Russland hamres med jevne mellomrom inn hos befolkningen, også her hjemme, og med klar innvirkning på holdningen til Russland som resultat.

Aftenpostens lederskribent er i «godt» selskap. Artikkelen var som et ekko av et foredrag professor Christopher Coker fra London School of Economics holdt på Norsk Utenrikspolitisk Institutt 9. mai. Coker harselerte over hva han anså som et selvgodt Russland på kollisjonskurs med Vesten og avfeide divergerende synspunkter fra salen.

Aldri tidligere i forholdet Vesten-Russland har det vært en slik eksplosjon av følelser og intolerante holdninger. Stemmer som maner til fornuft og dialog, drukner i strømmen av anti-Russland-retorikk. Den offentlige debatt er redusert til en enkel svart-hvitt posisjonering. En blanding av taushet og konformitet hersker.
Aftenposten mener at Putin trenger Vesten som fiende. Jeg mener mye taler for det motsatte. Det er Vesten som trenger Putin som fiende.

Mette Kongshem, ambassadør (pensjonert)


Ubehag og mobbing må ikke sidestilles

Påtroppende leder i Elevorganisasjonen, Agathe Waage, undrer seg i Aftenposten 14. mai over at jeg kan være kritisk til de nye reglene om skolemiljø i opplæringsloven. I en kronikk i Aftenposten 1. mai problematiserte jeg lovens nullvisjon for krenkelser i skolen, og at krenkelsesbegrepet er så løst definert at det i praksis vil være basert på elevenes subjektive opplevelse av en situasjon. Waage mener det er respektløst å kritisere dette «sikkerhetsnettet som skal ta vare på» elevene.

Jeg tror ikke det finnes noen som ikke er opptatt av at elever skal ha et godt skolemiljø og at vi skal ha effektive tiltak mot mobbing i skolen. Men det er verdt å reflektere litt over hvilke problemer vi bør forsøke å løse, og hvordan tiltak kan ha utilsiktede effekter. Jeg er kritisk til en holdning om at man skal ta enhver «subjektiv opplevelse av ubehag» hos elever «på alvor». Det finnes ingen arenaer i livet hvor man kan påberope seg en rett til ikke å oppleve ubehag. Jeg tror ikke vi gjør norske elever noen tjeneste ved å late som om skolen kan være et unntak her.

Det finnes elever som får livet sitt ødelagt på grunn av mobbing og trakassering i skolen. Disse fortjener at vi gjør alt vi kan for å hjelpe. Men det er ikke mulig å ha oppmerksomhet om alt samtidig. Og hvis «alt» skal tas på alvor, blir det fort slik at det som virkelig er alvorlig, ikke blir tatt tilstrekkelig på alvor. Overfor de elevene som virkelig opplever skolehverdagen som et mareritt, er det respektløst å insistere på at ethvert ubehag nærmest skal sidestilles med grov mobbing.

Torstein Ulserød, jurist i Civita


Nei til forflating av språket

Aftenposten gir 15. mai spalteplass til en lengre artikkel hvor overskriften og innholdet er «La kj-lyden dø i fred». Nina Kristiansen raljerer der over at man ikke godtar «skjønnsdelt og sjuatten». Jeg synes det er flåsete å si at «det alltid er noen gamlinger fra 30 år og oppover som klager på endringer i språket». Språket vårt er for viktig til et slikt mislykket forsøk på fleip. Etter min mening er det alvorligere å ønske at «kj-lyden må få dø i fred» enn å kjempe for at man beholder «dem» som objektsform av det personlige pronomen; som kjent bruker de fleste «de» som objekt; dessverre. Kj-lyden har jo betydning for å få frem meningen av det man vil si.

Jan Sagen (cand. philol.)

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kort sagt

Kort sagt

  1. DEBATT
    Publisert:

    Kort sagt, fredag 15. januar

  2. DEBATT
    Publisert:

    Kort sagt, torsdag 14. januar

  3. DEBATT
    Publisert:

    Kort sagt, onsdag 13. januar

  4. DEBATT
    Publisert:

    Kort sagt, tirsdag 12. januar

  5. DEBATT
    Publisert:

    Kort sagt, mandag 11. januar

  6. DEBATT
    Publisert:

    Kort sagt, søndag 10. januar